Om å havne i Helvete

Mennesket utvikler seg gjennom hele livet. Vi utvikler oss rent kroppslig sett, men også mentalt og eksistensielt. Det samme gjelder for ulike kulturer og samfunnslag. Forskjellige kulturer har ofte et slags eksistensielt gravitasjonspunkt hvor det foreligger en bestemt livsorientering og et slags felles tankesett. (1) Nederst i det eksistensielle utviklingshierarkiet finner vi kulturer som tror på demoner, drager, spådom og voodoo. (2) Dernest kommer et nivå hvor stikkordene er territoriale maktkamper, krigsherrer, stammesamfunn, undertrykkelse, slaveri, syndeflod, guder og gudinner, makt og mystikk. (3) Neste nivå er det som preger mye av vår verden. Her er det snakk om myter, tradisjoner, konformitet, kirker, katedraler, rettskaffenhet, syndeforlatelse, frelse og en omnipotent skaperkraft i et patriarkalsk gudebilde. (4) Det neste eksistensielle nivået er moderne rasjonelt og naturvitenskaplig. I denne artikkelen skal jeg først og fremst fokusere på nivå 3. 

Nivå 3 kan kalles den mytologiske orden, og man kan kanskje tenke at en slik, mer eller mindre arkaisk og barnslig livsanskuelse, ikke tilhører vår kultur, men der tar man dessverre feil. Sosiologer mener at opp mot 40 % av jordens befolkning ser verden gjennom nivå tre. Det betyr at dette mytiske eksistensnivået også er utgangspunktet for mange nordmenn når de forstår og involverer seg i det norske samfunn.

Myter assosierer vi som regel med kulturelle eller religiøse fortellinger. Det er muntlig overleverte forestillinger om guder, naturmytiske vesener og verdens opprinnelse, noe som ofte strekker seg tilbake til førhistorisk tid. På eksistensnivå 3 har livet både mål, mening og retning, men dette er noe som dikteres og determineres av en orden med en mektig gudeskikkelse i spissen. Det er den gudfryktige orden som fremtvinger og dirigerer de sosiale spillereglene og utarbeider et kodeverk for akseptert atferd. Dette baseres på absolutte og urokkelige prinsipper om rett og galt.

De som bryter regelverket vil bli straffeforfulgt. Innenfor en rekke religioner skal disse menneskene enten lide i all evighet (helvete) eller til de har betalt for sine onde gjerninger. I de monoteistiske religionene (Jf. ”Du skal ikke ha andre guder enn meg” fra bibelen eller ”Jeg bevitner at det finnes bare en guddom Allah og jeg bevitner at Muhammed er hans sendebud” slik det forfektes i islamsk trosbekjennelse) styres helvete av satan eller demoner som plager de fortapte menneskene.

En del monoteister (som forholder seg til én allmektig Gud) mener at helvete er lagdelt, og at mennesket sendes dit for å rense sin sjel mens de plages inntil de angrer sine synder. Det betyr at frelse også er en mulighet i helvete, men det betinger at man virkelig angrer sine synder. Et slikt system basert på regler for rett og galt fundert i gamle religiøse myter, har også et premieringssystem for dem som følger reglene til punkt og prikke. I evangeliet etter Lukas får Jesus et spørsmål av den angrende kriminelle som henger på korset ved siden av ham. Spørsmålet dreide seg om forholdene etter døden: ”Så sa han: «Jesus, husk på meg når du kommer i ditt rike!» Jesus svarte: «Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i Paradis.»” (Luk 23, 42-43). Det er blant annet i slike uttalelser det anstiftes en tro på et Himmelrike eller et Paradis i etterkant av livet på jorden (forutsatt at man har fulgt reglene).

Spørsmålet er om det finnes tilsynelatende oppegående nordmenn som har sitt primære eksistensnivå på nivå tre eller lavere. Det skal nevnes at man aldri er fullstendig forankret på et bestemt nivå, men man kan ha sitt såkalte gravitasjonspunkt på et spesifikt nivå. Det betyr at man i ulike kontekster og situasjoner svinger opp over og ned under sitt eksistensielle hovedståsted. Fines det en stor gruppering mennesker i vår kultur som har sitt primære handlingsgrunnlag på nivå tre eler lavere?

