Forrige øvelse handlet om perfeksjonisme, og denne øvelsen skal bevege seg i samme landskap. Det blir en kort øvelses-episode hvor jeg begynner med noen poengterte argumenter fra de fremste tenkerne rundt konseptet «selvaksept». Hvis ikke vi har en slags toleranse for oss selv, og havner i selvforakt og fordømmelse for de fleste feiltrinn, lever vi i en umulig situasjon. Derfor er som regel en form for Selvaksept blant de aller viktigste ingrediensene i et bedre, mer kreativt, fritt og vennlig liv. For å sette scenen skal jeg spille av et klipp fra en ikke-akademisk tenker rundt Selvaksept. Det er Thomas Papa Jr. Som er en amerikansk komiker , skuespiller og radiovert. Dere som hører mye på SinnSyn vet at jeg ofte mener at komikere snakker bedre om psykisk helse enn psykologer og akademikere. Derfor er dette en veldig god start på dagens øvelses-episode. Tenk nøye over det Papa sier i dette klippet!

Hør hele episoden her

Introduksjon: Hva er selvaksept?

Selvaksept handler om å akseptere og anerkjenne seg selv, både styrker og svakheter, uten dømmende kritikk. I motsetning til selvkritikk, som ofte innebærer negative vurderinger og en hard indre dom, innebærer selvaksept en holdning av åpenhet og respekt overfor seg selv. Den psykologiske litteraturen trekker frem selvaksept som en sentral faktor for mental helse og personlig utvikling (Neff, 2003; Rogers, 1961). Psykoterapeuten Carl Rogers var blant de første til å beskrive viktigheten av «ubetinget positiv aksept» som en forutsetning for å oppnå et positivt selvbilde og en stabil psykisk helse. Selvaksept innebærer å møte sitt indre uten forsvar eller fornektelse, noe som gir rom for autentisitet, vekst og en dypere forståelse av seg selv.

Hvorfor er selvaksept viktig?

Selvaksept har vist seg å spille en avgjørende rolle i å fremme resiliens og emosjonell stabilitet (Brown, 2006). Det å møte seg selv med aksept bidrar til økt selvbevissthet og evnen til å håndtere livets utfordringer på en konstruktiv måte. Personer med høy grad av selvaksept har en tendens til å ha bedre selvfølelse og er mer tilbøyelige til å oppnå sine mål, da de ikke blir hemmet av frykt for egne feil og mangler. Denne holdningen styrker også evnen til å møte egne feil på en lærende måte, snarere enn å forsterke selvkritikk og skam.

I lys av selvutviklende teorier innen psykologien har selvaksept en styrkende effekt på evnen til å oppleve selvmedfølelse. Kristin Neff (2003) har vært en pioner på dette feltet og viser hvordan selvmedfølelse, en utvidet form for selvaksept, gjør det mulig for oss å se våre egne feil i lys av menneskelig felleskap. Selvaksept er en form for selvomsorg som fremmer selvmedfølelse, noe som hjelper oss til å regulere vanskelige følelser og bevare et positivt selvbilde under press.

Selvakseptens selvutviklende aspekter

En selvaksepterende holdning kan være fundamentet for dypere personlig vekst og selvinnsikt. I likhet med Rogers’ teori om «det fullstendig fungerende mennesket», som beskriver en person i kontakt med sine autentiske følelser og i stand til å håndtere nye erfaringer, gir selvaksept en solid plattform for å utvikle autentisitet og emosjonell modenhet (Rogers, 1961). For eksempel innebærer selvaksept å kunne anerkjenne egen sårbarhet og styrke som en del av hvem man er, uten behov for å fremstille seg som «feilfri» eller «alltid sterk.» Gjennom dette gir selvaksept oss muligheten til å arbeide med oss selv på en måte som er bærekraftig, snarere enn preget av tvang eller perfeksjonisme.

Dypere aksept av selvet legger til rette for økt refleksjonsevne, noe som videre bidrar til å fremme emosjonell og intellektuell fleksibilitet (Brown, 2006). Når vi aksepterer oss selv, oppstår et mer trygt indre rom som åpner for større selvbevissthet og evne til å bearbeide både indre og ytre utfordringer. Dette er essensielt for selvutvikling; det gir oss styrken til å utforske ubehagelige tanker og følelser, noe som igjen fører til større emosjonell robusthet og forståelse.

Hvorfor er selvfordømmelse så utbredt?

Selvfordømmelse eller selvkritikk er en dominerende praksis i vår kultur. For mange er selvkritikk blitt en automatisk tankeprosess, en mekanisme som ofte er forankret i sosial sammenligning og kulturelle forventninger om perfeksjon. Psykolog Paul Gilbert (2009) har utviklet «Compassion Focused Therapy» (CFT) for å hjelpe mennesker å dempe selvkritikk og utvikle en medfølende holdning til seg selv. Gilbert påpeker at mange av oss har lært at selvkritikk er en nødvendig drivkraft for suksess, men forskning har vist at overdrevet selvkritikk kan være ødeleggende for både selvfølelse og psykisk helse. Ifølge Gilbert kan vår selvfordømmelse spores tilbake til en evolusjonær bakgrunn hvor selvkritikk fungerte som en sosial reguleringsmekanisme for å sikre tilhørighet og aksept i gruppen.

Sosialpsykologen Brené Brown (2010) har i sin forskning på skam vist hvordan skamfølelse kan føre til intens selvkritikk og frykt for å bli «avslørt» som utilstrekkelig. I stedet for å se på sine egne feil som en naturlig del av det å være menneske, opplever mange at deres egenverdi står på spill ved hvert feiltrinn. Dette gjør at mange undertrykker egne følelser og tendenser som anses som «svake» eller «feil», noe som igjen forsterker en negativ indre dialog.

Avslutning

Selvaksept kan sees som en bærebjelke for personlig utvikling og psykisk helse. Den gir oss frihet til å utforske våre egne følelser og tendenser uten frykt for fordømmelse, og kan fungere som et sterkt fundament for indre vekst. Gjennom å utvikle selvaksept, åpner vi for en tilstand av indre frihet og medfølelse som gir grunnlag for en robust selvfølelse. Som psykologisk forskning viser, handler selvaksept ikke om selvfornektelse, men om å møte seg selv – fullt ut og med et åpent sinn.

Referanser:

• Brown, B. (2006). The Gifts of Imperfection. Hazelden Publishing.
• Brown, B. (2010). Daring Greatly: How the Courage to Be Vulnerable Transforms the Way We Live, Love, Parent, and Lead. Gotham Books.
• Gilbert, P. (2009). The Compassionate Mind: A New Approach to Life’s Challenges. New Harbinger Publications.
• Neff, K. D. (2003). Self-Compassion: An Alternative Conceptualization of a Healthy Attitude Toward Oneself. Self and Identity.
• Rogers, C. (1961). On Becoming a Person: A Therapist’s View of Psychotherapy. Houghton Mifflin.