Spiraldynamikk er en teori som hevder at menneskets natur ikke er fast, men snarere hevder at mennesket er i stand til å tilpasse seg miljøet og stadig forandring ved å konstruere nye og mer komplekse konseptuelle modeller av verden. På den måten blir menneskets mentale kapasitet mer raffinert slik at nye problemer kan håndteres på en adekvat måte. På sett og vis handler det om at menneskets bevissthet strekker seg mot høyere nivåer. Tidligere livsorienteringer suppleres av nye måter å forvalte tilværelsen på. Man er alltid et produkt av tidligere nivåer, men så har mennesket også evnen til å inkludere disse nivåene, samtidig som man overgår dem og vinner nye innfallsvinkler i sine små og store livsprosjekter.
I følge Beck og Cowan (1996) er disse konseptuelle modellene organisert rundt såkalte memes, noe man skal forstå som systemer av ”kjerneverdier” eller ”kollektive intelligenser”. Samtidig kan man se en parallell mellom menneskets utvikling fra barn til voksen, og kulturens utvikling. Spiraldynamikk er derfor en slags psykologisk utviklingsmodell som på samme tid sier noe om individet og samfunnet.
I spiraldynamikk opererer man altså med et begrep om memer, mens jeg har valgt å kalle dem eksistensnivåer. Begrepet refererer altså til systemer av kjerneverdier og livsanskuelser som dypest sett er et slags organiserende prinsipp i vårt forhold til oss selv, andre og verden for øvrig. Det har visse likhetstrekk til det vi i hverdagsspråket kaller vaner, eller det filosofer, som Pierre Bourdieu, kaller habitus eller kulturell praksis. Denne artikkelen skrives i forlengelse av et tidligere innlegg vi kalte Tankegangens anatomi, og her er vi opptatt av å gå litt dypere inn i de ulike memene eller eksistensnivåene, og se hvordan de utfolder seg i den verden vi lever.
Før vi begynner på det første trinnet i bevissthetens spiralaktige utvikling, må vi gjøre det klart at denne modellen ikke kan fungere som et individuelt eller kulturelt diagnoseverktøy.
Hver person og kultur bebor en blanding av ulike verdimønstre med varierende grad av intensitet på hvert nivå. Spiraldynamikk er ikke en lineær, rigid eller fastlåst hierarkisk modell, selv om den kan virke sånn ved første øyekast. Vi kommer tilbake til dette etter at vi har utforsket de seks første verdisystemene vi navigerer etter i livets små og store prosjekter.
Beige – Instinkt og overlevelse
Beige er det første eksistensnivået hvor det foreligger en arkaisk og instinktorientert livspraksis. Arkaisk brukes for å beskrive noe som er primitivt, foreldet eller gammeldags. I psykologien snakker man om arkaisk i forhold til små barn som fungerer på enkle overlevelsesmekansimer. De kalles arkaiske eller enkle i den forstand at psykens mer sofistikerte og kompliserte mentale fungeringsnivåer ennå ikke tjener barnet, men er noe som er potensielt tilgjengelig lenger frem i utviklingsforløpet.
Man regner med at det beige eksistensnivået ble tilgjengelig for over 100.000 år siden. (Wilber, 2001, p. 9). Her regjerer et verdenssyn som sentreres om et naturlig miljø hvor man vektlegger overlevelse og handler på instinkt. Psykologisk sett dreier det seg simpelthen om å gjøre det man må for å overleve. Altså er det mat, vann, varme, trygghet og reproduksjon som står på prioriteringslisten. Det finnes knapt en fornemmelse av individualitet på dette nivået. Man er organisert i ”overlevelsesrelasjoner” eller flokk for å bevare livet. Dette nivået danner blant annet eksistensgrunnlaget i tidlige menneskelige samfunn, hos nyfødte, hos mennesker med alvorlig alzheimer, hos mentalt syke uteliggere og tidvis hos utsultende folkegrupper. På verdensbasis regner man med at 0,1 prosent av den voksne befolkningen har sitt gravitasjonspunkt her, og naturlig nok har denne gruppen ingen makt eller innflytelse på verdenssamfunnet. Voksne mennesker i beige eksistens lider en forferdelig skjebne, og de illustrerer på en svært levende måte den sørgelige skjevheten som faktisk eksisterer i en moderne verden.
