Hør episoden her
Noen klarer ikke å nyte livet, men lever under en konstant følelse av press. Det er gjennom prestasjoner de føler seg verdifulle, og symptomene er tvang, perfeksjonisme og arbeidsnarkomani. Hva gjør man? Det er tema for denne øvelsen her på SinnSyn. Først skal jeg kort beskrive den tilstanden av press som overskygger livet til perfeksjonister, flinke piker og menn og folk som fortrinnsvis mestrer, presterer og kommer seg gjennom livet fremfor å nyte det.
Hvis du kjenner deg igjen i ett eller flere av de følgende fem punktene, er denne episoden aktuelt for deg.
- Du aksepterer i liten grad å være nest best. Du må være best i det aller meste av det jeg gjør
- Du må alltid gjøre ditt absolutt beste. Du klarer ikke å slå deg til ro med ”godt nok”.
- Du er veldig pliktoppfyllende. Du gjør alltid dine plikter.
- Ofte føler du et stadig press i forhold til å oppnå resultater og få ting gjort.
- I forhold til deg selv, slipper du ikke lett unna. Du lager ikke unnskyldninger for dine feil, men misliker deg selv når du ikke presterer optimalt.
Når man har havnet i en situasjon hvor livet oppleves som et evig press, er faren for utbrenthet nær. Man har ofte mistet sin indre motivasjon, og det meste av det man foretar seg koster mye og krever høy grad av viljestyrke.
Psykologisk sett regner man med at det er mange årsaker til et mønster hvor man stiller så høye krav til seg selv at man til slutt mister vitalitet og livskraft. Det kan handle om kultur og samfunn, men det kan også handle om at ett eller flere av våre menneskelige og mest grunnleggende behov er underminert gjennom livet.
Og i denne sammenheng snakker man gjerne om behovet for å uttrykke seg fritt.
Muligheten for å uttrykke kan altså betraktes som et slags grunnleggende psykologisk behov hos mennesker. Det handler om friheten til å uttrykke våre ønsker, behov, følelser (også sinne) og naturlige drifter. Her det sentralt at man bebor en tro på at egne behov er like viktige som andres. Man skal rett og slett ha mulighet for å være spontan og livskraftig uten overdreven beskjedenhet. Man skal føle at det er tillat å forfølge interesser og impulser som gjør oss glade og engasjerte. Man har ideelt sett hatt rikelig med anledning til å leke og være kreativ, og ikke barer hatt tid til krav, arbeid og konkurranse. Et barn som vokser opp i et miljø hvor man oppfordres til å uttrykke seg selv, vil gradvis oppdage egne interesser og hva man foretrekker. Sånn sett lærer man å ta sine egne behov med i avgjørelser i tillegg til andres behov. Balansen her er viktig. Har man manglet frihet til å uttrykke seg, vokser man ofte opp med en tanke om at man ofte må tilfredsstille andres behov på bekostning av egne. Har man motsatt fått for mye frihet i oppveksten, risikerer man at man ”glemmer” andres behov når man skal ta avgjørelser og planlegge.
Dersom man vokser opp i en familie som på ulikt vis forhindrer at man uttrykker seg, for eksempel blir man straffet eller får skyldfølelse når man uttrykker sine behov, preferanser eller følelser, risikerer man å miste ”kontakten” til sine egne lyster og ønsker. Istedenfor å utforske hvem man er og bli kjent med seg selv, blir man opptatt av hvordan man bør eller skal være i forhold til andres krav og forventninger. Man blir flink til å være flink, men dårlig på å kjenne etter på hva som er godt for en selv. Dersom man kommer til å følge egne lyster eller egne innskytelser, får man ofte dårlig samvittighet. Den grunnleggende ideen er at man kun er verdifull dersom man oppfører seg ”korrekt” eller presterer i tråd med andres forventninger. Dermed blir livet en evig lang oppgave i å prestere for å være verdifull, og vis man ikke presterer perfekt, får man en følelse av å være verdiløs. Arbeid og resultater kommer foran moro og nytelse. Man får på sett og vis ikke den tiltrengte anerkjennelsen og kjærligheten fra foreldrene med mindre man oppfører seg prikkfritt.
I forhold til en optimal oppvekst, snakker man gjerne om behovet for ubetinget kjærlighet. Mennesker som i voksen alder sliter med overdrevne forventninger og krav til egne prestasjoner, har kanskje ikke opplevd at kjærligheten har kommet ubetinget, men snarere vært heftet med visse betingelser. Kanskje ble man elsket og anerkjent hver gang man presterte godt, mens den samme varmen uteble i andre sammenhenger.
Som barn søker man foreldrenes berømmelse, kjærlighet og anerkjennelse. Det er gjennom foreldrenes ros og varme vi lærer å like oss selv. Det er på denne måten vi utvikler selvtillit og tro på egne evner. En av krisene i overgangen til voksenlivet er ofte at man plutselig skal gjøre ting for seg selv. Man får ikke lenger gode karakterer for at foreldrene skal rose dette, men fordi det er viktig for ens egen karriere og liv. Denne overgangen er ikke alltid så lett for alle. Spesielt vanskelig blir det dersom man på subtilt vis har kommet til å oppfatte sin egen verdi og rosverdighet i samband med egne prestasjoner. Man fortsetter å jobbe og prestere for å bli best, men som voksen må man ofte rose seg selv. Dersom man skal klare å gi seg selv ros eller finne mening i livet på egenhånd, er det viktig at man har med seg ubetinget kjærlighet i bagasjen. Det er den ubetingede kjærligheten som gjør oss trygge på oss selv og etablerer en solid selvfølelse, mens den betingede kjærligheten krevet at vi presterer for å være verdifulle. Sistnevnte kan bli slitsomt, og det er i denne kategorien vi ofte finner den ulykkelige og slitne perfeksjonisten.
Nå skal du få være med til en time hvor jeg reflekterer videre over perfeksjonismens psykologi og konsekvenser. Deretter skal jeg komme med noen helt konkrete tiltak man kan gjøre for å slippe ut av den ubønnhørlige følelsen av press som skriver seg fra denne negative leveregelen som ofte kalles overdrevent kritisk og strenge standarder.
