Menneskets bevissthet Et mysterium

Vi reiser til månen og bryter lydmuren. Det er ikke noe problem, men å forstå vår egen bevissthet har vi slitt med siden tidenes morgen. Menneskets bevissthet er fremdeles blant livets største gåter.

Dette er kanskje det vanskeligste spørsmålet i verden: Hva er bevissthet? Hva er dens funksjon? Hvorfor har evolusjonsprosessen utstyrt oss med en slik ”erkjennelses”-mekanisme og hvor i hjernen fremkommer bevisstheten? Spørsmålene er mange og ikke minst særdeles problematiske. Noen mener at mennesket som bevissthetsvesen er så spesielt fordi vi har en sjel, mens andre hevder at det er hjernens kompleksitet som gir menneskene en illusjon av å være noe helt spesielt i den store sammenhengen.

En åndelig eller vitenskapelig bevissthet?

Filosofen Daniel Dennett er en radikal stemme som har adressert nettopp disse spørsmålene rundt bevissthetens mysterium. I sitt hovedverk, Consciousness explained (1991), poengterer han problematikken slik:

Consciousness stands alone today as a topic that often leaves the most sophisticated thinkers tongue-tied and confused. And, as with all the earlier mysteries, there are many who insist – and hope – that there will never be a demystification of consciousness. (Dennett, p. 22, 1991,).

Siste del av Dennetts utsagn må sannsynligvis tolkes som et slags spark til religion. Sammen med Richard Dawkins, Sam Harris og Christopher Hitchens inkluderes Dennett (2006) i en ”firerbande” som kalles de ”sorte ryttere”. Disse menneskene er sentrale aktører i en ateistisk bevegelse som forfekter naturvitenskap som den eneste seriøse veien til visdom. Ateisme kommer fra gresk atheos og refererer til en livsorientering som benekter eksistensen av Gud. I denne sammenheng handler det i et videre perspektiv om at mennesket ikke besitter noen ”åndelige” kvaliteter som ikke kan forklares ut i fra biologi og fysikk. Det trenger ikke handle om en sjel, men andre menneskelige egenskaper som kreativitet, kjærlighet og poesi. Poenget til Dennett og hans medsammensvorne er at menneskets bevissthet potensielt sett kan regnes ut i vitenskapelige termer, bare man får nok tid på seg til forskning på området. Selv de ”subjektive” eller ”kvalitative” egenskapene ved menneskets bevissthet, som eksempelvis handler om kreativitet, følelse, intuisjon, spiritualitet og lignende, er fenomener og opplevelser som kan beskrives naturvitenskapelig.

I spørsmålet om bevissthet har Dennett en skarp tunge, og han stiller seg kritisk til både religion, samt den delen av forskningen som er opptatt av de kvalitative aspektene ved menneskets bevissthet, altså de egenskapene ved mennesket som er vanskelig å måle. Den naturvitenskapelige tradisjonen som Dennett tilhører, vil i ekstrem forstand mene at vi lever i en verden hvor alt kan måles, og hvis det ikke lar seg måle, så har vi enten misforstått fenomenet, eller så eksisterer det simpelthen ikke. Dennett har satt både bevisstheten og Gud på listen over ting som ikke kan måles, noe som i hans bok betyr at de to størrelsene ikke eksisterer.

Mange teorier på menneskets bevissthet

Den menneskelige bevissthet er til dags dato et mysterium uten et entydig svar. Et enda større problem i denne sammenheng er muligens at bevissthet som tema heller ikke er satt i en allmenn akseptert ramme på tvers av fagfelt. Når det gjelder atomforskning, fysikk eller astronomi, finner vi selvsagt også uløste mysterier, men her er problemene på sett og vis dressert og plassert i en ramme med en fastsatt terminologi. Når vi har et veldefinert begrepsapparat, har vi også et godt redskap til å løse de problemene som hører til det aktuelle fagfeltet. (Sommerhoff, pp. 1-2, 2000). Astronomer og fysikere er innad enig om hva de bedriver og hvilke spørsmål som trenger svar. De snakker samme språk. Dessverre er ikke dette tilfellet med hensyn til bevissthet. Litteraturen på området er massiv, men de ulike forskere og filosofer mangler et felles fokus og konsensus på nøyaktig hva bevissthet egentlig er. På den ene side finner vi forfattere som postulerer at bevissthet er noe som kun finnes hos de høyerestående primater. Daniel Dennett antyder eksempelvis at bevissthet er et produkt av kultur (Dennett, 1991). Psykologen Julian Jaynes (1976) går enda lenger og tilskriver kun det moderne mennesket en bevissthet. I strak motsetning til disse synspunktene, finner vi blant annet frilans forfatteren og psykologen Susan Blackmore som synes å tillegge ethvert system som interagerer med omgivelsene en bevissthet (Blackmore, 2003). Muligens er dette en feiltolkning av Blackmores synspunkter, men uansett vil et slikt argument definere bevisstheten på en ganske artig måte. I ekstrem konsekvens betyr det at en termostat vil ha bevissthet, mens et termometer vil være foruten. Termometeret leser kun av temperaturen, mens termostaten både leser av temperaturen i omgivelsene og responderer på denne informasjonen ved enten å heve eller senke tilførselen av varme. Termometeret er enveis, mens termostaten har en toveiskommunikasjon med omgivelsene. I følge definisjonen til Blackmore representerer en termostat den enkleste form for bevissthet vi kan forestille oss, altså fordi den interagerer med omgivelsene i en slags toveiskommunikativ affære.

