Se hele videoforedraget her
Frykt har mange ansikter, og hos mennesket kommer frykt til uttrykk på mange forskjellige måter. Frykt er i utgangspunktet en følelse som skal sørge for at vi unngår eller overlever farer, men frykt er også en følelse som lurer seg inn i menneskelivet på upassende måter. I slike tilfeller viser frykt seg ofte på uartige måter. I artikkelen Misnøyens psykologi refererer Baker (2008, p. 183) til misnøye som ”a sense of vacancy in one’s life”, altså en følelse av tomhet. Ved en nærmere undersøkelse av fenomenet, ser vi også at en form for frykt kan ligge i bunn av den fellesmenneskelige følelsen av misnøye. Misnøye ligger eksempelvis i kjernen av sjalusi og apati, noe som avstedkommer overflødig kritikk og negative holdninger. Men hva ligger egentlig i kjernen av misnøye? Dersom vi undersøker misnøyens vesen med psykologisk lupe, finner vi frykt for bevegelse og forandring, og frykt for å prøve nye ting. I selve kjernen av misnøyens psykologi finner vi også frykt i forhold til forpliktelse og frykt for å mislykkes eller oppdage at vi ikke er ”flinke” og dermed mindre ”verdifulle”. Dette er en frykt som paralyserer mennesker og forhindre fremgang, det blender oss for muligheter og frarøver livet mening og retning fordi vi unngår å strekke oss mot de gode tingene som egentlig er innenfor rekkevidde.
Hva er kynisme?
I denne artikkelen skal vi se på kynisme. Vår hypotese er at vi i likhet med misnøye, finner en form for frykt i kjernen av kynismen. Før vi går i dybden på dette fenomenet, må vi først avklare hva vi legger i begrepet kynisme.
Kynisme (fra gresk Kυνισμός) brukes i dag om personer som mener at egeninteresse er den primære hensikt bak alle menneskelige handlinger. Kyniske personer er derfor skeptiske eller avvisende til at mennesker kan gjøre noe av ren godhet, oppriktighet, dyd eller altruisme. De tror simpelthen ikke på en uselvisk motivasjon bak menneskelige handlinger. Navnet, kynisme, stammer fra navnet på en gresk filosofisk skole grunnlagt av Antisthenes. Nesten to tusen år etter at den kyniske skolen oppsto i Hellas, begynte forfattere som Shakespeare, Jonathan Swift og Voltaire på 17. og 18-tallet å bruke ironi, sarkasme og satire for å latterliggjøre menneskers hverdagslige gjøremål, og på den måten fikk kynismen sin gjenfødsel. I det 19. og 20. århundre kommer andre på banen (f.eks Mark Twain, Dorothy Parker, HL Mencken og WC Fields) og benytter elementer fundert i kynisme for å markere sine lave tanker om menneskets natur.
Kynisme og frykt
I likhet med misnøye, er det sannsynlig at det ligger en del frykt i bunnen av kynikeren. Kynisme er ofte pakket inn i noe som ligner modenhet, klokskap, dype tanker og store kunnskaper. Ofte har kynismen funnet sin grobunn bak en sofistikert og litt filosofisk fasade. Effekten av kynisme er i mange sammenhenger en slags lammende frykt. I noen sammenhenger kan vi se at kynikeren anlegger et litt ironisk smil eller en slags hovmodig mine som gir både ham selv og tilskuerne en ganske distinkt, men likevel uklar, fornemmelse av at vedkommende er overlegen. Det hovmodige uttrykket skal signalisere at vedkommende har forstått noe mer enn andre. Både entusiasme, glede, positive holdninger, lekenhet og følelsesmessig varme blir tråkket ned i møte med kynisme. Kynikeren antyder ofte at håp og glede er naivt og under hans verdighet. Det hånlige fliret stadfester hans overlegne innsikt, og denne væremåten kan skape alt fra utrygghet til irritasjon hos andre.
Kynikeren påpeker ofte andres feil og utilstrekkelighet. Kynikeren har store problemer med tillit, og hans indre utrygghet sprer seg til omgivelsene gjennom det hemmelighetsfulle og til dels subtile smilet som skal lure andre til å tro at vedkommende er klokere og dypere enn alle andre. I tillegg kan vi gjenkjenne kynikeren på en stilltiende nedrangering og devaluering av andres hederlige innsats eller entusiasme. Kynisme legger en demper på alt som lukter av glede og optimisme, og det gjøres på en feig måte. Det gjøres med dunkle hentydninger, sarkasme, bitende ironi og arroganse. Kynikeren antyder at han vet noe mer, men forteller ikke hva dette er. Det er denne typen hemmelighetskremmerier som skaper en aura av overlegenhet.
Uttalelser som ”Ja, ja… jeg visste allerede fra starten at dette ikke ville fungere (sagt på slutten)” eller «selvfølgelig, det kommer aldri til å skje”. Slike uttalelser skjuler et indre ønske om å oppnå eller få noe mer, i kombinasjon med en manglende vilje til å gjøre en egen innsats for å oppnå dette.
