(Selv)utvikling kan være vanskelig

Rent psykologisk sett er det ikke alltid slik at forandring fryder. Som mennesker liker vi å ha kontroll og forutsigbarhet, og i den forbindelse er forandringer ofte noe som forstyrrer vårt grep om tilværelsen. Derfor er forandring ofte forbundet med krise. Ordet ”krise” betyr egentlig ”avgjørende forandring” og innenfor medisin betegnet krise avgjørende omslag til det verre eller bedre i et sykdomsforløp.  En psykisk krisetilstand er noe som oppstår når man har kommet i en livssituasjon hvor ens tidligere erfaringer og innlærte reaksjonsmønstre ikke er tilstrekkelige til at man kan beherske den aktuelle situasjonen. Ofte utsettes vi for ytre begivenheter som skaker vår tilværelse og dermed plasserer oss i en krisesituasjon, men kriser kan også oppstå ved forandringer på ”innsiden”. Selvutvikling handler i visse henseende om å leve, tenke og føle på nye måter som borger for positiv vekst. Det krever ofte omstillinger både i forhold til holdninger, selvbilde, reaksjonsmønstre og væremåte i møte med andre, og selv om en slik prosess har som mål å skape positiv forandring, krever det at vi forlater våre vante mønstre, noe som lett gir en opplevelse av mer angst, uro og krise. Noen vil kalle dette for en utviklingskrise, og når vi møter denne typen kriser i endringsprosesser, har vi lett for å gå tilbake til gamle vaner. ”Det fungerte ikke å endre seg”, ”Det ble bare verre å snakke om følelser”, ”Jeg prøvde å være mer åpen mot min partner, men jeg følte det som mer ubehagelig”. I mitt arbeid som klinisk psykolog ved et DPS, er dette setninger jeg hører ganske ofte. Jeg jobber med mennesker som innerst inne ønsker vekst og utvikling, men når de endrer sine mønster, øker også angsten, og mange av dem kommer i behandling for å få mindre angst, og blir da skuffet når faser i behandling viser seg å øke angsten. Da er det lett å gi opp, og her ligger den største utfordringen i forhold til selvutvikling.

I denne artikkelen skal vi se på hvorfor det kan være vanskelig å utvikle seg. I videoen under snakker jeg også om hvordan vår egen utvikling påvirker andre, og hvordan vårt miljø i noen tilfeller kan vanskeliggjøre vekst og utvikling. Jeg nevner også utviklingskriser i forhold til barn og hvordan kulturen eller familien hjelper oss opp til et visst utviklingsnivå, men ofte holder oss tilbake dersom vi forsøker å utvikle oss videre.

Traumatiske kriser og utviklingskriser

I livet kan vi oppleve traumatiske kriser som innebærer at vi utsettes for en situasjon som truer vår fysiske eksistens, vår sosiale identitet og trygghet eller andre livsmål. Utviklingskriser representerer en litt annen form for krisesituasjon, og det er noe som gjerne oppstår ved større overganger i livet. Det kan dreie seg om å få barn (se artikkelen Å få barn kan oppleves som krise), å komme ut i arbeidslivet etter lengre fravær, å bli pensjonert, barna flytter ut og andre ytre begivenheter som selvfølgelig er en del av livet, men som likevel kan gi mennesker en opplevelse av å befinne seg i en krise.

Fra barn til voksen

Fra barn til voksen er man biologisk sett disponert for utvikling. Man blir dratt gjennom det ene utviklingstrinnet etter det andre, og hver gang man skifter fra ett nivå til ett nytt, øker barnets tilbøyelighet til angst. Da jeg jobbet med barn og unge i psykisk helsevern, møtte jeg stadig vekk bekymrede foreldre som kunne fortelle at datteren trodde at hun ikke eksisterte, eller at verden var en illusjon, eller at verden var et produkt av hennes egen tankegang. Disse jentene var mellom 10 og 20 år og hadde uforvarende havnet ut i filosofiske grublerier som blant annet plasserte dem i en form for solipsisme (Solipsisme er en filosofisk teori som hevder at jeget er det eneste som eksisterer, og følgelig at verden og andre mennesker kun eksisterer som en del av jegets bevissthet). Foreldrene var naturlig nok redde for sine barn og fryktet at de ”merkelige” tankene var tegn på totalt psykisk sammenbrudd. Det var lett å forstå foreldrenes bekymring, men for meg var det også artig å se at jentene hadde tanker og ideer som store filosofer har grunnet på i tusenvis av år, men i mange av disse tilfellene var jeg ikke bekymret for noe psykisk sammenbrudd. Ofte viste det seg at disse symptomene hang sammen med utviklingskriser. De filosofiske tankene oppstod i perioder hvor barna utviklet metakognisjon, altså evnen til å tenke på sin egen tankegang, noe som er en ganske avanser mental egenskap. For at vi skal klare å bruke vår metakognitive evner på en adekvat måte, kreves det en viss finjustering. Før det mentale apparatet har tilpasset seg de nye egenskapene på et nytt utviklingstrinn, hender det at det oppstår en del ”flagrende tanker” og tilbøyelighet til mer angst. Man skal derfor være forsiktig med barn og diagnoser, da barn er på en utviklingsmessig berg- og dalbane som i mange tilfeller ikke roer seg ned før de er midt i 20 årene.