Mennesket kommuniserer med omgivelsene på en atskillig mer komplisert måte, noe som betyr at bevisstheten vår er tilsvarende mer sofistikert og kompleks. Ettersom termostaten ikke tenker så mye over tilværelsen eller sin stilling som temperaturforvalter, har den sannsynligvis ikke en opplevelse av å være så veldig spesiell (selvbevissthet). Mennesket er derimot så komplisert at det interagerer med omgivelsene på mange forskjellige måter, noe som foranstalter en opplevelse av å ha en helt spesiell plass i skaperverket. Noen vil hevde at denne ”guddommelige illusjonen” er et biprodukt av kompleksitet. Vi er bare en kompleks organisme med ”vrangforestillinger”.

Bevissthetsfilosofi og forskning er et enorm felt med et hav av meninger som adresserer bevissthetens natur fra forskjellige ståsteder. Enkelte teoretikere innen nevropsykologi velger å sno seg rundt hele problemet ved å si at bevissthetsbegrepet er lite pragmatisk eller rett og slett et ikkeeksisterende problem vi selv har konstruert. De hopper dermed bukk over hele fenomenet fordi det er så fryktelig vanskelig å håndtere. Isteden lener man seg til den etablerte naturvitenskapen og forfekter at menneskehjernen ikke er annet enn en kompleks maskin vi med nok resurser og tid kan kartlegge fullt ut. I artikkelen, Er vi bare biologi – Ingen sjel?, skriver vi om den britiske fysikeren og biologen, Francis Crick (1994, 1997), som formulerer det slik: ”You`re nothing but a pack of nevrons”. Her rippes mennesket for all form for subjektivitet og underlegges et vitenskapelig kausalt univers. Som teoretiske motstandere av Crick finner vi fenomenologer som har gjort det til sin misjon å innlemme menneskets subjektive opplevelser i sine studier av bevissthet. Innenfor denne posisjonen lettes det litt på naturvitenskapens krav om streng objektivitet (Shear, 1997).

Ontologisk og metodisk reduksjonisme

Uansett hvilken retning man støtter seg til for å begripe seg på bevissthet, ser det ut som om man nødvendigvis havner i en form for reduksjonisme, sannsynligvis fordi mennesket er av en uhyre kompleks natur. Reduksjonisme betyr rett og slett at man forsøker å forklare egenskapene til ting eller organismer ut i fra egenskapene til de byggestenene som tilsammen utgjør tingen eller organismen. Innenfor vitenskapsteori snakker man om to typer reduksjonisme. Den første er ontologisk reduksjonisme. Det betyr at man ser bort i fra de egenskapene som for eksempel ikke lar seg undersøke i den vitenskapelige rammen hvor man arbeider. Når det i en slik sammenheng er snakk om ontologisk reduskjonisme, betyr det at man ser bort i fra egenskapen eller fenomenet på en så radikal måte at man ender opp med å benekte fenomenets eksistens. Crick gjør seg på sett og vis skyldig i ontologisk reduksjonisme når han forfekter av bevisstheten ikke eksisterer, men kun er en slags ”illusorisk” følgesfenomen til nevrologisk kompleksistet. Metodisk reduksjonisme er den andre formen hvor man eksplisitt velger å se bort i fra egenskaper ved en gjenstand, vel vitende om at egenskapen eksisterer og elimineringen for så vidt er en umulighet, men likevel praktisk i forskningsøyemed. På denne måten benekter man ikke eksistensen av det pågjeldende fenomen, slik som i ontologisk reduksjonisme, men velger bevisst å ikke forholde seg til det av praktiske hensyn.