De fleste av oss er tilbøyelige til en viss grad av katastrofetenkning og mytisk overtro, men som regel er vi klar over dette, og hvis vi nevner det, er det med en viss grad av beskjemmelse som følge av innsikt i fenomenets irrasjonelle natur. Jeg hadde dermed håpet å kunne dementere de nederste eksistensnivåene som om orientering med svært lite innflytelse på våre liv.

Men det er ikke mange søk i ulike nettaviser før jeg støter på pastor Jan-Aage Torp fra Oslokirken. Denne manen er faktisk ute i media og tilbyr demonutdrivelser(!) Jan-Age Torp er en

Pastor Jan-Aage Torp

 norsk pastor i den frikirkelige pinsemenigheten Oslokirken. Han er kjent for omstridte synspunkter og tilhører etter alt å dømme hovedstrømmen innenfor vekkelseskristendommen. Torp var førstekandidat på stortingsvalglisten for Kristent Samlingsparti i Oslo høsten 2009.

Norsk fjernsyn (NRK) tar opp saken i beste sendetid og kjører en debatt om djevelutdrivelse. Pastor Torp uttrykker at han har erfaring med demoner og at han ønsker å tilby sine tjenester til både hardbarka satanister og demonbesatte personer, eller rett og slett til alle som måtte trenge en slik renselse. Han legger til at ”åndene eler demonene” sannsynligvis er mindre synlige i en vestlig rasjonell tilværelse. ”Derfor er det vanskelig å si hva som kjennetegner manifestasjon av demoner i vår kultur”, forteller han i nyhetsprogrammet. (”Vil drive ut demoner” er overskriften på en nyhetsrepotasje på NRK sine hjemmesider, publisert 17.03.09 (NTB/Vårt Land/NRK). Artikkel på http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/ostlandssendingen/1.6528428) 

Man kan vel være enig i at differensialdiagnostikken mellom psykoselidelser og demonbesettelser representerer et problem. Det er tydelig at pastor Torp beveger seg på et eksistensnivå med en magisk undertone, noe som ofte akkompagneres av en ganske bokstavelig fortolkning av bibelske tekster og verden for øvrig. Spørsmålet er hvordan religiøse samfunn som anerkjenner demoner og onde ånder forholder seg til andre passasjer i bibelen. I 2. Mosebok kapittel 22 vers 18 står det at ”En trollkvinne skal du ikke la leve.” Hvis demonutdrivelsen skulle vise seg å komme til kort, og ”pasienten” fremdeles utviser ”trolsk atferd”, hva da? Skal vi brenne dem? Det har vi i alle fall drevet med før i tiden, også i Guds navn.

Det finnes en rekke tilsvarende saker som får sin plass i samfunnsdebatten og argumentene synes å skrive seg fra et mytologisk verdenssyn med forankring i de nederste eksistensnivåene. 

For ordens skyld vil jeg nevne en sak til som synes å ha sine tilhengere i enkelte miljøer i det norske samfunnet langt ut i det 21. århundre. Her er det evangelist Ove Jan Ludvigsen fra Lista som uten en skygge av tvil forfekter at homofile er besatt av demoner og risikerer evig fortapelse i Helvete dersom de ikke omvendes. Saken var gjenstand for mye debatt da den fikk spalteplass i Fedrelandsvennen 07.06.07. ”Ja, det mener jeg. Homofili er en ren og klar demonbesettelse. Ingen annen enn Satan kan føre mennesker inn i en slik handling. Tydeligere får jeg ikke blitt”, uttaler Ludvigsen, og sannsynligvis er det vanskelig å bli tydeligere enn det han er i denne uttalelsen. Muligens bedriver avisene en litt dramatisk journalistikk, men reportasjer av denne typen er ikke uvanlige. Oppslag som disse antyder at det foreligger en slags magisk modus (som er en naturlig utviklingsfase hos små barn – de tror på nissen etc.) også hos en del av den voksne befolkningen. På neste side i denne avisen kan man lese sitt eget horoskop(!)    

I følge Wilber (2001) ligger dette trolldomsaktige eksistensnivået, som i denne artikkelen blir kalt nivå 2, handlingsgrunnlag for omtrent 10 prosent av verdens befolkning (men det bor åpenbart et snev av det i flere av oss), og sosiologiske studier antar at nivå 2 besitter om lag 1 prosent makt og innflytelse på verdenssamfunnet (Ibid. p. 9). Nivå tre, som også er sterkest representert i denne artikkelen, utgjør etter alt å dømme omtrent 40 % av jordens samlede befolkning. Likeledes antas det at dette nivået besitter omtrent 30 prosent av makten i verden (Ibid. p. 10). Vi lever i en skummel verden sammen med mennesker som Jan-Aage Torp og Ove Jan Ludvigsen fra bibelbelte i Sør.

