Se hele video-foredraget her

De følelsene vi ikke har språk på eller ikke klarer å uttrykke, blir ofte til symptomer. Evnen til å tåle, forstå og uttrykke følelser, meninger og behov er sannsynligvis helt avgjørende i forhold til psykisk sunnhet.

Noen mennesker vokser opp i familier hvor det ikke er rom for å uttrykke seg, noe som ofte danner grunnlaget for psykiske problemer senere i livet. Følelser og behov som ikke blir uttrykt, hoper seg ofte opp og kommer til uttrykk på uheldige måter. Eksempelvis finnes det mange mennesker som er redde for sinne og konflikt. De unngår ofte å si sin mening i frykt for ubehagelige mellommenneskelige situasjoner. Når man holder følelser av frustrasjon og irritasjon tilbake, risikerer man at de kommer til uttrykk på destruktive måter. Kanskje mister man kontrollen på en fest og havner i slåsskamp, eller kanskje de undertrykte følelsene fører til anspent muskulatur i nakke og rygg som videre avstedkommer somatiske plager som migrene eller kanskje diffuse muskelsmerter (fibromyaligi). Noen mennesker skader seg selv, noe som også kan forstås som en fysisk utagering av underliggende følelsesmessig ubehag. Poenget er at de behovene, ønskene, meningene og følelsene vi ikke får uttrykt på en adekvat måte i språket, ofte får fysiske utslag eller omdannes til symptomer som angst og depresjon.

Muligheten for å uttrykke seg er også et slags grunnleggende menneskelig behov. Det handler om friheten til å uttrykke våre ønsker, behov, følelser (også sinne) og naturlige drifter. Her det sentralt at man bebor en tro på at egne behov er like viktige som andres (sunn selvtillit). Man skal rett og slett ha mulighet for å være spontan og livskraftig uten overdreven beskjedenhet. Man skal føle at det er tillat å forfølge interesser og impulser som gjør oss glade og engasjerte.

Man har ideelt sett hatt rikelig med anledning til å leke og være kreativ, og ikke barer hatt tid til krav, arbeid og konkurranse. Et barn som vokser opp i et miljø hvor man oppfordres til å uttrykke seg selv, vil gradvis oppdage egne interesser og hva man foretrekker. Sånn sett lærer man å ta sine egne behov med i avgjørelser i tillegg til andres behov. Balansen her er viktig. Har man manglet frihet til å uttrykke seg, vokser man ofte opp med en tanke om at man bør tilfredsstille andres behov på bekostning av egne. Har man motsatt fått for mye frihet i oppveksten, risikerer man å ”glemme” andres behov når man skal ta avgjørelser og planlegge.

Dersom man vokser opp i en familie som på ulikt vis forhindrer at man uttrykker seg, eksempelvis dersom man straffes eller får skyldfølelse når man uttrykker sine behov, preferanser eller følelser, risikerer man et livsmønster hvor følelser holdes på avstand. I en slik familie går ofte foreldrenes behov på bekostning av barnas. Dette gjør at barnet føler seg maktesløst. Her kan man risikere at man skjemmes når man oppfører seg på en impulsiv eller leken måte. Arbeid og resultater kommer foran moro og nytelse. Man får på sett og vis ikke den tiltrengte anerkjennelsen og kjærligheten fra foreldrene med mindre man oppfører seg prikkfritt.