Alle kjenner sin egen bevissthet, men hva er det?

Bevissthet er likevel noe vi alle opplever direkte, og det bør derfor ikke forekomme kverulering angående hva vi snakker om i denne sammenheng, men det gjør det! Paul Skokowski poengterer dette i tidsskriften Consciousness and Cognition:

It is my very experience of consciousness that provides the grounding of my knowledge. This is no outside observation; rather, it is a first-person experience og consciousness…” (Skokowski i Consciousness and Cognition vol 11, p. 2, 2002.)

Men problemet er nettopp at våre egne ”bevissthetserfaringer” kun gir oss et førstepersons perspektiv på fenomenets natur, mens naturvitenskapen sedvanligvis må tilfredsstille et krav om å innta et avsondret objektivt tredjepersons ståsted, og det krever, som tidligere nevnt, en avgjørelse på hvordan vi skal forstå bevissthet for å innlemme fenomenet i vitenskapelig forskning (Sommerhoff, pp. 9-11, 2000).

Kropp & psyke, ånd & materie, sjel og legeme

Vi har alle sammen en inngående kjennskap til vår egen bevissthet, men likevel kan vi ikke forklare fenomenet på en måte som tilfredsstiller akademiske krav og vitenskapelige standarder. Det er sannsynligvis derfor religion har tatt denne særegne menneskelige kvaliteten (bevissthet) og kalt den for sjel.  Første paragraf i den religiøse genese proklamerer at Gud beriket verden med sin ånd: ”Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem.” (1. Mosebok, kap. 1 vers 27). På seks dager skapte Gud verden og ga menneskene en sjel som den bærende ånd i sitt univers. I en sær detalj beskrives det faktisk eksplisitt at Gud blåste sin ånd inn i nesen på Adam: ”Og Herren Gud formet mannen av jord fra marken og blåste livspust inn i hans nese, så mannen ble til en levende skapning.” (1. Mosebok, kap. 2, vers 7).

Denne forestillingen gjennomsyrer den påfølgende teologiske doktrine som insisterer på at Guds aktive deltakelse er absolutt avgjørende for universets videre eksistens. Denne religiøse antagelse har influert store deler av filosofien og vitenskapen helt frem til i dag. Den store tenkeren René Descartes (1596-1650) gav eksempelvis sjelen til religion og legemet til vitenskapen. Baruch de Spinoza (1632-1677) splittet verden på samme måte, men argumenterte i motsetning til Descartes på monistisk vis for at både den åndelige og den fysiske side ved universet var attributter av en underliggende felles substans. (Spinoza, Overs. Borgman Hansen, 2000). Monoisme betyr enhet. Monoisme er en idee om at alt i bunn og grunn er èt. Det betyr videre at alt kan forklares ut i fra samme tilgrunnsliggende prinsipp.

Descartes dualisme

Deretter har store deler av den filosofiske tradisjon vært hjemsøkt av spesielt den kartesianske intuisjon om en ontologisk dikotomi mellom det mentale og det fysiske. Descartes dualistiske filosofi bygger på at det subjektive aspekt ved menneskelig væren er av en ikke-materiell substans atskilt fra den fysiske hjernematerie. Descartes forestiller seg at de to domener ”møtes” i konglekjertelen, et dualistisk menneskesyn Dennett siden referert til som det kartesianske teater. (Dennett, 1991). Dualisme betyr altså at vi har et dobbeltsidig forhold mellom to atskilte størrelser. Sjel-legeme-dualismen handler om at kropp og psyke betraktes som to atskilte størrelser.

Vitenskap uten farge og følelse

I moderne vitenskap er imidlertid en slik dualisme mer eller mindre tilsidesatt. Det vitenskapelige univers er tilsynelatende av en fundamental fysisk karakter og følgelig fullstendig underlagt kausale lovmessigheter. I et slikt lys settes mennesket i et evolusjonsperspektiv hvor subjektivitet eller bevissthet reduseres til et biprodukt av komplekse kjemiske prosesser som i utviklingens forløp legger grunn for den sofistikerte biologiske organisme som kalles mennesket. Denne objektive vitenskap beskriver verden i en terminologi som utelukkende fokuserer på romlig fordeling av dynamiske potensialer som influerer og opptar plass, uten noen som helst referanse til farger, lyder, følelser, antakelser, meninger og tanker som den menneskelige bevissthet unektelig er praktfullt beriket av (Shear, 1997). Likeledes er den genuine kvaliteten av menneskets subjektive oppmerksomhet sannsynligvis av en ganske annen natur enn de fargeløse, lydløse, bevisstløse, romlige og temporale strukturer som beskrives av rent funksjonalistisk vitenskap.