Utviklingen stagnerer når man blir 25 år

Fra biologiens side utvikler vi oss altså gjennom distinktive trinn frem mot tyveårene. Ken Wilber fra integrativt institutt poengterer i denne forbindelse at utvikling er noe som skjer frem til man er 25 år. Deretter ser man en tendens til stagnasjon frem mot 40-50 års alder. Wilber har en del hypoteser om hvorfor det forholder seg slik.

Kultur og familie kan trekke oss ned

For det første vil biologien gi oss utviklingsmessig drahjelp fra vi fødes til vi er godt og vel 20 år. Det kan forekomme mange forstyrrelser og skjevutviklinger i denne perioden, men det foregår uansett en forandring, enten man vil eller ikke. Dernest påpeker Wilber at vi mer eller mindre automatisk trekkes opp til kulturens eller familiens utvikingsnivå. Han kaller det for kulturens gravitasjonspunkt, og grovt sett handler det om graden av modenhet i det miljøet vi befinner oss i. En velutviklet og moden familiekultur vil mest sannsynlig trekke oss opp til et tilsvarende utviklingsnivå. En dysfunksjonell familie vil ikke ha samme forutsetninger for å hjelpe nye familiemedlemmer i sin utvikling. Det er som om vi blir en iboende del av vår egen kultur, og vi kommer til å se verden med tilsvarende briller. Vi blir konforme og tilpasser oss miljøet, og dersom man vil utvikle seg forbi familien eller kulturens gravitasjonspunkt, må man gjøre det på egenhånd. Mens familien fungerer som en magnet som drar oss opp til familiens utviklingsnivå, ser det ut som om familie også kan fungere som en magnet som drar oss nedover dersom vi utvikler oss forbi det kulturelle gravitasjonspunktet.

Problemet oppstår når vi merker at vår familie, vår kultur eller mange vonde erfaringer har plassert oss i en posisjon som ikke er tilfredsstillende. Kanskje har vi vokst opp i en familie som ikke snakker om følelser, og på et tidspunkt merker vi at vårt uforløste følelsesliv skaper psykiske spenninger som igjen fører til symptomer på angst, depresjon, uro eller usikkerhet. Kanskje oppsøker vi hjelp og møter en terapeut som påpeker hvor viktig det er å legge merke til sitt indre liv og uttrykke sine følelser. Kanskje starter man her en prosess hvor man nettopp arbeider med å ”lytte innover” og ta mer hensyn til egne behov, følelser og meninger. Man begynner å uttrykke seg mer åpent, og gjennom terapien får man et større språklig repertoar på psykiske mekanismer, noe som videre åpner det indre landskapet på nye måter. Det er en krevende prosess hvor følelsene truer med å ta overhånd, men ved hjelp av den terapeutiske prosessen klarer man å holde selvutviklingsprosjektet innenfor ”sone for nærmeste utvikling”. Terapien kan med andre ord gå sin gang og fostre en god progresjon, men når man kommer hjem til familien kan det hende at de virkelige utfordringene starter. Når man utvikler seg, vil det påvirke omgivelsene. Familien må også forholde seg til forandringen, og det er slett ikke sikkert at familien er innstilt eller motivert for noe slikt. Det er heller ikke sikkert at familien forstår poenget med det som foregår hos et av familiemedlemmene, men snarere tolker forandringen som forverring. Familien er et system med sin egen ”gruppepsykologi”. Dersom én person i familien tilstreber mer følelser og mer åpenhet, er det ikke sikkert at det blir applaudert av de andre. Kanskje vil mer følelser oppleves som mer kaos, uro, bråk og fremkalle uvante og ubehagelige bevegelser i det indre landskapet hos flere av familiemedlemmene. Dermed er det ikke usannsynlig at familien vil stritte imot en slik utvikling og tilstrebe og gjenopprette den gamle balansen. Med andre ord er det som regel sterke krefter i oss selv og i miljøet rundt oss som motsetter seg vekst og utvikling.

Hverdagslivets krav kan hindre vekst og utvikling

Når Wilber poengterer at utvikling foregår frem til man er 25, og deretter ”stagnerer” i 20 til 30 år, nevner han også det faktum at mennesker i denne fasen av livet som regel er opptatt av å etablere familie, få barn og har mye fokus på karriere. Det betyr i mange sammenhenger at fokus vendes utover og lite oppmerksomhet vies til vårt indre liv. Selvutvikling handler ofte om å være mer oppmerksomme på det som foregår i våre tanker, følelser, begjær og behov. Det handler om å være mer bevisst og operere litt mindre på autopilot. Krav, stress, jobb, barn og så videre kan føre til at vi nedprioriterer det blikket som ”ser innover”, og dermed vil det i liten grad foregå noen vekst på dette området. Dette er selvfølgelig ingen ”sannhet”, men snarere en hypotese i forhold til den forskningen som er gjort ved integral institute.

Konklusjon

Alt i alt betyr dette at vekst og utvikling skrider av sted i takt med biologi og miljø frem til vi er midt i 20 årene. Dersom vi ønsker å utvikle oss videre, krever det at vi initierer en målrettet innsats. (Selv)utvikling kommer ikke av seg selv, men krever vår aktive innsats. En slik innsats er noe mange ønsker å involvere seg i, men det er forbundet med en del hinder på veien. Mange krefter trekker oss tilbake til status quo, noe som vanskeliggjør hele prosjektet. Det er vanskelig, men ikke umulig.

Av psykologspesialist Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no