Psyken-Vitenskapens grunnproblem

Noen tenker på hjernen som en avansert datamaskin. Vi mottar, prosesserer og reagerer på informasjon, men er dette en god metafor? Hva med kjærlighet og kreativitet. Kan det forklares mekanisk?

Mennesket er laget av kjøtt. Vi er en biologisk organisme, men skiller oss fra andre biologiske organismer på flere måter. Blant annet så elsker og hater vi hverandre. Vi tenker, føler og opplever oss selv og verden. Vi leser dikt, tolker prosa og forvalter informasjon på en subjektiv måte. Vi kommuniserer med hverandre, og innebygd i språket har vi konsepter som ikke relaterer seg direkte til ”virkeligheten”, men handler om åndelighet, spiritualitet og metafysikk. Noen av oss er kreative og vi har en helt spesiell opplevelse av å være til. Dette, og mange andre ting, gjør oss til ganske uvanlige ”kjøttklumper”. Mennesket har også utviklet en sofistikert form for naturvitenskap som kan regne ut mange kompliserte sammenhenger ved tilværelsen, men vi har problemer med å forstå oss selv når det kommer til vår egen bevissthet eller psyke.

På grunn av de kvalitative og subjektive egenskapene ved mennesket, får den klassiske naturvitenskapen forklaringsproblemer. Det er i møte med menneskets bevissthet at vitenskapen støter på noen tilsynelatende fundamentale grunnproblemer. Det er ved den menneskelige psyke at materie møter ånd, eller vitenskap møter religion.

Dualisme og monoteisme

I den filosofiske diskurs om menneskets psyke forekommer det tradisjonelt sett en distinksjon mellom dualisme og såkalt monisme. Kort sagt kan vi si at dualismen mener at mennesket er sammensatt av to ulike fenomener manifestert i psyke og kropp. Monismen hevder derimot at verden kun består av en type materie. Dualismen kan ytterligere utparselleres i ”substansdualisme”, som hevder at psyke og kropp benevner to uensartede substanser, og ”egenskapsdualisme”, som påstår at det mentale og det fysiske betegner forskjellige egenskaper eller særegne trekk hvorpå den samme substans – eksempelvis mennesket – kan inneha begge egenskaper samtidig. Monismen, på sin side, kan inndeles i idealisme, som argumenterer for at alt til syvende og sist er mentalt, og materialisme, som forfekter at alt i siste instans er fysisk eller materielt (Searle, 1997, pp. 135-143).

Forholdet mellom kropp og sjel

Mannen i gata vil alminneligvis akseptere en form for kropp-sjel dualisme. En slik fornemmelse finner vi imidlertid ikke når vi vender oss til den empiriske forskning på bevisstheten. De som beskjeftiger seg med bevisstheten på vitenskapelig basis forfekter stort sett en form for materialisme, nettopp fordi det filosofisk sett er det eneste alternativet som er forenelig med vårt naturvitenskapelige blikkpunkt. Det finnes enkelte ”egenskapsdualister”, som for eksempel David Chalmers, men skal man forfekte en ”substansdualisme”, må man snu seg til Descartes og således innta en religiøs antagelse om en sjel, noe som ikke er særlig vitenskapelig akseptabelt. Materialismen er riktignok tro mot naturvitenskapen, men støter også på intrikate problemer: Når de har beskrevet all verdens materielle fakta, synes de å stå igjen med en hel del mentale fenomener som på sett og vis er ”til overs”. All informasjon om kroppen og hjernen er kartlagt, men hva så med menneskets følelser, ønsker, begjær et cetera? Vi berører her spørsmålet om Qualia som betegner den unike og strengt talt subjektive egenskapen som karakteriserer hvordan det faktisk er å ha en bevisst opplevelse (Alter, 2002).