Lilla – Godt vs ondt og magiske vesener
Lilla er den neste fargen i eksistensens regnbue. Her ligger den førende tankegangen på et magisk eller animistisk nivå. Her opererer man ut i fra et ståsted med et magisk verdenssyn hvor tilværelsen er oppdelt i godt og ondt influert av magiske vesener og mystiske tegn. Psykologisk sett dreier det seg om å holde stammens bopel trygg og varm og delta i gruppens sesongbetonte aktiviteter. Man er også prisgitt en rekke mystiske åndevesener som feier over verden med velgjørende velsignelser eller smertefulle trolldomskunster, og det er balansen i denne åndemaningen som avgjør livets gang. Dette kan høres ganske primitivt ut, og det er det for så vidt, men innspill fra dette nivået eksisterer på flere områder i samfunnet. På mange måter utgjør det beveggrunnen i voodooaktige kulturer, deler av den tredje verden, blodsbånd, sjamanisme, gjengmentalitet, atletiske team, lykkemedaljonger, familieritualer, magiske etniske trossystemer og generelt i overtro.
Rødt eksistensnivå – Magi og guddommelig makt
Rød er fargen for gudenes makt. Her ser vi for første gang tilsynekomsten av et samfunn hvor individet hever seg frem som en selvstendig aktør atskilt fra flokken. Hittil har enkeltindividet ikke hatt noen vesentlig posisjon utover sitt medlemskap i gruppen, mens her begynner en gryende autonomi å melde seg, og individet får behov for selvhevdelse og statusorientering seiler frem som et viktig livsprosjekt. Individet på et rødt nivå karakteriseres som mektig, impulsivt, egosentrisk og heroisk. For dem som er bevandret i tegneserienes verden, kan man se for seg Konan og hans vågale heltemot og uryggelige stolthet. Tilværelsen er en utrygg jungel hvor den sterkeste og mest listige overlever. Forestillinger om mytiske demoner, drager og beist farger opplevelsesverden. Man tilber arketypiske guder og gudinner både for godt og ondt. Føydale ledere tilbyr sine undersåtter beskyttelse i bytte mot underkastelse og arbeidskraft. Det handler om makt og ære og det representerer utgangspunktet for føydalisme. Den sterke krigeren kunne nyte livet i fulle drag uten samvittighet eller anger, noe nordmenn på sett og vis er kjent for når det gjelder vikingtiden.
Dette eksistensnivået finner vi på flere områder i samfunnet. Det mest kjente for småbarnsforeldre er den perioden som på engelsk kalles ”the terrible twos”. Her forandrer det lille søte barnet seg til en opposisjonell plageånd som terroriserer sine omgivelser. Freud kaller denne fasen for analstadiet, og grovt sett handler det om kontroll og markering av egen status. Dette er den perioden hvor barnet reiser seg opp som selvstendig aktør i verden og det vil umiddelbart undersøke sin plass på rangstigen, og eventuelt kjempe for en plass så langt opp som mulig. Foreldrene må smøre seg med et hav av tålmodighet og velge sine kamper når den egenrådige småkongen i bleie er på fremmarsj. I følge Freud strekker analstadiet seg fra 1 til 3 års alder. Det er i denne fasen at barnet utvikler seg som selvstendig menneske blant andre mennesker.
Dessverre vil foreldre av og til møte denne røde og egenrådige mentaliteten også på et senere tidspunkt i barnas liv. Vi finner nemlig en lignende territorial orienteringsmodus hos rebelsk ungdom. Ellers finner vi en rødlig beveggrunn i føydale herredømmer, hos episke helter, hos skurkene i James Bond, i Fluenes Herre, hos gjengledere og ganske tydelig hos mafiabossene i kretsen rundt Tony Soprano for å nevne noen.