Mens vitenskapen forsøker å skape en ganske grå og kjedelig forutsigbarhet i tilværelsen, viser det seg at de fleste mennesker er uforutsigbare og fargeriket. Således kan det være særdeles vanskelig å forestille seg hvordan de fargerike kvalitetene hos mennesket produseres i en fysisk og grå masse av hjernesubstans. Et underleggende premiss i en slik materialistisk eller mekanistisk form for vitenskap, er altså at universet vi daglig ferdes hjemmevant i og opplever fra sekund til sekund, faktisk kan eksistere og utfolde seg uavhengig av enhver form for bevissthet. Verden er en stor klump av materie, og menneskene er på samme måte en klump av kjøtt. Tanker, følelser, ideer og kreativitet er egenskaper som ikke får noen plass i en slik forståelse.

Mennesket som et følende og opplevende vesen

For andre teoretikere er dog den mest sentrale egenskap ved bevissthet, nettopp det at visse mentale tilstander erfares med en særegen ”opplevelsesmessig” kvalitet. Faren men en slik antagelse er å havne i et slags religiøst blendverk. De fleste ”akademisk aksepterte” teoretikere unngår åndelige antydninger ved å hengi seg til funksjonelle forklaringsmodeller eller ved forsøk på å ”omforme” vitenskapen slik at subjektive hensyn kan aksepteres og innlemmes i en forklaringsramme. Det er imidlertid notorisk vanskelig å finne en klar beskrivelse av hva opplevelsesmessig kvalitet egentlig betyr. Hva er det som skjer når vi beundrer et fantastisk maleri eller leser et gripende dikt?

”Jeg”, min særlige kvalitet og min selvbevissthet

Den opplevelsesorienterte bevissthet relaterer seg i utgangspunktet til den fenomenologiske tradisjon. Qualia er et annet uttrykk som også refererer til de samme mentale fenomener. David Chalmers hevder at qualia er de kroppslige sansninger av lyst, smerte, sult, kløe og komplekse følelser som hat, angst eller fornemmelser uttrykt via humør, som for eksempel melankoli. Dessuten hevder han at tanker også kan ha denne opplevelsesmessige kvalitet. Ut over forståelsen av qualia som et ”ledsagerfenomen” til mentale tilstander, finnes det filosofer som beskriver det som et gjennomgående subjektivt ”tema” ved tilværelsen. Det indikeres her at qualia er forbundet med eller utgjør følelsen av jeg`et eller en slags selvbevissthet. Det relaterer seg således til følelsen av individualitet (Schilhab, pp. 81-103, 2000). Denne avdelingen demonstrerer kort sagt mot å behandle mennesket som om det var en maskin. Et dikt av Hilbert Schenk uttrykker nettopp dette både poetisk og presist.

Me

I think that I shall never see

A calculator made like me.

A me that likes martinis dry

And on the Rocks, a little rye.

A me that looks at girls and such,

But mostly girls, and very much,

A me that wears an overcoat

And likes a risky anecdote.

A me that taps a foot and grins

Whenever Dixieland begins.

They make computers for a fee,

But only moms can make a me

                                                                                              (Hilbert Schenk, jr)

Mennesket er ingen mekanisk maskin

En bevisst opplevelse er altså verdens mest familiære og selvfølgelige fenomen, men samtidig er det et særdeles mystisk fenomen. Hilbert Schenk liker jenter, Martini og frekke anekdoter, noe som gjør ham til et menneske på godt og vondt. Han kan i alle fall ikke forveksles med noe som ligner mekanikk eller en komplisert organisk robot. Det er ingenting vi kjenner mer direkte enn vår egen bevissthet. Likevel er det bemerkelsesverdig vanskelig å forene vår direkte fornemmelse av bevisstheten med alt annet vi vet. Hvorfor eksisterer den? Hva gjør den? Hvordan kan den over hodet fremkomme av neurale prosesser i hjernen?

