Ondskapens problem

Denne artikkelen er et ledd i mitt «religionsprosjekt». Denne gangen er tema ondskap og moral, og du kan følge min diskusjon med Rune Tobiassen i videoene nederst på siden. Spørsmålet er om Gud kan eksistere når det er så mye ondskap i verden.

Gud som en spillmester

Noe av det kjedeligste jeg vet er å spille brettspill med de yngste barna mine. De forholder seg ikke til reglene i spillet, og vi ender opp med å flytte brikker rundtomkring på måfå. Et spill blir meningsfullt med en gang vi setter opp noen grenser for rett og galt eller bra og dårlig. Bak ethvert spill må det være en designer som har bestemt reglene. Og her møter jeg de kristnes første innvending mot ondskapens problem. For at vi i det hele tatt skal kunne snakke om godt og ondt, må det være noe som har definert denne forskjellen. Det må være en spillmester bak livet som har nedfelt en moralsk lov som skiller mellom det gode og det onde. Dersom du tar Gud ut av dette regnskapet, står vi tilbake med naturalistiske prosesser og en verden som utfolder seg i takt med evolusjonære prinsipper. Uten Gud står vi igjen med en virkelighet hvor alt er tilfeldig. Mennesket ble til ved en tilfeldighet. Det er ingen grunnleggende mening med at vi er her. Livet har blitt til av dødt materiale og alt er bare kjemiske prosesser. Evolusjonen selekterer for det som er tilpasningsdyktig, mens alt annet dør ut. I en slik ramme er verden determinert, noe som betyr at alt som skjer i naturen, også menneskenes handlinger, er bestemt av ytre og indre årsaker, noe som videre betyr at det ikke fins fri vilje. Vi gjør det vi gjør som følge av tidligere påvirkninger, og sånn sett er det ikke noe grunnlag for å skille mellom rettferdig og urettferdig eller godt og ondt.

Se artikkelen:

Mennesket har INGEN fri vilje

Uten fri vilje kan ingen dømmes eller berømmes for sine handlinger. Vi er styrt av naturlige krefter utenfor vår kontroll, og når vi tror vi handler fritt, er det bare en illusjon.

Ondskapens problem

Ondskapens problem har jeg diskutert med troende mennesker i mange sammenhenger, og jeg registrerer at en del troende ikke synes at det er noe problem. Mange resonnerer som følger rundt denne tematikken: Vi eksisterer i en kropp med et nervesystem, og vi er sårbare for sykdom. Med denne innledningen anerkjenner de at mennesket er en del av naturens gang. Men deretter legger de til at mennesket også er utstyrt med fri vilje, noe som betyr at vi kan velge å gjøre det som strider imot Gud eller er ubehagelig for andre mennesker. Det er mulig at Gud kunne skapt oss uten fri vilje, og da ville vi lignet opptrekksleker som marsjerer rundt på planeten. Hvis han gjorde det, kunne vi aldri elske eller vært «gode» i ordets rette forstand. Vi hadde bare eksistert i kraft av Guds forhåndsprogrammering, og da kan man kanskje påstå at hele skaperverket er ganske meningsløst. For pastoren i frikirken er konklusjonen selvfølgelig. Hvis Gud har skapt oss, har han tenkt at vi må skapes med muligheten for å gjøre det onde, selv om det innebærer en stor risiko. Uten fri vilje hadde vi vært marionetter. Fri vilje innebærer at vi kan velge det onde, og det er prisen vi betaler for å være selvstendige subjekter til forskjell fra dukker i et teater. Denne argumentasjonen overbeviser meg om at ondskap er en nødvendighet for at vi kan eksistere som frie mennesker, men det er ikke en overbevisning som får et dypt fotfeste i meg.

For det første mener jeg at moral kan oppstå på helt andre måter enn at Gud definerer forskjellen på rett og galt. Jeg mener at moral er noe som utvikles naturlig i en flokk hvor samarbeid er viktig for overlevelse. Det er lett å orientere seg moralsk i en sosial setting: Når du gjør noe som er bra, smiler folk til deg. Hvis du gjør noe som er dårlig, rynker de på nesa. Sånn vet du hva som er takt og tone i den aktuelle flokken, men dette er noe som varierer fra flokk til flokk. Det betyr at moral ikke er skrevet i stein. Det er noe som varierer med tid og kulturelle føringer.