Blått eksistensnivå – En mytisk orden
Blå er fargen for den mytiske orden. Myter assosierer vi som regel med kulturelle eller religiøse fortellinger. Det er muntlig overleverte forestillinger om guder, naturmytiske vesener og verdens opprinnelse, noe som ofte strekker seg tilbake til førhistorisk tid. På et blått eksistensnivå har livet både mål, mening og retning, men dette er noe som dikteres og determineres av en orden med en mektig gudeskikkelse i spissen. Det er den gudfryktige orden som fremtvinger og dirigerer de sosiale spillereglene og utarbeider et kodeverk for akseptert atferd. Dette baseres på absolutte og urokkelige prinsipper om rett og galt. De som bryter regelverket vil bli straffeforfulgt. Innenfor en rekke religioner skal disse menneskene enten lide i all evighet (helvete) eller til de har betalt for sine onde gjerninger.
Et samfunn organisert på blå mentalitet vektlegger lov og orden. Former for impulsivitet, grenseutvidende aktiviteter og kreativitet kontrollers gjennom skyld og skam. Seksuell utfoldelse er blant annet et område av livsutfoldelse som underlegges streng kontroll og et massivt bolverk av tabu.
Som sagt handler dette nivået om konkrete og bokstavelige, ergo fundamentalistiske, fortolkningsrammer hvor lovlydighet belønnes mens lovbrudd straffes på bakgrunn av en slags urokkelig forståelsesramme. Dette nivået er ekstremt konformt og konvensjonelt i den forstand at fungerende medlemmer av en blå verdensanskuelse nødvendigvis ”tenker likt”, ettersom det er en forutsetning for sosial aksept på dette eksistensnivået. Man finner også at dette utviklingstrinnet refereres til som helgenaktig eller assosieres med absolutisme.
Det antas at mennesker med et gravitasjonspunkt på et blått eksistensnivå til sammen utgjør 40 prosent av befolkningen i verden. Likeledes antas det at dette nivået besitter omtrent 30 prosent av makten i verden (Wilber, 2001, p. 10). Når Pave Benedikt XVI figurerer i mediebildet og fordømmer kondomer, kan det hende at han hviler i et blått eksistensnivå fundert i ganske fastlåste religiøse doktriner. I følge aviser verden over har Paven ved flere anledninger sagt at: ”kondomer ikke hjelper mot aids-epidemien, men tvert imot gjør situasjonen verre i afrikanske land hvor sykdommen er utbredt.” Mulig han har modifisert seg noe det siste året, men hjelpearbeidere som kommer til Afrika med slike holdninger avhjelper sannsynligvis ikke AIDS problematikken på best mulig måte.
I forhold til lilla mot blått eksistensnivå kan man også nevne sjiamuslimske Hizbollah (Guds parti) i Libanon, sunni-muslimske grupper med tilknytning til al-Qaida-nettverket og krigen i Afghanistan, eller andre fundamentalistiske eller fanatiske grupperinger. Her kan fundamentalisme bety ikke-vitenskapelig tolkning av religiøse skrifter, og fanatisme kjennetegnes ofte ved svart/hvitt tenkning, mangel på saklighet og balanse, mangel på vilje til å forstå og respektere annerledes tenkende, noe man finner både i religiøse og anti-religiøse bevegelser og mange andre steder i samfunnet.
Oransje Eksistensnivå – Eksakt vitenskap og rasjonalitet
Oransje er den neste fargen, og her finner vi sete for vitenskapelige prestasjoner. På denne bølgen av eksistens har kjernen i vår identitet brutt med flokkmentaliteten, hvorpå vi søker sannhet og mening innenfor en langt mer individualistisk ramme. Fra et slikt ståsted er verden en markedsplass full av muligheter og eksistensen som sådan betraktes som et velsmurt maskineri. Målet er å finne ut hvordan denne komplekse maskinen fungerer, slik at vi kan benytte oss av den for å øke vår egen velstand og livskvalitet. Tanken er at verden er underlagt naturlige lover som vi med skarpsindighet og presisjon kan forstå og dernest utnytte. Her finner vi naturvitenskap eller operasjonell vitenskap i ordenes mest brukte forstand. Vi har beveget oss inn i fornuftens epoke. Filosofen Dag Østerberg skriver mye om fornuften i sin bok om Det moderne (1999, denne utg. 2000):
”Fornuften står fra først av i motsetning til det mytiske og det religiøse sinn, som tror på og dyrker det guddommelige på måter som trosser fornuften og det fornuftige, eller som er hinsides alt som har med grunner og begrunnelser å gjøre.” (p. 12).