De enkle og de vanskelige problemene ved bevissthet

Fra et objektivt ståsted kan vi si at hjernen er relativt begripelig. Når det dreier seg om de funksjonelle nivåer i bevisstheten, er den etablerte kognitive vitenskap svært flinke og fulle av kunnskap. Piaget har blant annet kartlagt menneskets kognitive utvikling på en fortreffelig og ganske detaljert måte. Gjenstandsområdet i kognitiv vitenskap er hjernens fysiske egenskaper og struktur, noe filosofen og matematikeren, David Chalmers, henviser til som såkalte enkle problemer (Chalmers, 1996 & 1997)). De er enkle i den forstand at man i den kognitive vitenskap har standardiserte metoder å forholde seg til, hvorpå ulike kognitive evner og funksjoner lar seg eksplorere og forklare ved å lokalisere og spesifisere den mekanisme som utfører den pågjeldende funksjon. Jeg kan forholde meg til det du sa akkurat nå, fordi jeg er utstyrt med en arbeidshukommelse (først påvist av Weinberger og Cermak (1973)). Jeg kan til en viss grad sette det du forteller meg inn i en sammenheng fordi jeg har en episodisk hukommelse. Dessuten kan jeg handle på den informasjonen du gir meg fordi jeg i ventrolaterale cortex har systemer som styrer organisering av responssekvenser basert på bevisst eksplisitt fremkalling av informasjon. De midterste områdene av frontal cortex er ansvarlige for organisering av eksekutive funksjoner som har å gjøre med aktiv manipulering og monotorering av informasjon som allerede finnes i arbeidshukommelsen (Owen et al., 2000), og derfor går jeg til siden når du gjør meg oppmerksom på at jeg er i ferd med å tråkke på en hundebæsj. Slik kan man forklare hvorfor jeg tar et skritt til siden i møte med avføring på fortauet. Problemet er at jeg ikke kjenner meg igjen i denne beskrivelsen. Min versjon er langt mer dramatisk. Du gjør meg oppmerksom på et potensielt uheldig feiltrinn, jeg kaster meg til siden i forakt og vemmelse, du ler av min reaksjon, og jeg føler meg litt ydmyket og samtidig forbannet på hunders ukritiske plassering av ekskrementer. Den kognitive vitenskapen kan fortsette og forklare hvordan det limbiske system utløser emosjonelle reaksjoner i samhandling med mine tidligere erfaringer med bæsj, men det føles like fremmed. For meg var situasjonen simpelthen ekkel og ubehagelig.

Spørsmålet er om en fullstendig uttømmende forklaring på bevissthetens funksjonelle nivåer automatisk gir svar på bevissthetens natur. Man kan sikkert beskrive omtrent alle de attributtene ved min hjerne som er med på å manøvrere meg unna bæsjen, men vil en slik forklaring kunne gjøre regnskap for det opplevelsesmessige klima som omslutter hele opplevelsen av å nesten trå i hundebæsj akkurat denne solfylte vårdagen i mai?

Nettopp her dukker det langt mer intrikate problem opp: Hvordan har det seg egentlig at et fysisk system, uansett hvor komplisert og velorganisert det enn måtte være, kan forårsake en opplevelse over hodet? Hvordan har det seg at ikke alle disse prosesser forløper i ”skyggen”, uten å gi støtte til noen som helst form for subjektiv kvalitet? Hvorfor trår jeg ikke bare helt uberørt til siden på bakgrunn av den informasjonsprosessen som har foregått i forhold til bæsjen. Her støter vi tilsynelatende på en slags forklaringskløft. På den ene siden har vi den objektive naturvitenskapelige doktrine som utelukkende fokuserer på årsakssammenhenger (det jeg tidligere oppsummerte som romlig fordeling av dynamiske potensialer som influerer og opptar plass), og de helt personlige opplevelsene som farger våre livsprosjekter. For naturvitenskapen er det snakk om en såkalt materialistisk identitetsteori (fysikalisme) hvor bevisstheten ikke er annet enn prosesser i hjernen. (Fysikalisme henviser til radikal materialistisk erkjennelsesteori. Den fysikalistiske posisjonen aksepterer kun fysiske tilstander og begreper. All form for metafysikk avfeies). På den andre siden av kløfta finner vi den posisjonen som hevder at fokus må legges på den menneskelige bevissthets opplevelsesmessige kvalitet, som jeg hittil har kalt qualia. På denne siden av kløfta studeres bevisstheten i et førstepersonsperspektiv for å gripe det subjektive og unike ved mennesket. Hvordan var det å nesten trå i hundebæsj? Vel, det var som om verden hadde lagt ut et ondskapsfullt hinder for min spasertur, og når jeg nesten gikk rett på, var det som om til og med asfalten hånfliret av min nestenullykke. Det var forferdelig! Hvordan vi skal forstå min forferdelse, er det vanskelige problemet. Og beskrive det som skjer i hjernen når jeg flytter meg, tilhører de enkle problemene.

