Se hele videoforedraget her
Som klinisk psykolog i gruppeterapi på en allmennpsykiatrisk poliklinikk tenker jeg bredt på behandling av psykiske plager. Jeg ser for meg at mennesker er mer eller mindre fanget av sine mentale mønstre. Noen overveldes av følelser og handler impulsivt, mens andre handler tilsynelatende mer ettertenksomt, uten å innse at de gjentar gamle uvaner uten å legge merke til det. Andre bruker hodet på en så intellektualiserende måte at det ikke blir plass til en eneste følelse, og de ender opp med et liv som oppleves flatt, grått, rasjonelt og trist. For å avhjelpe symptomer på angst, depresjon eller mellommenneskelige vanskeligheter, må vi styrke vår evne til å være bevisst. Når vi ikke lever det livet vi hadde sett for oss, kan det hende vi må være mer bevisst det vi tenker, føler og handler på ved de avgjørende momentene i løpet av en dag. Vi må forstå hvorfor vårt «indre liv» fabrikkerer opplevelser uten den livskvaliteten vi ønsker oss.
I kognitiv terapi skal man reflektere over sin egen måte å tenke på. I metakognitiv terapi går man enda lenger for å reflektere over sin egen refleksjon. Og i det jeg bestemmer meg for å tenke på min egen tankegang, befinner jeg meg i rollen som observatør av meg selv. Jeg er ikke lenger fanget og styrt av mine tanker, men fungerer som en observatør. Poenget er likefrem, men la oss se på et eksempel for å klargjøre det jeg forsøker å formidle om den terapeutiske prosessen.
Du må være forsker på deg selv
Dersom vi skal forstå dynamikken i en maurtue, som ved første øyekast virker ganske kaotisk, må vi observere maurene i aksjon over lengre tid. Langsomt begynner vi å se ulike mønstre og innser at maur har ulik oppgaver og samarbeider etter visse retningslinjer. På samme måte som maurforskeren utleder system i tilsynelatende kaos, må vi som mennesker utlede vårt eget sinn. Dette er essensen av de «psykotekniske» elementene i terapi, og de er de samme på tvers av de største psykologiske skolene. I retningen som kalles affektbevissthet handler det om å gjøre sine egne følelser til gjenstand for analyse, mens i dynamisk psykoterapi undersøker man hvordan tidligere erfaringer er toneangivende for hvordan vi tenker, føler og handler i nye situasjoner. Det handler om å vende blikket innover i seg selv, og de ulike psykologiske skolene skiller seg ved hva de fokuserer på av bevegelser i sinnet.
Hva skjer i hjernen?
Det finnes mange terapeutiske skoler med ulike innfallsvinkler til psykoterapi, men alle sammen handler om ulike varianter av å «se innover» i seg selv. I tidsskriftet som kalles neuropsychoanalysis jobber man med å koble forskning på hjernen og samtaleterapi. Hva skjer i hjernen til et mennesket som gjennomgår vellykket psykoterapi? Svaret er komplekst, men den enkel varianten forteller oss at psykoterapi i ulike fasonger gir mennesker høyere aktivitet i prefrontal korteks. Det vil si at den delen av hjernen som muliggjør introspeksjon, regulerer følelser og fungerer som en «oppsynsmann» for hele «hjernefabrikken» har blitt styrket. Den samme effekten ser man hos mennesker som har meditert lenge. Det vil si at evnen til selvobservasjon gir oss mer kontroll og flere muligheter til å handle i tråd med velvalgte prinsipper, snarere enn å fanges av impulser eller gjenta gamle mønstre. Man styrker den delen av hjernen som gir oss slike muligheter, og forskningen viser oss at både meditasjon og innsiktsorienterte terapiformer har denne effekten på folk. I et slikt nevropsykologisk perspektiv kan man si at terapi handler om å trene mentale muskler. En plutselig innsikt i deg selv vil ikke nødvendigvis forandre deg som person over natten, men mer bevissthet om vårt eget indre liv styrker de mentale evnene vi trenger for å leve i harmoni og mental balanse.