Ut over dette kan man si at det rasjonelle eksistensnivået er svært prestasjonsorientert, og gjerne i forhold til ulike grader av materiell måloppnåelse. Det er fornuftens og vitenskapens regler som legger føringer for politikk, økonomi og andre menneskelige aktiviteter. Ken Wilber (2001, p.10) beskriver samspillet på oransje nivå som et parti sjakk hvor vinneren soler seg i sin overlegne status over taperen. Markedskreftene på verdensbasis er også av oransje kaliber. På dette nivået har menneskene virkelig lært seg å utnytte og manipulere jordens ressurser for sitt eget forgodtbefinnende. Mennesket har tatt steget inn i den moderne æra med vitenskapelig kapasitet på oransje nivå, og likeledes er tilstrømningen av oransje-sofistikert teknologi på ettertrykkelig fremmarsj. Vi kan etter alt å dømme utplyndre jordens energireservoarer med en hurtighet som eskalerer fra dag til dag, og vi kan reise til månen og ta bilder av Mars, men omkostningene er muligens større enn man hadde regnet med. Rovdrift på planetens ressurser har etter all sannsynlighet bidratt til en global klimatrussel hvor jorden begynner å vise symptomer på utmattelse og sykdom. Klimaspørsmålet har vært på den politiske agenda verden over som et hovedpunkt i lang tid, men det er først ved overgangen til det 21. århundre at trusselen har blitt allemannseie og en bekymring, og ikke minst et kollektiv ansvar, vi deler som beboere av planeten jorden.
Det oransje bevissthetsnivået har bidratt med enorme teknologiske fremskritt som har økt vår levelengde og levestandard betraktelig, i alle fall i den vestlige verden. Legevitenskapen har lagt tyve til tredve år på vår levetid i løpet av de siste hundre årene, og vi kan forflytte oss rundt på jordkloden i stor fart, noe vi også har tid til fordi teknologien har overtatt mange arbeidsoppgaver og gitt oss mer fritid. Vi har telefon, TV, datamaskiner, internett, elektriske tannbørster og mye mer takket være skrittet opp på det oransje eksistensnivået. Det er den skinnende siden av den oransje medaljen, men baksiden er ikke fullt så pen. Den franske forfatteren og regissøren Marcel Pagnol sier mye om dette i sin advarsel mot moderne teknologi: ”Pass opp for teknologene, de lar livet begynne i et reagensrør og lar det dø i smellet av en atombombe”.
Man regner med at oransje eksistensnivå er det utviklingsmessige gravitasjonspunktet til omtrent 30 prosent av jordens befolkning. Makten og innflytelsen som skriver seg herfra løper opp mot 50 prosent på verdensbasis, noe som heller mot en slags “psykologisk aksjemajoritet” (Wilber, 2001, p. 10). Det neste spørsmålet er hvor kritikken av det oransje eksistensnivået er hentet fra, og da må vi gjerne klatre høyere opp i bevissthetens utviklingshierarki, for det er i høyden vi finner en oversikt som muliggjør kritisk refleksjon over mentaliteten på de foregående eksistensnivåene. Hva var egentlig problemet med et oransje eksistensnivå?
”Årsaken til de samfunnsmessige krisene vi er inni i dag, ville han ha sagt, er en genetisk defekt ved fornuften som sådan. Og krisen vil fortsette helt til denne defekten er fjernet. Våre nåværende former for rasjonalitet beveger ikke samfunnet framover mot en bedre verden. Den fjerner den tvert imot lenger og lenger bort fra den. Disse rasjonalitetsformene har vært i virksomhet siden renessansen. Det vil de fortsette med så lenge behovet for mat, klær og ly er altoverskyggende” (Pirsig, 1974, denne utg. 1997, p. 118).