Jeg tror også at en mer rasjonell innfallsvinkel til moral kan være en langt mer farbar vei enn å hvile moralske spørsmål i eldgamle tekster. Tradisjonelt sett har man tenkt at vitenskapen ikke beskjeftiger seg med moral og etikk. Selv om vitenskapen gir oss mulighet til å gjøre de mest utrolige ting, vil den ikke alltid fortelle oss hva vi burde gjøre. Vitenskapen kan gi oss makt, men forteller oss ikke hvordan vi skal bruke den.

En av de mest profilerte ateistene i verden, Sam Harris (2011), har imidlertid utfordret ideen om at vitenskap og moral er uforenelige. I boken The moral landscape poengterer han at moral og etikk ofte er knyttet til det religiøse, og han mener det er en tragisk misforståelse. Han understreker blant annet at 21 stater i USA tillater kroppslig avstraffelse som disiplinærmetode i skolesystemet. Han legger til at denne praksisen er forankret i religion. Deretter spør han om vitenskapen om mennesket psykiske liv, enten det dreier seg om psykologi, psykiatri eller nevrovitenskap, kan uttale seg om fysisk avstraffelse av barn. Sam Harris spør om det er klokt å utsette barn for smerte og ydmykelse som et ledd i oppdragelse. Vil korporal avstraffelse inspirere til en god emosjonell utvikling, psykisk sunnhet og sømmelig atferd? Nei! Omtrent all forskning innenfor psykologi og sosialvitenskap vil fortelle oss det motsatte.

Sam Harris mener ikke at vitenskapen skal besvare alle spørsmål om moral, men snarere at vitenskapen kan være et verdifullt verktøy når vi skal orientere oss i det han kaller det moralske landskapet. Hva er bra og ikke bra for flest mulig mennesker? Å hvile slike spørsmål på 2000 år gamle tekster eller kulturelle vaner er kanskje beleilig, men ikke nødvendigvis den klokeste veien å gå.

Se artikkelen:

Ondskapens psykologi

Rousseau mener at mennesket er grunnleggende godt. Hobbes påstår at vi er født med potensial til å gjøre onde ting. Har ondskap en årsak? Utvikles ondskap på linje med annen psykopatologi?

Pastoren & Psykologen

Her er videoene hvor Rune Tobiassen og jeg forsøker å diskutere ondskapens problem, men nok en gang prater vi oss vekk. Jeg forstår ikke hvorfor Gud ikke lot døren til Auswitch stå på gløtt slik at fangene kunne stukket av, mens Rune forklarer at menneskets frie vilje gir muligheten for ondskap. Jeg mener at Gud likevel kunne gitt fangevokterne i Auswitch akutt omgangssyke så fangene kunne stukket av, uten å overstyre menneskets frie vilje. Her er det mer snak om å tilrettelegge for å minimere faenskap. Jeg mener at en god Gud både kunne og burde stilt opp på en slik måte, men siden han ikke gjør det, er han enten likegyldig, ond, impotent eller ikke-eksisterende. Jeg mener med andre ord at det er mer ondskap enn nødvendig i verden, og Rune er helt enig, men kanskje er det slik at Gud bruker smerte og lidelse som en slags megafon for å vekke mennesket og skape bevissthet. Som vanlig er vi uenige, men vi klarer å holde den emosjonelle temperaturen under rimelig kontroll. Vel møtt til en ny episode av pastoren og psykologen.

#4 – Guds megafon

I videoen over var i ferd med å bevege oss inn i så mange ulike temaer, at vi mistet oversikten begge to. Samtidig ble det stadig mer emosjonell temperatur i rommet, noe som heller ikke var med på å øke kvaliteten på samtalen. Her kommer uansett andre halvdel av vår samtale om ondskap og Guds karaktertrekk. Er Gud virkelig god? Sondre tviler på dette, og begynner dagens episode med en liste over egenskaper ved Gud som ingen vil kalle for gode. Rune tar til motmæle og hevder at listen er ladet og unyansert, og han forsvaret at Gud er god og at Gud vil godt. Verdens faenskap står på menneskenes regning. Mot slutten av samtalen snakker vi også en del om bønn, noe vi i alle fall ikke hadde tenkt til å snakke om i dag, men sånn er det!

#5 – Hvis Gud er så god…

Sjekk ut Podcasten

Liker du denne typen samtaler, bør du sjekke ut alle våre episoder i podcasten som altså heter Pastoren & Psykologen

Kilde

Harris, Sam (2011) The Moral Landscape: How Science Can Determine Human Values. Free Press.

Sondre Risholm Liverød
Psykologspesialist
WebPsykologen.no