Psykopater i terapi fungerer dårlig

Løgn, manipulering, mangel på samvittighet og forførende tendenser er trekk ved psykopatens personlighet som gjør terapi vanskelig. I tillegg vil terapeuten ofte slite med empatisk innlevelse.

Psykopater i samtaleterapeutisk terapi fungerer som regel dårlig. Behandlingsresultatene er nedslående og mange studier viser at det ikke har noen effekt over hodet. Noen terapeuter antyder til og med at de antisosiale tendensene forverres i terapi. I denne artikkelen skal vi se på hvorfor terapi med psykopater og antisosiale mennesker fungerer så dårlig. Litteraturen på området trekker i denne forbindelse frem tre punkter. De terapeutiske vanskelighetene med psykopati handler i grove trekk om kontekst, psykopatens personlighet og såkalte motoverføringsreaksjoner fra terapeutens side.

Konteksten

Generelt sett oppsøker ikke mennesker med antisosial personlighetsforstyrrelse terapi eller behandling (Karterud, et al. 2001, p. 47). Derfor finner man som regel «psykopaten» i rettsvesenet eller rettspsykiatrisk sammenheng (Rosenquist & Rasmussen, 2001, p. 206). Videre er det åpenbart at psykopater som har begått kriminelle handlinger, eventuelt drapshandlinger, blir ivaretatt i fengsler med høy sikkerhet slik at man forhindrer fare for gjentakelse. Dermed er det ikke så vanlig at man støter på psykopater i allmennpsykiatrisk sammenheng. Hvis psykopaten mottar terapi, foregår dette bak lås og slå, og sjelden på et tilfeldig kontor ved et distriktspsykiatriske senter (DPS). Det betyr videre at behandlere innenfor psykisk helsevern som regel har liten erfaring med denne typen problematikk.

I tillegg er det en kjennsgjerning at psykopater og mennesker med antisosial personlighetsforstyrrelse er nesten umulig å behandle. Noen amerikanske psykologer har til og med uttrykt at det er bortkastet tid å forsøke og behandle disse menneskene (Carney, 1978, p. 273). Det er bortkastet fordi denne gruppen er nærmest behandlingsresistente, men også fordi behandlingen som regel må foregå i et fengselsmiljø preget av vold og antagonisme, noe som er direkte uegnet for psykologisk forandring. I tillegg har innsatte i et fengsel ofte feil motivasjon for behandling. De går ikke i terapi for å endre seg, men for å få litt fri fra hverdagen i fengselet. I tillegg er det noen som antar at deres fremtoning i terapi kan sørge for en tidligere løslatelse og lignende, noe som videre gjør psykoterapi i fengsler direkte uegnet (Doren, 1987, pp. 149-150).

Psykopatens personlighet

Enten vi snakker om narsissistisk, antisosial, dyssosial personlighet eller psykopati, mener vi her personer som handler og tenker på antisosiale måter. Det er visse forskjeller i begrepsbruken, men det er også mange likheter. Mordere av den antisosiale eller psykopatiske typen har ofte visse likhetstrekk: ufølsomhet eller overfladiske følelser, mangel på empati, sterk tendens til å lyve, manipulering og lite eller ingen samvittighet. Forutsetningene for terapi er en åpen og fortrolig dialog, noe som betyr at psykopatens karaktertrekk ikke er spesielt godt egnet for slik behandling. Blant annet vil løgn forby en ærlig og åpen kommunikasjon, og mangel på samvittighet og anger gjør psykopaten lite motivert for forandring. Hare (1999, p. 195) påpeker at psykopaten ikke føler at han har psykologiske eller emosjonelle plager. I forlengelse av dette ser ikke psykopaten gevinsten ved å tilpasse seg sosiale spilleregler hvis ikke det direkte gagner dem selv. Overfladisk følelser og lite empati indikerer også at det kan være vanskelig å arbeide med følelser i en terapeutisk setting (Lösel, 1998). Psykopatens forførende og manipulerende egenskaper vil i verste fall gi vedkommende en opplevelse av suksess hvis terapeuten lar seg lure (Gabbard, 2000, p. 510). Det blir også sagt at psykopaten ofte ler høyt etter behandling av den godtroende terapeuten som ser ”forbedringer” (Rosenquist & Rasmussen, 2001, p. 207). Den kjente seriemorderen David Berkowitz påstod selv han var utilregnelig og psykotisk da han drepte 6 mennesker i USA. Han ble kalt Son of Sam og mente at det var naboens hund som befalte ham å drepe uskyldige mennesker. De første sakkyndige ”trodde” på denne historien og erklærte ham utilregnelig, men siden kom en ny rettspsykiater på banen som mente at Berkowitz holdt alle for løgn. Dr. Abrahamsen viste seg å ha rett, og i et brev til Abrahamsen skriver Berkowitz følgende om de terapeutene som vurderte ham som psykotisk:

I vividly recall the talks I had with Dr. Daniel Schwartz [one of the Court-appointed psychiatrists who had found Berkowitz to be insane] (Abrahamsen’s remark), for they were to me ecstasy. They were the talks that produced the feedback I wanted. What a pleasure it was back then to hear this man exonerate me of all blame for my sic murders. Oh, the pleasure of hearing this man telling his colleagues how sick I was-how ill- how insane. I knew that all I had to do was slide “Sam Carr” and the demons into the conversation and I’d have him bending over his chair in my direction. Why he’d practically be wiping tears from my eyes and comforting me, saying, in a sense, don’t fret, don’t cry, you’re a sick, sick boy” (Abrahamsen, 1985, pp. 156-157).

Dette utdraget illustrerer kanskje det Glen O. Gabbard kaller psykopatens ”normale atferd”: Psykopaten simulerer tårer og samvittighetsnag og på den måten manipuleres andre til medfølelse og sympati (2003, p. 505).

Det er også et annet viktig aspekt ved den kriminelle psykopaten som påvirker og vanskeliggjør en terapeutisk prosess. Jeremy Coid (2003), som skrev en anerkjent artikkel om psykopater i fengsel, mener at en vesentlig andel av de innsatt i fengsel har så alvorlige og gjennomgripende psykopatiske trekk at de rett og slett er direkte farlige å ha i terapi. Deres fremtoning og væremåte kan skremme terapeuten på en slik måte at vedkommende ikke våger å gi direkte tilbakemeldinger i samtalen. I denne sammenheng er det en regel som sier at trygghet og sikkerhet alltid er viktigere enn utredning, analyse og behandling (Strasburger, 2001, p. 302; Kernberg, 2003, p. 381).

Motoverføring

Et annet viktig aspekt som sannsynligvis influerer behandlingseffekten i forhold til psykopater, handler om det man i psykodynamisk litteratur kaller for motoverføring. Dette begrepet refererer grovt sett til terapeutens følelser og holdninger ovenfor pasienten (Sandler et al., 1994, p. 100). På grunn av psykopatens personlighet, og eventuelt kriminelle handlinger, er det sannsynlig at terapeuten kan oppleve sterke motoverføringsreaksjoner. Larry H. Strasburg, som teoretisk sett er foranket i psykodynamiske perspektiver, har skrevet en artikkel om terapeutens følelser i møte med antisosiale symptomer. Her skriver han blant annet at: “The psychopath is the least loved of patients.” (2001, p. 297). Heretter antyder han at terapeutens antipati og negative følelser fører til den samme dynamikken som oppstår rundt psykopaten i samfunnet for øvrig: “…unconscious rejection of psychopaths.” (p. 298). Avvisningen stammer sannsynligvis fra den iboende aversjonen som oppstår i terapeuten som en reaksjon på pasientens antisosiale handlinger, holdninger og måten pasienten snakker om dette.

I litteraturen på området finner man en rekke eksempler på hvordan terapeutens antipatier vekkes i møte med det antisosiale sinnelag. Den amerikanske seriemorderen, voldtektsforbryteren og kidnapperen Ted Bundy har blant annet sagt følgende i en terapeutisk setting: “What’s one less person on the fact of the earth anyway?” (www.crimelibrary.com). Og sannsynligvis vil kaldblodige uttalelser av denne typen vekke sterke reaksjoner hos de fleste terapeuter.

Videre er det vanlig at psykopatens benektning, trivialisering av problemet, ansvarsfraskrivelse og avvisning av behovet for hjelp skaper en sterk følelse av håpløshet og avvisning i terapeuten. I noen tilfeller vekkes også en grad av skyldfølelse hos terapeuten som en reaksjon på opplevelsen av å ikke strekke til eller være til hjelp.