På sett og vis er store deler av menneskeheten forbi fornuftens hegemoni, men vi er ikke fritatt for problemer av den grunn. Vi skal til postmodernismen.
Grønt Eksistensnivå – Den fintfølende mentaliteten
Grønn er fargen for det sensitive Selvet eller den forståelsesfulle mentaliteten. Ofte er det i kunst og litteratur at man først kan registrere endringer i tidsånden eller forsøk på å bevege den kulturelle bølgen i nye retninger. Dette er spesielt synlig i bevegelsen fra et oransje til et grønt eksistensnivå. Et flertall av kunstneriske kulturarbeidere og kulturskapere fant seg dårlig til rette i den fornuftige og til dels stringente moderne verdensanskuelsen. De satt etter alt å dømme med en fornemmelse av at verden ble et åndsfattig sted som ikke bare ble frarøvet sin mystikk, men også sin følelse for estetikk og sine unike opplevelsesmessige kvaliteter som på ingen måte kunne utledes fornuftig. Problemet var ikke lenger menneskenes uvitenhet, som virkelig hadde fått sin opprustning på oransje nivå, men isteden var problemet at vår viten fylte så mye at vi ”kommer for sent til livet selv” (Thielst, 1999, p. 41). Rasjonaliteten tenkte simpelthen så mye på livet at det glemte å leve. Kunst og litteratur uttrykker sin motstand mot et verdensbilde hvor den menneskelige forstanden skal regne seg frem til et fornuftig liv.
”Det er ikke godt, når menneskeheden overanstrenger sin forstand og ved hjælp av fornuften søger at ordne de ting, som slet ikke er tilgængelige for fornuften.” (Hesse, 1981, p. 184).
Dette skrev den tyske forfatteren Hermann Hesse i 1927. Muligens kan det tolkes som en advarsel.
Verdensanskuelsen som dukker opp på det grønne bevissthetsnivået gir også assosiasjoner til Heraclitus sin kjente aforisme: ”Man kan ikke trå i samme elv to ganger”. Verden er i en tilstand av forandring, hvorpå man tenker at alle former for absolutte forklaringsmodeller representerer premature forsøk på å begripe seg på en virkelighet som forandrer seg så snart vi tror at vi endelig har forstått den. Summa summarum er verdens kontinuerlige foranderlighet noe man kalkulerer med på den grønne bevissthetsbølgen. Det fører til en forståelse av sannheter som en midlertidig størrelse med en verdi som begrenser seg til en bestemt kontekst og eventuelt tidsalder. Entusiasmen og den potente vigøren vi finner på oransje nivå, er altså betraktelig dempet når vi beveger oss over i en grønn mentalitet. Det oransje nivået har faktisk fremskaffet så mye ny viten at vi etter hvert kommer til å føle oss overrumplet og litt matte. Dermed forholder grønn seg mer avventende til ny forskning og vitenskapelige resultater, og den prisen man risikerer å betale, er en holdning hvor alt er relativt. Det finnes ingen absolutte sannheter, men verden er full av ulike perspektiver som ser på verden fra hver sin kant. Vi er omringet av forskjellige sannheter som krever vår oppmerksomhet. I begynnelsen ligner det fremskritt, men etter hvert blir det forvirrende.
