Hør kapittelet her

Ideen om at mennesket har to hoder, er opprinnelig en filosofisk vittighet som stammer fra filosofen Bertrand Russell blant andre. Det er en innsikt som er ganske enkel og komplisert på samme tid. Ettersom noe av hensikten med et mentalt treningsstudio er å løfte litt tyngre tanker, vil jeg kort gjengi argumentet til Russell.

De fleste mennesker er innforstått med at vi lever i en objektiv virkelighet, eller at den objektive virkeligheten eksisterer utenfor oss eller omslutter oss. Den ytre virkeligheten blir tilgjengelig for oss blant annet via øynene. Ved hjelp av synet overfører vi energisignaler eller bilder av verden til hjernen, som fortolker bildene og lager mentale representasjoner. Hjernen er en dirigent som setter sammen den innkommende informasjonen om den ytre virkeligheten til en indre modell av verden. Det betyr at vi lever i en ytre virkelighet som vi lager bilder eller modeller av i vår indre opplevelsesverden. Dermed kan man si at vi egentlig aldri har en direkte erkjennelse av den ytre virkeligheten. Det vi kjenner, er de mentale modellene av den ytre virkeligheten som er konstruert inni vårt eget hode. Det vi ser, som vi vanligvis tror og mener eksisterer utenfor oss selv, eksisterer egentlig internt, altså inni hodet.

Alt vi tenker og vet noe om, er basert på erfaring med egenkomponerte mentale modeller, noe som leder enkelte filosofer til å tvile på at verden overhodet eksisterer. Siden vi ikke kan erfare verden direkte, men bare gjennom våre egne modeller av den, er det i prinsippet mulig at vi egentlig lever i en drøm hvor opplevelser av den ytre virkeligheten egentlig er et mentalt produkt av vår egen kreative bevissthet (!). Denne posisjonen kalles solipsisme, og den er ikke spesielt populær i vitenskapsteoretisk sammenheng. Det er rett og slett en ganske merkverdig filosofisk posisjon, som hevder at psyken er det eneste som eksisterer, og følgelig at verden og andre mennesker bare er et resultat av psykens egenkomponerte mentale forestillinger.

Russels argument er i slekt med Platons hulelignelse, som vi var inne på tidligere i kapittelet: Dersom mennesket levde hele livet lenket til gulvet i en hule og bare så skygger på veggen foran seg, ville det tro at hulen og skyggene var hele virkeligheten. Filmen «The Matrix», med Keanu Reeves i hovedrollen, spiller på en lignende tanke: Hva om virkeligheten ikke er virkelig? I samtalene med Henriette stilte jeg henne et spørsmål i samme gate: «Hva om det stygge ansiktet ditt ikke er virkelig? Hva hvis din egenkomponerte modell av utseendet ditt forvrenger virkeligheten?»