Roboten og mennesket – Den STORE forskjellen

Professor i nevrovitenskap og kognisjon Tomaso Poggio har også uttalt seg om denne forskjellen, om enn på en litt annen måte:

Her er et paradoks: Jeg er ikke nogen særlig god skakspiller, så jeg er meget opmærksom på de valg jeg foretager på brættet. På den anden side er jeg helt intetanende om hvad jeg gør, når jeg tager en kop kaffe fra et rodet køkkenbord. Det ironiske er, at vi har maskiner, der kan slå selv den bedste skakspiller – men vi har ikke en robot, der bare kommer tæt på at kunne tage kaffekoppen. De mangler visualmotor koordineringen, evnen til at genkende genstande, evnen til at tage en kop uden at tabe den.” (Poggio, sitert av Nielsen Flagga, 2009).

Et annet og enda mer iøynefallende problem er at roboten etter all sannsynlighet ikke har lyst på kaffe. Han forstår simpelthen ikke den velgjørende effekten lukten av kaffe har på en hardt arbeidende akademiker.

Konklusjon

Vi reiser til månen og bryter lydmuren. Det er ikke noe problem, men å forstå vår egen bevissthet har vi slitt med siden tidenes morgen. Det er ved den menneskelige psyke at vitenskapen strides, og det er her vitenskap møter religion.

Den amerikanske filosofen og psykologen Ken Wilber (2000a, 2000b, 2001a, 2001b) adresserer akkurat dette problemet i flere av sine publikasjoner. Han konkluderer med at ingen vitenskapsmann eller tanketradisjon klarer å ta helt feil. Det er som regel en bit av sannhet i de fleste systemer, men ingen av dem er altoverskyggende korrekte. De ulike retningene krangler om ”sannheten”, mens Wilber har satt seg som mål å undersøke likhetene og de punktene hvor det er mulig å forbinde de ulike perspektivene i en større forståelse som inkluderer tidligere forståelser, og dermed forbereder vår mentale kapasitet på å bevege seg opp mot høyere nivåer. Flere partikler utgjør et atom, mens flere atom utgjør et molekyl, mens flere molekyl utgjør en celle og flere celler utgjør en organisme. De høyere nivåene inkluderer og transcenderer de lavere nivåene. Slik er det kanskje også med vitenskapsproduksjon? På hvert nytt nivå tilføyes noen nye egenskaper eller innsikter som er litt mer komplekse enn på det foregående nivået. Som opphavsmann for Integral Institute i USA er Wilber i spissen for det som kalles den integrerende bevegelsen. Det betyr egentlig at han er en slags akademisk pasifist i den forstand at han melder seg ut av den idéhistoriske krigføringen som utspiller seg på universiteter, forskningslaboratorier, i politikken og for så vidt på de fleste arenaer hvor mennesket involverer seg, mens han isteden setter all sin intellektuelle kapasitet inn på å samle opp og integrere innsikten i all verdens visdomstradisjoner, både fra øst og vest. Ken Wilber refereres ofte til som “The Einstein of consciousness”. Han er representant for et ståsted som mener at akademia i dag bør bevege seg ut av naturvitenskapelig dogmatisme og postmoderne relativisme og forsøke å integrere de ulike perspektivene, snarere enn å stille de opp mot hverandre, og på den måten strebe mot et nytt nivå som både inkluderer naturvitenskapens sannhetsideal og som samtidig er litt mer ambisiøst enn å samle inn og akseptere alle mulige perspektiver slik man har gjort i den såkalte postmodernismen.

Det betyr ikke at vi skal avvise naturvitenskap eller postmodernismen eller noen annen epistemologisk epoke, men det er tid for å integrere de ulike forståelsene og dermed tilstrebe en mer helhetlig forståelse. Dette er et intellektuelt utfordrende prosjekt, ettersom det krever at vi klarer å holde mange perspektiver i hodet på samme tid. Spørsmålet er om det finnes ”bevissthetskapasitet” som evner å forvalte så mange perspektiver på en gang at vi kan lodde dybden i vår egen bevissthet. Det virker som om den menneskelige bevissthet kan forstå mye, men ikke seg selv.

