Hør episoden her

Mennesker kan dypest sett ikke vite sikkert om verden er tilfeldig og meningsløs eller en meningsbærende orden. Det sentrale fra et eksistensielt perspektiv er at menneskets vilje til mening er et fundamentalt grunnbehov og et grunntrekk ved det å være et menneske.

Med andre ord, siden vi besitter en evne til å gjøre vår eksistens til gjenstand for undring og refleksjon, tenker vi over eget liv og dets muligheter. Vi reflekterer over vår plass i verden. Vi utvikler rutiner for å skape orden, mening og konsistens i livet – både individuelt og i fellesskapet.

Å kjenne på meningsfylde i livet innebærer ifølge professor i religionspsykologi og eksistensiell psykologi Tatjana Schnell, en fundamental erfaring av at livet er «sammenhengende, betydningsfullt, at det har en retning, og at man hører til et sted.»

Om mening skriver professor i psykologi Per Einar Binder: «Mangt et selvmordsbrev beskriver menneskeliv med en dyp og tragisk mangel på opplevelse av mening. Opplevelse av mening i livet er på sin side knyttet til god psykisk helse og redusert suicidalitet.»

Det er stor spennvidde i hva det kan bety når noen har selvmordstanker. Kulturen vår trenger et mer finmasket språk som rommer dette spennet. Tanker om å ta sitt liv kan i noen tilfeller stamme fra en filosofisk hang til å føle seg som en prikk i det uendelige universet – og lure på om livet i det hele tatt har noe poeng. I så fall trenger ikke disse tankene å ha noe konkret mål om å handle på tankene. Like fullt kan slike tilstander åpne for tankekjør, hjertebank, nervøsitet, uro og en påtrengende ensomhet (særlig når man tror man er alene om tankene).

Eksistensfilosofer som Nietzsche, Kierkegaard, Sartre og Heidegger skisserer likevel på hver sin måte hvordan den eksistensielle undringen – eller det Albert Camus kaller «det absurde» – også kan ha noe konstruktivt ved seg. Er vi heldige, kan det å tynges av livets uutholdelige letthet vekke oss til modning, klokskap og varme, idet vi anerkjenner vår fellesmenneskelige skjørhet.

For meg er Camus sin begrunnelse for eksistensenes grunnleggende meningsløshet et slag i mellomgulvet, men samtidig en ide som paradoksalt nok kan virke beroligende på meg. Er det mulig å navigere seg til et godt og vitalt liv i takt med eksistens filosofenes dystre tankerekker? Kanskje?

For Camus vil kompleksiteten i verden alltid overgå vår evne til å forstå den. Dessuten vil vi aldri oppdage en ultimat mening med livene våre bare ved å undersøke verden rundt oss. Det betyr at vi har tre valg: vi kan vende oss til tro på spekulative doktriner for å gi livet et skinn av mening; vi kan begå selvmord; eller vi kan være modige og akseptere tilværelsens meningsløshet for hva den er. Camus mener det tredje alternativet er det mest autentiske. Men dette betyr ikke at vi må leve et vanskelig og ulykkelig liv. Mens den absurde opplevelsen absolutt er kilden til forvirring og lidelse til tider, er det også betingelsen for en friere og mer lidenskapelig tilværelse her på jorden. Hvordan og hvorfor skal vi se på i dagens episode av SinnSyn. Velkommen til en meningssøkende episode her på SinnSyns julekalender.