Fri vilje eller automatiske responser

I det tyvende århundret representerer behaviorismen det første forsøk på et materialistisk reduksjonistisk bud på det mentale. Eksempelvis argumenterer Gilbert Ryle for at mentale tilstander ikke er annet enn atferdsmønster og atferdsdisposisjoner (Searle, 1997, p. 137). Atferd skal her forstås som kroppslig bevegelse uten noen tilhørende mental komponent. Man antar at jeg ikke beveger meg fleksibelt rundt i verden med en fri vilje, men at alt det jeg foretar meg er automatiske responser på stimuli og innlærte adferdsmønster. Behaviorisme gjør seg åpenbart skyldig i en skammelig forenkling av mennesket, og den havner hurtig i problemer når det gjelder å forklare forholdet mellom det mentale og atferd. Jeg opplever at jeg gjør mange av mine valg i kraft av min egen frie vilje, men den frie viljen reduseres til forutsigbare og automatiske årsakssammenhenger i behaviorismen, noe de fleste av oss opplever som ”feil”, eller som en gedigen misforståelse av vår egen natur, rent intuitivt sett.

En materialistisk identitetsteori

I kjølevannet av behaviorismens problematikk, gjør materialismen et nytt fremstøt ved å forfekte at mentale eller bevisste tilstander er identiske med tilstander i hjernen. Denne teorien forekommer i mange ulike utforminger og kalles som regel for materialistisk identitetsteori. Men også her løper vi inn i vanskeligheter. Denne retning får umiddelbart problemer med å forklare nøyaktig hva det er med en tilstand i hjernen som gjør denne tilstanden til en mental eller bevisst tilstand i motsetning til tilstander i hjernen av ikke bevisst karakter. Her kommer funksjonalismen på bane for å kombinere det beste ved behaviorismen og identitetsteorien, og følgelig kvitte seg med de åpenbare viderverdigheter ved begge disse posisjonene (Block, 2003). Det sentrale argument i den funksjonalistiske avdelingen, er at funksjonelle tilstander i hjernen er sammenlignbare med en informasjonsprosessering i en datamaskin. Eksempelvis kan man si at en situasjon hvor Tim tror at det regner ute, er sammenfallende med en tilstand eller en prosess i Tim som har oppstått på bakgrunn av forskjellige faktorer i omgivelsene rundt Tim. Det er for eksempel sannsynlig at han kaster et blikk ut av vinduet og ser at det regner, og denne oppdagelsen, sammen med en del andre faktorer, blant annet at Tim ikke ønsker å bli våt, foranstalter en helt bestemt atferd hvor Tim tar opp en paraply før han går ut. På denne måten forklarer funksjonalismen mentale tilstander som tilstander med en helt spesiell funksjon. Denne spesielle funksjonen kan forklares på bakgrunn av sitt kausale forhold til eksterne stimuli (det regner), andre mentale tilstander (Tim vil ikke bli våt) og ekstern atferd (han tar med seg en paraply før han går ut) (Searle, 2004, p. 45).

Mennesket som en avansert datamaskin

Funksjonalismen tenker dermed på mennesket som en avansert datamaskin. Maskinen tar i mot informasjon fra omverdenen, prosesserer informasjonen og tar hensyn til tidligere erfaringer (Tim har en hukommelse som husker at det er ubehagelig å bli våt), og deretter utarbeides en bestemt atferd eller handling som følge av informasjonsbehandlingen. Dermed har vi en lettfattelig analogi på menneskets psyke:

Psyke = Programvare (sofware)
Hjernen = Datamaskin (Hardware)

Med denne formelen trodde ”datametafor funksjonalistene” at de hadde løst problemet som har plaget filosofien siden grekerne begynte å spekulere på dualisme for over 2500 år siden. Mysteriet hadde hele tiden dreiet seg om forholdet mellom kropp og psyke, mens forholdet mellom en datamaskin og programvaren er langt i fra så mystisk. De fleste som har litt kunnskap om datamaskiner forstår seg på dette forholdet. Hjernen er en datamaskin med en bestemt programvare. Psykologer vil mene at hjernen til en viss grad er forhåndsprogrammert, men at brorparten av programvaren er installert gjennom erfaringer med foreldre og vårt oppvekstmiljø. Når vi opplever nye ting (stimuli utenfra) tolkes dette i forhold til vår egen programvare. Dårlig programvare gir dårlig informasjonsprosessering og dårlige reaksjoner.