Til tross for massiv motstand fra den oransje beleiring av menneskets bevissthet, er likevel det grønne bevissthetsnivået per i dag det mest politisk korrekte ståstedet, men langt i fra det mest utbredte. (Vi har tidligere sett at oransje nesten har eksistensielt flertall med 50 prosent). På grønt nivå handler det om å bygge gode relasjoner mellom mennesker og folkegrupper, om fellesskap, forståelse og multikulturalisme. Det grønne eksistensnivået er forankret i et ideal om at mennesker må frigjøre seg fra grådighet, dogmatisme og splittelsespolitikk. I grønn mentalitet vektlegger man (med)følelse og omsorgsfulle hensyn fremfor kald rasjonalitet og fornuft. Man tilstreber å forstå og bekrefte andres innfallsvinkler, snarere enn å hevde sine egne eller forsøke å utkonkurrere perspektiver som synes uhensiktmessige. Det er en inklusiv og perspektivpluralistisk bevissthetsmodus som har sluttet å hevde et bombastisk synspunkt, men isteden bruker sin energi på å forstå andres. Denne sensitive bevisstheten er også opptatt av jordklodens helbred og balanse. Her finner man en slags økologisk finfølelse som verdsetter og maner til pleie av jorden, Gaia og livet.
Grønt eksistensnivå er forståelsesfullt og tolerant ovenfor det meste, men det aksepterer ikke hierarkier. Det er regelrett imot å si at noe er bedre enn noe annet, men hevder isteden at alt handler om forskjellige og likeverdige perspektiver som vi må ha forståelse for. Dette kalles egalitarisme, og på grønt nivå kan det bli et problem. I utgangspunktet skal alle perspektiver forstås og respekteres som likeverdige, men grønn aksepterer ikke perspektiver som mener noe bestemt eller sier at noe er bedre enn noe annet, og på den måten er grønn til syvende og sist omtrent like ekskluderende som alle de foregående eksistensnivåene. Det blir en mentalitet hvor man krever aksept for sine synspunkter, anerkjenner andres synspunkter, men ingenting er ”sant” eller ”riktig”. Det kan føre til en slags handlingslammelse eller impotens. Et postmoderne møte varer en evighet fordi møtedeltakerne ikke våger å konkludere eller utpensle en konkret handlingsplan. Møte anses som vellykket dersom alle får sagt litt om hva de føler, men dersom man trenger å etablere en konkret handlingsgrunnlag, sliter man i postmodernismens klamme klør. Hvis man bestemmer noe, betyr det at noens meninger blir underminert og det er dypest sett ikke lov. I verste fall blir alt like riktig, eller like feil, og fallgruven på det grønne eksistensnivået er relativisme og eventuelt nihilisme. Ingenting betyr noe mer enn noe annet. Det kan utvikles seg til å bli en intellektuell hengemyr, eller en slags siste holdeplass for intellektuell utvikling.
Grønn reagerer som sagt kraftig på alle som hevder suverenitet ved et bestemt ståsted, fordi man her setter opp en verdirangering hvor noe er bedre enn noe annet, og det er diskriminerende i følge grønn mentalitet. Det grønn ikke innser, er at de selv gjør seg skyldig i akkurat det samme, men på en litt mer subtil måte. Å forfekte at alle innfallsvinkler er like verdifulle, betyr at man anser en likhetsmodell som bedre enn en hierarkisk modell av virkeligheten, og dermed har de allerede i grunnvollene av sin tankegang basert seg på en verdiladet rangering. De liker rett og slett ikke innfallsvinkler som forfekter noe bastant, og det uttrykker de på en indirekte og litt fiendtlig måte, hvorpå en av strategiene er sarkasme.
Avslutningsvis vil jeg kort liste noen områder hvor det grønne eksistensnivået synes å være det primære utgangspunktet. Blant annet er det naturlig å trekke frem filosofen Arne Næss som opphavsmann til det som kalles dypøkologi. Her handler det om en dyptgripende erkjennelse av at alt liv har en verdi i seg selv, og at mennesket må tone ned sin manipulering og utnyttelse av naturlige ressurser, og se seg selv som en del av en større levende helhet. Det krever at vi på lik linje med andre tilpasser oss naturens behov for å skape balanse i økosystemet som helhet eller ”kosmos”. Arne Næss tilstreber etter alt å dømme et slags helhetssyn, og som menneske utviste han en enorm kjærlighet for naturen og det levende: ”Flere voksne skulle leke med vann, da ville de få et positivt forhold til vann og naturlige strømninger” (Næss, 2005). Ellers kan man nevne Rogeriansk terapi, humanistisk psykologi, nederlandsk idealisme, Greenpeace, dyrebeskyttelsen, råd for menneskerettigheter og postkolonialisme.
