Hør episoden her

I bunn og grunn handler mye terapi og selvutvikling om bevisstgjøring. Setningen som oppsummerer poenget i mye av det jeg formidler her på SinnSyn, og det jeg nok en gang vil peke på i denne øvelsen, lyder som følger: ”Subjektet på ett nivå, blir objekt for et nytt subjekt på et høyere nivå.” Hver gang vi beskriver oss selv, ser vi oss selv utenfra. Når jeg sier at jeg før i tiden var veldig selvopptatt og fordomsfull, har jeg allerede oppdaget noen uheldige sider ved meg selv. Det er først når jeg blir bevisst slike negative sider ved meg selv, at jeg har mulighet til å forandre meg. Selvutvikling handler dermed om å se stadig nye sider ved seg selv, og i det man erkjenner nye aspekter ved seg selv, frarøver man disse aspektene evnen til å styre vårt liv. Igjen: Det handler på mange måter om mer (selv) bevissthet.

Hver gang vi oppdager sider ved oss selv som er mindre hensiktsmessige, kan vi endre dem. Men uten denne oppdagelsen, vil de fortsette å styre oss. I denne øvelsen vil jeg ha deg med på en metafor jeg selv synes er brukbar. Det skal handle om muligheten for å plassere utdaterte versjoner av deg selv på et «mentalt museum». Når jeg snakker om hvordan jeg var før, beskriver jeg en variant av meg selv som tilhører fortiden. Det er en tidligere modell av meg selv, akkurat som jeg har gamle og utgåtte modeller av iPhone i skuffen. Jeg har ikke disse telefonene på utstilling, men det finnes museer for gamle mobiltelefoner. På slike museer minnes vi tiden før touch-screen og smart-funksjoner. På ditt mentale museum, skal du stille ut varianter av deg selv som ikke fungerte, eller fungerte til en viss grad, men siden har blitt erstattet av mer optimale måter å fungere på.

Alle mennesker har til en viss forstand mentale museer hvor de kan gjenkalle og se på versjoner av seg selv fra tidligere tider. Men det er kun de menneskene som forandrer seg, som får stadig nye modeller å stille ut. Hvis vi tviholder på egne mønstre og reaksjoner, gjør det samme som alltid, skjer det ingen forandring og vi fortsetter å bruke oss selv som om vi var en iPhone 6, som fortsatt fungerer, men ikke klarer å ta til seg ny programvare eller oppdatere til siste operativsystem. Telefonen fungerer, men kun til det helt nødvendigste, og batteriet er dårlig. I det vi oppdaterer telefonen, eller kjøper en helt nye telefon, får vi mange nye muligheter, men det er ofte litt frustrerende å lære seg nye bruksområder eller andre rutiner. Jeg tenker at dette også er et bilde på det å være et menneske, og jeg tenker at selvutvikling handler om å oppdage aspekter ved oss selv vi kan slutte å bruke, men likevel samle på i vårt mentale museum.

Disse gamle modellene av meg, med en litt dårligere fungering, litt flere uvaner, litt mindre kunnskap, litt mindre selvinnsikt også vider, kan jeg snakke om eller beskrive i dag, og da ser jeg for meg at jeg fungerer som en museumsguide i min utstilling av gamle versjoner av meg selv. Dette er nok en metafor på hvordan jeg forstår selvutvikling, og nå skal jeg male dette bilde nok en gang i en fritt fabulerende refleksjonsrunde omkring muligheten for å utvikle mentale museer.

Hvis du vil høre hva den konkrete øvelsen går ut på, kan du høre og lese hele episoden her