Ved første øyekast virker datamaskinanalogien ganske plausibel, og på mange måter er den et nyttig pedagogisk redskap når vi skal forstå hvordan psyken fungerer i relasjon til hjernen, med dessverre oppstår det filosofiske problemer også med denne forklaringen. For det første reagerer mange på at funksjonalistenes modell er mekanistisk, men det er ikke den mest alvorlige innsigelsen. Funksjonalistene møter sin største utfordring når noen spør hvorfor maskiner ikke føler noe. Dersom mennesket er en slik mekanikklignede anordning som mottar, behandler og responderer på informasjon, på lik linje med en datamaskin eller en robot, er det fremdeles underlig at det er en helt spesiell følelsesmessig kvalitet over menneskets eksistens, noe man ikke finner hos våre ”nærmeste slektninger”; datamaskinene.

Foreløpig synes den menneskelige organisme å bestå av et komplekst konglomerat av fysiske funksjoner kausalt organisert på en slik måte at bevissthet genereres. Et slikt resonnement forstod ikke romvesnene, og det er de ikke alene om. Den umiddelbare innvending er iøynefallende og går på hvordan interaksjon mellom fysiske systemer eller funksjoner ustanselig befordrer en kvalitativ opplevelsesdimensjon (qualia). Hvordan forsvarer funksjonalismen denne høyst berettigede innvending? Muligens er qualia et mer eller mindre misvisende og lite pragmatisk begrep vi selv har konstruert, hvorpå vi kun har oppnådd intellektuelle diskurser som fører oss ned i en lite fruktbar blindgate. I så fall bør vi snu og beskjeftige oss med de ”enkle problemer” hvor vi må tro at en tilstrekkelig detaljert, nøyaktig fysisk/funksjonell beskrivelse ikke vil etterlate noe som helst uforklart i forhold til bevisstheten og dens opplevelsesmessige akkompagnement (Alter, 2002).

Det fysiske versus det mentale – Et mysterium(!)

I ovenstående har jeg referert til en dualisme mellom kropp og sjel, psyke og soma, hjerne og sinn, noe som altså er det omstridte spenningsfeltet i menneskelig Væren per se. For å klargjøre denne forskjellen vil jeg kort liste opp de mest omtalte og problemfylte forskjellene mellom det mentale og det fysiske.

Mental vs Fysisk

  1. Subjektiv vs Objektiv
  2. Kvalitativ vs Kvantitativ
  3. Intensjonell vs Ikke-intensjonell
  4. Ikke spasialt lokalisert vs spasialt lokalisert
  5. Har ingen spasial utstrekning vs spasial utstrekning
  6. Kan ikke forklares av fysiske prosesser vs Forklares kausalt av mikrofysikk
  7. Har ingen kausal påvirkning på det fysiske vs Har kausal påvirkningskraf
  8. Førstepersonstilnærming vs Tredjepersonstilnærming

(Searle, 2004, p. 81)

1- I modellen over refererer det subjektive til det unike og personlige, mens objektiv betyr det som eksisterer uavhengig av personlige opplevelser og fortolkninger.

2- Kvalitativ refererer til særegne og unike egenskaper som ikke kan måles, mens kvantitativ refererer til egenskaper som er målbare og gjerne kan befattes med tall.

3 – Intensjonell brukes i forhold til bevissthet og beskriver dens rettethet mot noe. Intensjonalitet handler om menneskets orientering mot verden som en slags drivkraft i deres meningsskapende bedrifter. Begrepet impliserer en menneskelig vilje og en personlig retning i tilværelsesprosjektet. Ikke-intensjonell beskriver det motsatte. Her handler det om bevegelser eller orienteringer som er styrt av en årsak-virkning dynamikk, noe som gjør dem forutsigbare og beregnelige.