 

Kilder

 

Wilber, Ken (2001): A Theory of Everything: An Integral Vision for Business, Politics, Science and Spirituality. Shambhala Publications, USA.

 

 

Av Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com, som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens psykologi», og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet». I 2018 ble «Psykologens journal» publisert på Cappelen Damm. Denne boken beskriver psykologens møte med livets store spørsmål. I regi av WebPsykologen.no har Sondre også en podcast som heter SinnSyn. Her publiserer han ukentlige foredrag og samtaler om psykologi, filosofi og livssyn. I forbindelse med «Psykologens journal» har Sondre hatt mange samtaler med Pastor Rune Tobiassen. En del av disse samtalene er spilt inn på en podcast som heter «Pastoren & Psykologen». Alle podcastene er tilgjengelige på WebPsykologen.no, iTunes og en del andre plattformer. På YouTube har WebPsykologen en egen kanal hvor Sondre har publisert over 100 videoer. Ønsker du å følge aktiviteten, er det fortrinnsvis WebPsykologens Facebook-side som holder deg oppdatert.

4 KOMMENTARER

  1. KUN ÅNDELIGE GJENFØDTE HAR RETT TIL Å FORKYNNE GUDS ORD!

    Av evangelist: Ove Jan Ludvigsen.

    Ugjenfødte mennesker bør ikke ta opp Bibelske emner, for slike emner kommer ikke til sin rett, uten at de blir belyst ut fra Bibeloens budskap. Og det kan kunn gjøres av mennesker som er “født på ny!”

    Bibel-oversettelsen av 1930 – Nytt opplag 1980.
    Bibelen sier i klartekst følgende: Salme 50: 16 – 17. Men til den ugudelige sier Gud: Hvad har du med å fortelle om mine lover og føre min pakt i din munn? 17. Du hater jo tukt og kaster mine ord bak deg.

    Bibelen Guds Ord – Studieutgave-oversettelsen – 2007.
    Salme 50: 16 – 17. Men til den ugudelige sier Gud: Hva har du med å forkynne Mine rådslutninger eller ta Min pakt i din munn, når jeg ser at du hater tukt og kaster Mine ord bak deg?

    Dette er ord som taler tydelig om, at den, “ikkegjenfødte” ingen rett har, til å belyse eller forkynne Herrens ord. Og det gjelder alle sider ved ordet, det er kunn forbeholdt Herrens vitner på jord, de “gjenfødte” kristne, ikke de “religiøse”, såkalte kristne. De som har navn av at de lever, men er åndelig døde!

    Uten åndelig lys og åpenbaring over disse ting, Homofili, lesbisk, er det helt
    utelukkende å føre dialog om disse viktige sider, som Bibelen sterkt advarer mot! Det er Bibelen som er oss gjenfødte kristnes rettledning og dokumentsikre kilde, ganske enkelt fordi at vi ser oppfyllelsen av dens profetier, på alle områder i denne siste nedtellingens tidsalder!

    Selvsagt står det fritt til den enkelte å velge livsførsel, tro, tanker, meninger, og videre, men i alt dette står vi alle ansvarlige innfor Gud, skaperen og den uovervinnelige herre, og frelseren Jesus Kristus! Alle Bibelske kristne sier ikke noe selv, men kun det som Bibelen sier, da dette er og blir det avgjørende, alt annet er av underordnet betydning. det er kun et, Så sier Herren, som er det avgjørende for alle Bibelske kristne! Amen! Amen!

    Mvh. Evgl. Ove Jan Ludvigsen.

  2. Noen presiseringer

    Jan-Aage Torp tilhører definitivt ikke hovedstrømmen innenfor vekkelseskristendom. Torp er et randfenomen. For øvrig forlot menigheten hans Pinsebevegelsen for noen år siden (Torps demonologi var også ytterliggående i denne bevegelsen).