Når det gjelder utbredelse av et grønt eksistensnivå, regner man med at omtrent 10 prosent av populasjonen beveger seg på et grønt grunnlag. I forhold til makt og innflytelse påregner man cirka 15 prosent på verdensbasis (Wilber, 2001, p. 11). Spørsmålet er hva som skjer hvis man klarer å bevege seg gjennom et grønt eksistensnivå på en tilfredsstillende måte, og deretter er kapabel til å orientere seg enda høyere opp på ”bevissthetsstigen”. Dette er et vanskelig og interessant spørsmål som blir tema i en senere artikkel. Etter grønt eksistensvivå snakker man om et slags kvantesprang opp til neste nivå. Her dreier det soeg om en menneskelig mentalitet og bevissthet som beveger seg opp på et kvalitativt annet nivå, også kalt second tier eller andregenerasjonsbevissthet.
Oppsummering
De første nivåene i eksistensspiralen er belemret med et sort/hvitt syn på tilværelsen. Rødt nivå er impulsivt og egoistisk, men ved overgangen til det blå eksistensnivået blir de impulsive og egennyttige tendensene begrenset gjennom autoritære kodeverk som satte menneskelig utfoldelse inn i strenge rammer med trusler om straff ved overtredelse. Blått nivå kom derfor som en markant forbedring av menneskelige livsprosjekter og samhandling ved å tøyle de egoistiske impulsene med ganske rigide regelverk. Opplysningstid og industrialisering introduserer mennesket for en mer rasjonell og logisk innfallsvinkel til livet. Den påkrevde konformiteten på blått nivå avløses av individualisme og en styrket autonomi. Ettersom nye maskiner avhjelper mennesket i arbeid og produksjon, blir behovet for maskulin styrke tonet ned, og for første gang ser vi et samfunn som har forbudt slaveri. Forskning og vitenskap avslører mange av livets store mysterier, men etter hvert ser man at nye sannheter stadig står for fall, og ny forskning utkonkurrerer tidligere antakelser, og til sist slutter man og tro på endegyldige sannheter, og her oppstår det grønne eksistensnivået.
Alle disse nivåene er i prinsippet fiendtlig innstilt til hverandre, og det er sannsynligvis en vesentlig del av årsaken til alle de kulturelle konfliktene og krigene vi ser omkring i verden. Rød mentalitet hater de blå levergelene og konformiteten på dette nivået, og blått nivå misliker det oransje rasjonelle nivået fordi mange av de religiøse mytene og kravet til konformitet, som danner utgangspunktet for den blå holdningen til livet, avvises eller ”motbevises” i rasjonalitetens og individualismens tegn. Blå tenker at de oransje og grønne havner i helvete for sine holdninger, og det oransje nivået synes at blå er barnslige og premoderne fordi de opprettholder fortidens autoriteter og motsetter seg fornyelse (blå konservativisme). Grønn misliker både blå og oransje fordi begge nivåene tror på en form for sannhet, og det betrakter grønn som fascistisk, ignorant og diskriminerende. Med andre ord kan man kanskje forstå mye av verdens konflikter som en krig mellom holdninger som ikke aksepterer hverandre, men mener at de selv har et suverent syn på tilværelsen, og alle andre har misforstått eller er dumme.
Spørsmålet er om det finnes en form for bevisst kapasitet som beveger seg forbi en slik ekskluderende holdning, noe teorien om spiraldynamikk mener at det faktisk gjør. Vi kommer tilbake til andregenerasjons bevissthet i senere artikler, og nøyer oss nå med noen stikkord og antydninger om de høyere bevissthetsnivåene i den oppsummerende illustrasjonen under:
Er teorien om spiraldynamikk elitistisk?