4 – Ikke spasialt lokalisert betyr at mentalitet som fenomen tilsynelatende ikke opptar noen plass i rommet. Hjernen er spasialt lokalisert fordi den opptar en plass i menneskets hode, mens personligheten eller det mentale ikke kan lokaliseres på samme måte. Hvor er min psykologi? Over alt og ingen steder. Hvor er min hjerne? Bak kraniet på toppen av kroppen.

5 – Det mentale har dermed ingen spasial utstrekning i motsetning til hjernen. Hjernen består av rundt hundre milliarder nevroner, som alle står i kontakt med hverandre gjennom elektrokjemiske impulser, aksjonspotensialer og synaptiske kontakter. Hjernen har nervebaner på til sammen 1,6 millioner kilometer til tross for at den kun veier 1,5 kilo og så videre. Samtidig tror man at hjernen er sete for tankeevne og bevissthet, som altså ikke ar en slik fysisk utstrekning. Det er her man lett får assosiasjoner til en ikke-materiell sjel som valfarter videre til himmelriket etter endt liv på jorden. Psyken eller sjelen har etter alt å dømme en forbindelse til det enkelte menneskelig, men det kan altså ikke forstås som en fysisk foranstaltning på linje med hjernen. Descartes prøvde seg med kongekjertelen som sjelens fysiske forankringspunkt, men denne teorien er for lengst avvist.

6 – Noen mener at bevisstheten ikke er en størrelse som kan beregnes på lik linje med andre fenomener, men at menneskets psyke er et gjenstandsområde som ligger utenfor fysikkens gjenstandsområde. Dermed begynner psykologi, filosofi og religion å beskjeftige seg med denne mystiske menneskeligheten som tilsynelatende ikke synes på røntgenbilder.

7 – Til sist har man hatt en forestilling om at noe som ikke er materielt eller fysisk, heller ikke kan ha noen påvirkningskraft på virkeligheten. Jeg kan ikke løfte en stein med tankene, men jeg kan løfte armen min når jeg vil. Sånn sett kan tankene i alle fall påvirke den materien som står meg nærmest.

8 – Førstepersonsperspektiv er vårt private perspektiv på oss selv og verden. Det er strengt talt subjektivt fordi det skriver seg fra våre egne preferanser. Det er eksempelvis vanskelig å bedømme kvaliteten på et nonfigurativt maleri på noe annet grunnlag enn vår egen opplevelse av maleriet. På samme måte er det vanskelig å bedømme bevissthet fordi den er full av opplevelsesmessige kvaliteter (qualia) som vanskelig lar seg måle og veie. Tredjepersonsperspektivet er derimot en posisjon hvor man tilstreber en objektiv bedømmelse. Her måler og veier man sakens anliggende for å komme frem til en upersonlig og dermed objektiv vurdering. Denne form for vurdering er hovedstyrken til det som kalles naturvitenskap eller positivisme.

Alle disse åtte punktene er kontroversielle og gjenstand for debatt. Ovenstående er kun en oversikt over tradisjonelle oppfattelser av forskjellen på det mentale og det fysiske. På denne måten kan vi i stadig større grad identifisere problemet, men vi befinner oss fremdeles langt unna en tilfredsstillende løsning.

Kilder

Alter, T. (2002). Qualia. I: Nadel L. (ed); Encyclopedia of Cognitive Science. Basingstoke: Palgrave, USA.
Fra: http://bama.ua.edu/~talter/qualia.htm

Bisson, T (1991): They´re made out of meat. A one act play by Terry Bisson. From OMNI, April 1991.
Fra: http://www.terrybisson.com/meatplay.html

Block, N. (2003): Consciousness. I: Gregory, R. L; The oxford companion to the mind. Oxford University Press, USA. Fra: http://www.nyu.edu/gsas/dept/philo/faculty/block/

Searle, J. R. (1997): The mystery of consciousness. Granta Books, London.

Searle, J. R. (2004): Mind – a brief Introduction. Oxford University press, Inc., New York. (Anbefales!)