    Ove Jan Ludvigsen er ikke representativ for «bibelbeltet i Sør» på noen måte. Ludvigsen er en ensom ulv. Hans fornektelse av treenighetslæren (som er et helt grunnleggende kristent dogme) vil i praksis si at han de facto er utelukket fra alle andre sammenhenger enn et miljø på neppe mer enn 3000–4000 personer i Norge.

    Man kan ikke uten videre koble 2 Mos 22,18 til demonutdrivelse. Verset handlet om hvordan israelsfolket under Moseloven skulle forholde seg til avgudsdyrkelse blant sitt folk. Israelsfolket var under Moselovens tid et teokrati. For kristne gjelder ikke Moseloven. Den gjaldt i frelseshistorien bare frem til Jesu død på korset. At det er ting i Det gamle testamentet som er vanskelig å «svelge» benekter jeg ikke. I mange debatter legger jeg merke til at det er mange som tyr til enkeltvers fra Moseloven og bruker dem mot kristen praksis og lære. Problemet er at kristne/den kristne kirke ikke er under Moseloven.

    Selv tilhører jeg et frikirkesamfunn. Om jeg tilhører «vekkelseskristendom» kommer an på hvor smalt eller bredt du definerer begrepet. Som nevnt tidligere er det bare «ensomme ulver» som vil komme med påstander om at homofile er demonbesatt. Med tanke på homofilispørsmålet blir det ofte av utenforstående fremstilt som at man i kristne sammenhenger mener at homofile synder fordi de er homofile. Dette er ikke riktig. Synden er hva man eventuelt lever ut. Ikke hva man er men hva man aktivt lever ut.

  3. Hva er helvete ? Tortur er motbydelig og avskyelig. Men det ligger faktisk i helveteslæren at Gud torturerer noen. Det er faktisk det som ligger i en offisiell lære hos mange trossamfunn.
    Hva med den frie vilje ? Kunne vi si at vi hadde fri vilje hvis vår dom skulle være evig pine i et brennende helvete, viss vi ikke adlød Gud ? Svaret er innlysende.

    Forestill deg et øyeblikk følgende skrekkscene: Et menneske blir stekt på en glohet jernplate. Smertene er ubeskrivelige, og han skriker om barmhjertighet, men det er ingen som hører. Torturen fortsetter og fortsetter, time etter time, dag etter dag — uten stans!
    Ville du ikke få medfølelse med ham, uansett hvilken forbrytelse han måtte ha begått? Hva med den som hadde bestemt at han skulle tortureres? Kunne vi si at det var en kjærlig person, barmhjertig og medfølende ? En kjærlig far straffer barna sine når de har gjort noe galt, men han ville aldri torturere dem!

    Men mange trossamfunn lærer at Gud torturerer syndere i all evighet i et brennende helvete. De hevder at det er guddommelig rettferdighet. Hvis det er riktig, hvem er det da som har skapt et slikt forferdelig pinested? Og hvem er ansvarlig for de uutholdelige lidelsene som hjemsøker dem som befinner seg der? Svarene er innlysende. Hvis det fantes et slikt sted, måtte det være Gud som hadde skapt det, og det måtte også være han som var ansvarlig for det som foregikk der.
    Ville en kjærlig Gud torturere noen på en måte som selv mennesker med en viss grad av anstendighet synes er opprørende?
    En fornuftstridig lære

    Likevel er det mange som tror at de onde kommer til et brennende helvete, hvor de blir pint i all evighet. Er denne læren fornuftig? Et menneskes levetid er 70⁠—80 år. Selv om det skulle være noen som har vært ekstremt ond i hele sitt liv, kan vi spørre: Ville evig pine være en rettferdig straff? Nei. Det ville være grovt urettferdig å pine et menneske i all evighet for det begrensede antall synder han kan ha begått i sin levetid.