Kilder

Blackmore, Susan (2003) Consciousness: An Introduction, Oxford University Press. (Anbefales!)

Chalmers, D. J. (1996). The Conscious mind – in search of a fundamental theory. Oxford University Press, New York. (Anbefales!)

Chalmers, D. J. (1997); Facing up to the problem of consciousness. I: Shear, Jonathan (Edit); Explaining consciousness – the ”hard problem”. A Bradford Book, USA. Pp. 9-33.

Crick, F. (1994), The Astonishing Hypothesis, Scribners, New York.

Crick, F. & Koch, C. (1997): Why nevroscience may be able to explain consciousness. I: Shear, J (ed); Explaining consciousness – the ”hard” problem. A Bradford Book, USA.

Dennett, Daniel C. (1991). Consciousness explained. Little, Brown & co., cop. Boston.

Dennett, Daniel (2006). Breaking the Spell: Religion as a Natural Phenomenon. Viking Adult, USA.

Jaynes, Julian (1976). The origin of consciousness in the breakdown of the bicameral mind. Houghton Mifflin Company, Boston, USA. (Anbefales!)

Nielsen Flagga, Malene Steen (2009): Arbejdshukommelse eller kortidshukommelse, skrevet på hjemmesiden til dansk TV DR for programmet Viden om: http://www.dr.dk/DR2/VidenOm/Temaer/Hjernen/20070206155208.htm

Owen, A. M., Lee, A. C. H. & William, E. J. (2000). Dissociating aspects of verbal working memory within the human frontal lobe: Further evidence for a «process-specific» model of lateral frontal organization. Psychobiology, 28, 146-155.

Shear, Jonathan (Edit) (1997); Explaining consciousness – the ”hard problem”. A Bradford Book, USA. (Anbefales!)

Schilab, T. (2000): Den bio-logiske bevidsthed –en historie om bevidsthedens natur. Forlaget Fremad A/S, København.

Skokowski, Paul (2002). I, Zombie. I; Consciousness and cognition. Vol. 11, pp. 1-9.

Sommerhoff, Gerd (2000). Understanding Consciousness – its functions and brain processes. SAGE Publications Ltd., London.

Spinoza, Baruch de. Innl. og overs.; Hansen, Oscar Borgman (2000). De store tænkere – Spinoza. 3. utgave, 2. opplag, Rosinante Forlag A/S, København.

Wilber, Ken (2000a): Integral Psychology: Consciousness, Spirit, Psychology, Therapy. Shambhala Publications, USA.

Wilber, Ken (2000b): Sex, Ecology, Spirituality: The Spirit of Evolution, (2. Ed.), Shambhala Publications, USA. (Anbefales!)

Wilber, Ken (2001a): A Brief History of Everything. Shambhala Publications, USA. (Anbefales!)

Wilber, Ken (2001b): A Theory of Everything: An Integral Vision for Business, Politics, Science and Spirituality. Shambhala Publications, USA. (Anbefales!)

 

Psykologens egen journal

I denne artikkelen er det blant annet snakk om religion og religionskritikk. Den er skrevet for mange år siden, men tematikken er noe jeg har utforsket videre. Jeg er ikke lenger så hardtslående i min religionskritikk, selv om jeg fortsatt ser på meg selv som en ateist eller en agnostiker. For å komme i dybden på livets store spørsmål, bestemte jeg meg for å involvere meg i ulike menigheter for å gå i dialog med mennesker som tenker annerledes enn meg selv. Målet var å få nye perspektiver og komme dypere ned i menneskets grunnleggende eksistensvilkår. Dette prosjektet varte i nesten 10 år, og det er noe av det mest spennende og lærerike jeg har gjort. Alt sammen er «journalført» og utgitt som «Psykologens Journal». Denne boken forsøker ikke å overbevise noen om å være kristen eller ateist, men den er et ærlig forsøk på å fremheve de beste argumentene fra begge hold. Er du interessert i spenningsfeltet mellom psykolog, religion og filosofi, håper jeg du klikker deg inn på linken under og anskaffer boken til best pris med gratis frakt og rask levering.