 

Psykologens egen journal

I denne artikkelen er det snakk om bevissthet og forskjellen på mennesker og maskiner. Er det en sjel i maskinen? Den er skrevet for mange år siden, men tematikken er noe jeg har utforsket videre. For å komme i dybden på livets store spørsmål, bestemte jeg meg for å involvere meg i ulike menigheter for å gå i dialog med mennesker som tenker annerledes enn meg selv. Målet var å få nye perspektiver og komme dypere ned i menneskets grunnleggende eksistensvilkår. Dette prosjektet varte i nesten 10 år, og det er noe av det mest spennende og lærerike jeg har gjort. Alt sammen er «journalført» og utgitt som «Psykologens Journal». Denne boken forsøker ikke å overbevise noen om å være kristen eller ateist, men den er et ærlig forsøk på å fremheve de beste argumentene fra begge hold. Er du interessert i spenningsfeltet mellom psykolog, religion, filosofi, kunstig intelligens og menneskets bevissthet, håper jeg du klikker deg inn på linken under og anskaffer boken til best pris med gratis frakt og rask levering.

 

 

Av Psykologspesialist
Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

 

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com, som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens psykologi», og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet». I 2018 ble «Psykologens journal» publisert på Cappelen Damm. Denne boken beskriver psykologens møte med livets store spørsmål. I regi av WebPsykologen.no har Sondre også en podcast som heter SinnSyn. Her publiserer han ukentlige foredrag og samtaler om psykologi, filosofi og livssyn. I forbindelse med «Psykologens journal» har Sondre hatt mange samtaler med Pastor Rune Tobiassen. En del av disse samtalene er spilt inn på en podcast som heter «Pastoren & Psykologen». Alle podcastene er tilgjengelige på WebPsykologen.no, iTunes og en del andre plattformer. På YouTube har WebPsykologen en egen kanal hvor Sondre har publisert over 100 videoer. Ønsker du å følge aktiviteten, er det fortrinnsvis WebPsykologens Facebook-side som holder deg oppdatert.

5 KOMMENTARER

  1. Til Deg

    Du finnes ikke
    Du tror sikkert at du gjør,
    fordi du tenker, føler, mener og tror
    Fordi du lever

    Du finnes ikke
    Det er jeg som har skapt deg
    Det er mine tanker du leker med
    Det er mine følelser du har følt
    Det er mitt liv du verdsetter så høyt
    Du lever som en tanke i mitt univers
    Du lever fordi jeg lar deg leve
    Og jeg kan fjerne deg igjen

    Du finnes ikke
    Du tror sikkert at du gjør
    men du tenker, føler, mener og tror
    Fordi jeg lever

    Jeg tok med et dikt jeg skrev om samme tema, da jeg syns det passet inn.
    Forøvrig en svært interessant side.

  2. Hvordan kan vi egentlig vite at datamaskiner ikke føler noe? Er det bare fordi vi ikke har programert dem til å ikke føle noe? Når jeg blir glad kjenner jeg det på at kroppen og hodet (innholdet i hodet) føles lettere. Hva om datamaskinen hadde en vekt koblet til seg der den registrerte sin egen vekt, og når datamaskinen fikk en oppgave den var programert til å like var den programert til å bytte ut programvaren som var knyttet til vekta, sånn at den brukte en annen måleskala som ga lavere vekt. Så føler datamaskinen seg gald fordi den er lettere. Og det kommer på grunn av en oppgave den bel gald av. Jeg vet ikke helt om jeg klarer å forklare hva jeg mener. Jeg kjenner i hvert fall følelsene fysisk i kroppen. Når jeg blir redd får jeg for eksempel hjertebank. Og datamaskinen har jo en slags kropp, og den kroppen blir jo for eksempel varm, og det går elektriske strømmer inni harddisken. Kanskje det fører til at datamaskinen føler. Nå skriver jeg bare babbel. Men jeg lurer i alle fall på hvordan man kan være sikre på at datamaskinen ikke føler?