Når man rangerer menneskelig mentalitet på denne måten, kan det lett gi assosiasjoner til en slags sosial diagnostisering som videre leder tankene til rasediskriminering eller fascisme. Kritikken mot spiraldynamikk handler nettopp om at modellen er elitær. Den kan oppfattes som et ovenfra og ned perspektiv og en slags stigmatisering av mennesker og gruppers ledende kulturelle ideer, noe som ikke akkurat er politisk korrekt. Selv er jeg til dels enig i denne kritikken, men også litt usikker på om det er så hardtslående. I denne sammenhengen, og til forsvar for spiraldynamikk, kan man kanskje minne om at alle mennesker bebor mange lag av bevissthet og eksistensielle orienteringer. I noen sammenhenger klarer man å innta et åpent og diplomatisk vidsyn, mens i andre sammenhenger propagerer man suverent sitt eget verdenssyn på bekostning av alle andre. Det er også viktig å markere at eksistensnivåene kan være mer eller mindre utviklet på forskjellige områder av livet. Ulike mennesker og grupperinger har sine styrker og svakheter. De vestlige landende er høyt oppe når det gjelder teknologi (oransje), mens eksistensgrunnlaget i forhold til religion og åndelige disipliner er på et lavere nivå (blått). I Tibet stiller det seg omtrent motsatt. De har et av verdens mest sofistikerte åndelige utviklingssystemer (sannsynligvis tilsvarende andregenerasjons bevissthet), mens det teknologiske nivået ikke er fullt så raffinert. Det finnes en rekke forskjellige utviklingslinjer i menneskenes tilværelsesprosjekt, og vårt eksistensnivå kan variere fra det ene domene til det andre. Mennesket har en rekke utviklingsområder som spenner fra kognitiv kapasitet, moral, affektbevissthet, språkforståelse, fysikk, håndtering av mellommenneskelige forhold og mange flere. På denne bakgrunn vil jeg hevde at spiraldynamikk ikke er en måte å bedømme eller diagnostisere mennesker på, men en modell som er egnet til å skape en større forståelse av verdens kompleksitet, og ikke minst de tilhørende konflikter på et individuelt og samfunnsmessig plan.
Kilder
Beck, Don & Cowan Christopher (1996). Spiral Dynamics : Mastering Values, Leadership, and Change (Developmental Management). Blackwell Business.
Hesse, Hermann (1981). Steppeulven. Gyldendals Tranebøger, Danmark.
Thielst, Peter (1999). Nietzsches filosofi en indføring. Det Lille Forlag, Fredriksberg.
Næss, Arne, (2005). Sva Marga – følg din vei: sitatbok. Bu, Kari & Biong, Trine-Line B. (red.). Flux.
Pirsig, Robert M. (1997). Zen og kunsten å vedlikeholde en motorsykkel. Pax Forlag A/S, Oslo.
Wilber, Ken (2001): A Theory of Everything: An Integral Vision for Business, Politics, Science and Spirituality. Shambhala Publications, USA.
Østerberg, Dag (2000). Det moderne et essay om vestens kultur 1740-2000. Gyldendal Norsk Forlag, Trondheim.
Psykologens egen journal
I denne artikkelen er det snakk om religion og religionskritikk. Den er skrevet for mange år siden, men tematikken er noe jeg har utforsket videre. Jeg er ikke lenger så hardtslående i min religionskritikk, selv om jeg fortsatt ser på meg selv som en ateist eller en agnostiker. For å komme i dybden på livets store spørsmål, bestemte jeg meg for å involvere meg i ulike menigheter for å gå i dialog med mennesker som tenker annerledes enn meg selv. Målet var å få nye perspektiver og komme dypere ned i menneskets grunnleggende eksistensvilkår. Dette prosjektet varte i nesten 10 år, og det er noe av det mest spennende og lærerike jeg har gjort. Alt sammen er «journalført» og utgitt som «Psykologens Journal». Denne boken forsøker ikke å overbevise noen om å være kristen eller ateist, men den er et ærlig forsøk på å fremheve de beste argumentene fra begge hold. Er du interessert i spenningsfeltet mellom psykolog, religion og filosofi, håper jeg du klikker deg inn på linken under og anskaffer boken til best pris med gratis frakt og rask levering.
Av Psykologspesialist
Sondre Risholm Liverød
WebFilosofen.no