 

Av Psykologspesialist
Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com, som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens psykologi», og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet». I 2018 ble «Psykologens journal» publisert på Cappelen Damm. Denne boken beskriver psykologens møte med livets store spørsmål. I regi av WebPsykologen.no har Sondre også en podcast som heter SinnSyn. Her publiserer han ukentlige foredrag og samtaler om psykologi, filosofi og livssyn. I forbindelse med «Psykologens journal» har Sondre hatt mange samtaler med Pastor Rune Tobiassen. En del av disse samtalene er spilt inn på en podcast som heter «Pastoren & Psykologen». Alle podcastene er tilgjengelige på WebPsykologen.no, iTunes og en del andre plattformer. På YouTube har WebPsykologen en egen kanal hvor Sondre har publisert over 100 videoer. Ønsker du å følge aktiviteten, er det fortrinnsvis WebPsykologens Facebook-side som holder deg oppdatert.

4 KOMMENTARER

  1. Det blir vanskelig å gi noen kommentar til ett slikt skriv, som er så spekket med sannheter om livet. Man blir bevisst gjort gjennom tanker og gjerninger, Å det vi konkluderer med, blir det man oppfatter som sannhet, Sjelen føres videre av menneske, der man blir omtalt etter sin død. Ett tankespill. Ved å forenkle forskjellige begreper,, kommer man snarere frem til resultater,

  2. Ved å forenkle visse begreper, som jeg ha gjort hele mitt liv, (i skole tiden også), Undervisningen synes jeg ble tung, ved alle begrepene som ble sakt, Jeg prøvde å forenkle for læreren, med resultatet at jeg ikke hadde forstått, All forklaring i det vide og det brede, gjorde til at jeg ble ukonsentrert, Ett geni er ikke enkelt for andre enn seg selv, 80 % vil ikke oppfatte deg riktig, Det blir for enkelt, mens 20% vet hvor du vil med det du sier, Det er svært sjelden jeg treffer på dem, men jeg har møtt folk som virkelig lytter til meg, De er argumenterene, men dog intresante for meg. Det forståelig språk er ikke enkelt å formidle.
    Men jeg tror jeg har klart å gjøre meg forstått,,,, i det å ikke bli forstått.
    Ett skritt videre,, er jeg ett geni visst jeg klarer å få andre folk til å forstå, mitt annliggende
    En filosof undrer å spekulerer på livet, å forlater de normale normer,, Det resulterer i en annen tankegang, som er vanskelig å omforme i ett forståelig språk, for allmenheten

  3. Det å bli oppfattet som ett geni, er lite sannsynlig, Det er 20% av befolkningen som er det, De andre 80% som man møter daglig på,, vil oppfatte deg som rar, en bedreviter,, en som bryr seg for mye,, en som tenker for mye, Du blir oppfatte som en raring,, som tenker på ting de ikke gjør,
    Du bryr hjernen din med ,,, det andre ikke skjenker en tanke,,
    Ergo må jeg være ett geni, I samfunns struktur, Å spørsmål og svar til politikkere som ikke har tenkt fullstendig, Der jeg tenker fullstendig,, og de halvt,,,
    Å kalle seg ett geni ,, uten å være det er sørgmodig, Jeg er på bølge lengde med de aller fleste som ikke kjenner meg, Men der hvor mennesker kjenner meg, Blir jeg mobbet for min vite og mine kunnskaper, Jeg blir ofte undervurdert av fagfolk, Men noen tar det de får,,
    Jeg er høyt utdannet, Har 3 viderende gående skoler, Folkehøyskole, Der departemente vurderer meg som høyt utdannet,, Jeg skulle ønske du som hadde denne siden ,,Leste dette, For du er ett geni selv, som har bemerket deg ved psykologi, Du er ett geni på område, Men vi blir tilside sett som mindre viktig for de fleste, til og med fagfolk, Ingen vil lese det du og jeg skriver, Professorer på område vurdere anderledels, De er med samme vite som du og meg om hvor mye folk bryr seg, Da er jeg en av de 20% som bryr meg

  4. Du vil merke at noen på det interne nettet vil hindre deg å komme ut med de erfaringer du sitter med, Fordi det blir uforståelig for de fleste mennesker, Det er ingen gitt, Forståelsen er ingen skjebne, Men uvitenhet blir den skjebnene de meste bærer med seg,
    Fordi de ikke brydde seg,, tenkte eller ikke tenkte seg om, Det blir deres skjebne, Å forhindre mennesker i logisk informasjon, Der nyheter og journalister må bære de største .. er ikke rett, Det finnes mennesker med løsninger, Det er ikke alltid politikkere ,, eller kommune arbeideren, Det er folk som har blitt til side satt, for sin vite, Journalistene får dem frem, de er de gode i samfunnet, Å de til side setter sin visdom for deg og meg og andre mennesker

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here