    Hvem kjenner sannheten om hva som skjer når vi dør? Det er bare Gud som kan gi slike opplysninger, og han har gjort det i sitt skrevne Ord, Bibelen, som vi viste til ovenfor. Bibelen sier: «Som [dyrene] dør, så dør [menneskene]; og de har alle én ånd . . . Alle går til ett sted. De er alle blitt til av støvet, og de vender alle tilbake til støvet.» (Forkynneren 3: 19, 20) Det sies ikke noe her om et brennende helvete. Menneskene vender tilbake til støvet — til ikke-eksistens — når de dør.
    For å bli pint må et menneske være ved bevissthet. Er de døde ved bevissthet? Nei. «De levende vet at de skal dø; men de døde vet slett ingen ting, og de har ikke lenger noen lønn, for minnet om dem er glemt.» (Forkynneren 9: 5) Det er umulig for de døde, som «vet slett ingen ting», å gjennomgå et helvetes pinsler.
    En skadelig lære

    Noen mener at helveteslæren kan være nyttig, enten den er sann eller ikke. Hvorfor? De sier at den virker avskrekkende, at den får folk til å avholde seg fra å gjøre gale ting. Er det riktig? Blir det begått færre forbrytelser der hvor folk tror på et helvete, enn andre steder? Så visst ikke. Dette er i virkeligheten en skadelig lære. Vil en som tror at Gud piner mennesker, betrakte tortur som noe avskyelig? Hvorfor skulle han det? De som tror på en grusom gud, blir ofte selv grusomme.

    Gud vil ikke at menneskene skal bli truet til å tro på en Gud som torturerte dem i all evighet som en straff. Gud vil at menneskene skal bli tiltrukket av han op grunn av Kjærlighet, hans gode egenskaper, og hans gode hensikter med menneskene.

    Uansett hvordan et fornuftig menneske ser på dette, kan han ikke gå med på at det må finnes et helvete, hvor folk pines. Det strider mot all sunn fornuft. Det er i strid med menneskets natur. Og noe som er enda viktigere, er at Guds Ord ikke sier at det finnes noe slikt sted. Når et menneske dør, «vender [han] tilbake til sin jord; på den dagen går hans tanker til grunne». — Salme 146: 4.

  4. Mange tror at Sjelene til dem som dør i dødssynd, stiger umiddelbart etter døden ned i helvetet hvor de gjennomgår helvetets straff, ‘den evige ild’.» (Den Katolske Kirkes Katekisme, utgitt i 1994, side 259) Noen religiøse ledere sier at helvete er en tilstand hvor man er fullstendig isolert og atskilt fra Gud. Den bibelske sannhet er :

    «Den sjel som synder – den skal dø.» (Esekiel 18:4) De døde «vet slett ingen ting». (Forkynneren 9:5) Hvis sjelen dør og ikke vet noen ting, hvordan kan den da bli straffet i «den evige ild» eller bli pint ved evig atskillelse fra Gud?

    Enkelte bibeloversettelser gjengir det hebraiske ordet sjeʼọl og det greske ordet haides med «helvete», men i de fleste norske oversettelsene blir disse ordene gjengitt med «dødsriket», menneskehetens felles grav. Da Job led av en smertefull sykdom, bad han for eksempel: «Å, om du ville gjemme meg og holde meg skjult i dødsriket [hebraisk: sjeʼọl].» (Job 14:13, NO 1978/85) Job ønsket å få hvile, ikke i et brennende helvete eller på et sted hvor han var fremmedgjort fra Gud, men i graven.

    Grusomhet gir oss ikke lyst til å nærme oss Gud, snarere tvert imot. «Helt fra jeg var liten, lærte jeg om helvete», sier Rocío, som bor i Mexico. «Jeg var livredd. Jeg kunne ikke tenke meg at Gud hadde noen gode egenskaper. Jeg var sikker på at han var sint og intolerant.»
    Bibelens klare ord om Guds dommer og de dødes tilstand fikk Rocío til å forandre syn på Gud. «Jeg følte meg fri. Det var som om en stor følelsesmessig byrde var blitt løftet fra mine skuldrer», sier hun. «Jeg fikk tillit til at Gud vil oss det beste, at han elsker oss, og at jeg kan elske ham. Han er som en far som tar barna sine i hånden. Han vil dem virkelig det beste.» – Jesaja 41:13.
    Mange har anstrengt seg for å leve et fromt og gudfryktig liv av redsel for å havne i helvete. Men Gud vil ikke at vi skal tjene ham av redsel. Jesus sa tvert imot: «Du skal elske din Gud.» (Markus 12:29, 30) Når vi forstår at Gud ikke handler urettferdig i dag, kan vi stole på at han heller ikke i framtiden kommer til å treffe urettferdige avgjørelser. I likhet med Jobs venn Elihu kan vi si med overbevisning: «Det er fjernt fra den sanne Gud å handle ondt og fra Den Allmektige å handle urett!» – Job 34:10.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here