  3. Hei E!

    Jeg tror vi kan være ganske sikre på at datamaskiner ikke føler noe. Det har så vidt jeg vet ikke noe sentralt nervesystem, de er ikke levende organismer og det utfører alle oppgaver mekanisk. Mennesker veier og vurderer tilværelsen på bakgrunn av våre tidligere erfaringer. Vi tillegger våre livsprosjekter mer eller mindre mening, og vi forholder oss hele tiden til ulike verdirangering. Datamaskiner klassifiserer ikke sine operasjoner ut i fra hvorvidt oppgaven er meningsfull eller ikke. Mennesker er kreative, lidenskapelige, ustabile og emosjonelle, noe vi ikke kan si om en datamaskin. Dersom datamaskinene i noen sammenheng kan kalles for kreative, er det fordi et mennesket står bak og mater den med nyskapende ideer i form av kreativ koding.

    Men Thomas Nagel har skrevet en interessant artikkel som heter What is it like to be a bat? Poenget er å understreke det såkalte fremmedpsykiske problem. Vi kan egentlig aldri vite hvordan det er å være noe eller noen andre enn oss selv. Det er kun vår egen opplevelsesverden vi har direkte tilgang til. Innlevelse i andre krever at vi forholder oss til formodninger og antakelser. Jeg antar at det er misvisende å si at en datamaskin er bevisst på linje med en menneske. Jeg antar dessuten at datamaskiner ikke er utstyrt med følelser. Følelser er noe organismer som beveger seg rundt i verden er utstyrt med. Det er et slags kompass som gir oss informasjon om omverdenen. Datamaskinenes kommunikasjon med omverdenen er uhyre simpel til forskjell fra menneskers kommunikative bedrifter.

  4. Hei Atle! Takk for et flott dikt! Det gav meg assosiasjoner til Matrix og Descarts tvil. For meg uttrykker du en stor eksistensiell tvil i ditt dikt, noen jeg blant annet forbinder med den franske filosofen René Descartes. Som kjent beviser han sin eksistens på grunnlag av sin tvil: ”Jeg tviler, derfor er jeg” (”Dubito ergo sum”). Gjennom sine filosofiske undersøkelser kommer Descartes til at å tvile er å tenke, og derfor får han også ”Cogito ergo sum”; ”Jeg tenker, derfor er jeg”, som finnes i §7 av del I i Principia philosophiae og i del IV i Om metoden. Det er dette sitatet den franske filosofen er mest kjent for. Han kunne ikke være sikker på at verden faktisk eksisterte, men han kunne ikke tvile på at han tvilte på verdens eksistens, og dermed konkluderte han med at han selv, Descartes, eksisterte fordi han tvilte. Dette er et litt artig filosofisk resonnement, men det kan ha dyptgripende konsekvenser dersom man funderer livet på en slik tvil, noe den postmoderne personligheten har en tendens til å gjøre. For meg ser det ut som om du tviler ennå mer enn Descartes…?

  5. Bare det at vi tenker disse tankene og lurer på hvordan vi fungerer, må jo indikere at vi er mer en bare fysikk.
    Nå har de jo målt hjernefunksjoner ved påvirkning av musikk, for eksempel, hvor man kan bevise økt aktivitetsnivå når det spilles musikk som man liker, men uendret når det er musikk man ikke bryr seg om. Dette er jo interessant i forhold til hva som kan måles og ikke? Smak er vel en del av det åndelige, er det ikke?
    Det at mange tror at ånden vår lever videre etter døden, mens kroppen dør, må vel bety at de setter ånden høyere enn kroppen, og at mennesket dermed primært er åndelig og sekundært fysisk. Altså at psyken er viktigere enn den fysiske kroppen, og det som “kan måles”.
    At en god psyke er viktig for en god fysisk helse er vel også grundig dokumentert etter hvert. Og at man kan bli fysisk syk av dårlig mentaltilstand.
    Og så er det snålt at å lese en sånn artikkel som dette kan endre den fysiske følelsen av å være trøtt, til å bli full av energi 😀

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here