Gabbard (2003) påpeker at en av de mest alvorlige motoverføringsreaksjoner som oppstår i terapi med psykopater, ofte handler om terapeuter som lar seg fascinerte og forføre av psykopatens manipulerende egenskaper. Psykopatens karisma kan fange terapeuten i en form for beundring, noe som kan føre det terapeutiske prosjektet helt ut av kurs. Vi skriver mer om dette i artikkelen ”Forført av psykopaten”.

Avsluttende bemerkninger

En pedagog ved navn Robert Hale mener at psykopatiske mordere egentlig ikke er sinnsforvirrede, men handler på en måte som gir mening og er logiske for dem selv. Han legger til at “You, too, can learn to be a serial killer.” (Hale, 1993 I: Ferreira 2000, p. 15). Det er kanskje en kontroversiell påstand? I forlengelse av dette kan man reflektere over samfunnets etiske prinsipper, spesielt i de deler av USA hvor mordere dømmes til døden. Når man reagerer med dødsstraff eller fengsel på livstid i møte med mordere, kan det virke som om man ignorerer Mohandas (Mahatma) Gandhis berømte ordtak: “An eye for eye only ends up making the whole world blind.” Norge har blitt kjent over hele verden for måten landet har taklet massemordene til Anders B. Breivik. Forfatteren Oliver Wendell Holmes snakker om ”the hydrostatic principle in controversy”, og mener med det at fiendtlighet og trangsyn trekker andre mennesker ned til samme nivå. Norge har ikke latt seg trekke ned, men isteden møtt terror og massemord med mer kjærlighet, noe som psykologisk sett er beundringsverdig og minner om en høyt utviklet moralsk og emosjonell intelligens.

Når det gjelder spørsmålet om terapi med psykopater, er det unektelig svært vanskelig. Men samtidig er det noen teoretikere og forskere som mener at de terapeutiske utfordringene kan løses gjennom en nærmere undersøkelse og en større forståelse for de elementene som forstyrrer den terapeutiske kontakten med en psykopat. Noen mener sågar at mer kompetanse og innsikt på dette område kan føre til vellykkede behandlingsforløp med antisosiale personer.

En annen hypotese handler om at vanskelighetene i terapi (pasientens personlighet og sterke motoverføringsreaksjoner) er noe man tradisjonelt sett ikke har klart å håndtere i psykisk helsevern, og det er derfor behandlingsresultatene med antisosiale pasienter er så dårlige. Dårlige resultater har ført til stor pessimisme på området, og den pessimistiske holdningen kan i sin tur ha bidratt til å forsterke vanskelighetene. Når vi her snakker om terapeutiske vanskeligheter, er det først og fremst mangel på empatisk innlevelse i pasienten, som følge av sterke motoverføringer, som hindrer en terapeutisk allianse.

Følgende er en uttalelse fra seriemorderen David Berkowitz. Sitatet kan illustrere behovet for forbedringer i det terapeutiske arbeidet med antisosiale symptomer:

 

“Through understanding myself and for learning of my motives for my crimes, which I‘ve always consciously known, but which I deliberately suppressed behind a story of demons- rather than openly admitting it-by doing this I hope to be able to better myself to a point in which I don’t need to act out, in reality, my hostilities and frustrations- I won’t have take out my personal revenge on others who have done me no wrong. Hopefully, and with much effort, I will no longer feel the need to act out my childish impulses onto the rest of the human race. Perhaps this all sounds idealistic. It isn’t.” (Abrahamsen, 1985, p. 223).

Dersom Berkowitz sin uttalelse kan sies å være sannferdig, kan det indikere behovet for mer fokus på muligheten for en styrket terapeutisk allianse med denne pasientgruppen. Muligens er det håp for et noe bedre rehabiliteringspotensial og en litt bedre prognose. I boken The Moral Landscape skriver Sam Haris at 1 % av befolkningen klassifiserer en antisosial diagnose. De fleste holder seg på rett side av loven, men muligens terroriserer de mange av sine nærmeste uten at dette blir anmeldt. Psykopati er dermed et vesentlig problem, og behovet for virkningsfulle intervensjoner er presserende.

Kilder

Abrahamsen, D. (1985). Confessions of Son of Sam. New York: Colombia University Press.

Beasley, J. O. (2004) Serial murder in America: Case studies of seven offenders. Behavioral sciences & the law, 22 (3), 395-414.

Carney, F. L. (1978): Inpatient Treatment programs. I Reid, W. (Ed.), The psychopath. A comprehensive study of antisocial disorders and behavior (pp. 261-285). New York: Brunner/Mazel.

Coid, J. W. (2003). The management of dangerous psychopaths in prison. I Millon, T. Simonsen, E., Birket-Smith, M. & Davis, R.D. (Eds.) Psychopathy. Antisocial, criminal and violent behaviour (pp. 372-392). New York: The Guilford Press.

Doren, D. M. (1987). Understanding and treating the psychopath. New York: John Wiley and sons, Inc.

Ferreira, C. (2000). Serial killers- victims of compulsion or masters of control? In Fishbein, D. H. (ed.). The science, treatment, and prevention of antisocial behaviours. Application to the criminal justice system. New Jersey: Civic Research Institute, Inc.

Gabbard, Glen O. (2003). Psychodynamic Psychiatry in Clinical Practice: Third Edition. Washington: American Psychiatric Press.

Hare, R. D. (1999). Without Conscience. The disturbing world of the psychopaths among us. The Guilford press. New York.

Karterud S. (2001). Et historisk perspektiv og en drøfting av sentrale begreper. I Karterud, S., Urnes, Ø. & Pedersen, G. (red.). Personlighetsforstyrrelser. Forståelse, evaluering, kombinert gruppebehandling (pp. 119-185). Oslo: Pax Forlag.

Kernberg, O. (2003): The psychotherapeutic management of psychopathic, narcissistic and paranoid transferences. I: Millon, T. Simonsen, E., Birket-Smith, M. & Davis, R.D. (Eds.) Psychopathy. Antisocial, criminal and violent behaviour (pp. 372-392). New York: The Guilford Press.

Lösel, Friedrich (1998). Treatment and management of psychopaths. In: Cooke, David J., Forth, Adelle E & Hare, Robert D.: Psychopathy: Theory, research and implications for society. The Netherlands: Kluwer academic publishers.

Rosenqvist, Randi og Rasmussen, Kirsten: Rettspsykiatri i praksis. Universitetsforlaget. 2001.

Sandler, J.; Dare, C & Holder, A. (1994): Patienten og Analytikeren. Psykoanalysens kliniske struktur, 2. ed. Kbh: Hans Reitzels forlag.

Strasburger, Larry H. (2001): The treatment of antisocial syndromes. The therapist’s feelings. In: Meloy, Reid J. (ed.): The mark of cain. Psychoanalytic insight and the psychopath. London: The analytic press.

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød &
Psykolog Janne Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com, som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens psykologi», og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet». I 2018 ble «Psykologens journal» publisert på Cappelen Damm. Denne boken beskriver psykologens møte med livets store spørsmål. I regi av WebPsykologen.no har Sondre også en podcast som heter SinnSyn. Her publiserer han ukentlige foredrag og samtaler om psykologi, filosofi og livssyn. I forbindelse med «Psykologens journal» har Sondre hatt mange samtaler med Pastor Rune Tobiassen. En del av disse samtalene er spilt inn på en podcast som heter «Pastoren & Psykologen». Alle podcastene er tilgjengelige på WebPsykologen.no, iTunes og en del andre plattformer. På YouTube har WebPsykologen en egen kanal hvor Sondre har publisert over 100 videoer. Ønsker du å følge aktiviteten, er det fortrinnsvis WebPsykologens Facebook-side som holder deg oppdatert.

2 KOMMENTARER

  1. Det skumle med psykopater er jo nettopp den handlingslammelsen man føler overfor dem. Man ønsker ikke å gå på kompromiss med de normale regeler for mellommenneskelig kontakt, ved å følge psykopatens eget handlingsmønster. Samtidig må man foreta seg noe. Man kan ikke la seg manipulere eller late som ingenting. Når psykopaten forsøker å overta din familie, dine eiendeler og ditt liv, hva gjør man da? Man kan ikke forandre andre mennesker, med mindre de selv virkelig ønsker hjelp til dette. Hilken psykopat ønsker det? Det er vel for naivt å tro at det skjer. Fokus må vel derfor rettes mot å hjelpe dem som blir utsatt for slike personer. Hjelp! Vi trenger beskyttelse!

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here