Denne øvelsen heter «tenk som en komiker», men egentlig vet jeg ingenting om hvordan komikere tenker. Jeg har imidlertid en forestilling om hvordan de tenker, og hvis jeg har rett i mine antakelser, kan dette representere en strategi som vi andre kan ha utbytte av.
Denne øvelsen kommer i forlengelse av en episode på SinnSyn som jeg har kalt «Uttrykke følelser uten å bli emosjonell». Jeg er litt lei av lettbeinte tips og triks fra selvhjelpslitteraturen, selv om jeg vet at jeg selg har propagert nettopp denne typen tips ved flere anledninger på SinnSyn.
Se for deg at du kjører på en trafikkert hovedvei. Personen bak deg ligger tett på, og rett før en krapp sving, gjør vedkommende en hasardiøs forbikjøring. Han setter både deg, seg selv og og en potensiell bil i motsattgående fil i høy fare. For en idiot. Jeg kan la meg fyre opp av uvørne trafikanter, vel vitende om at det kun går ut over min egne helse. Jeg har hørt at det er viktig å uttrykke sine følelser. Vi skal tåle, forstå og uttrykke følelser, og jeg skal love deg at jeg uttrykker følelser ovenfor trafikanten med hastverk. Pulsen øker, jeg vil at vedkommende skal forstå hva han eller hun har utsatt meg for, men personen er nå ute av syne, men ikke ute av mitt sinn. Kanskje han eller hun blir værende med meg i flere timer, og det er timer jeg kunne brukt på noe annet enn irritasjon. Denne måten å reagere på er ikke sunn, men hva skal jeg gjøre? Skal jeg undertrykke følelsen av harme? Plystre febrilsk på en hyggelig sang og late som om det ikke har skjedd, eller ikke var så farlig. Det føler jeg er å lure meg selv, og en lite autentisk strategi.
Man antar jo at det er sunt å uttrykke irritasjon fremfor undertrykkelse, og denne teorien har muligens en viss berettigelse, men det kommer an på hvordan man gjør det.
Den amerikanske psykologen, Martin Seligman, har forsket mye på hva som borger for et godt liv og hva som gjør mennesker lykkelige. Han sier at vi bør unngå å uttrykke vårt sinne, og viser til forskning som antyder at det er en klar sammenheng mellom uttrykt sinne og hjerteinfarkt. Frustrasjon og sinne er følelser som kan drifte tanker om hevn, urettferdighet og oppreisning, og når vi går rundt med denne typen fiendtlighet i kropp og sinn, ødelegger vi både vår fysiske og psykiske helse. I det vi handler emosjonelt eller lar destruktive følelser få makt over vårt indre liv, er det mest sannsynlig at disse følelsene bare forsterkes og gjør vondt verre. Seligman kan fortelle oss at blodtrykket går ned når vi anstrenger oss for å regulere ned irritasjon, og dersom vi i tillegg klarer møte situasjonen med vennlighet, istedenfor fiendtlighet, kommer vi ut av det med enda større helsegevinster. Dette betyr ikke at følelser skal fortrenges. Følelser skal aksepteres og forstås, men ikke utageres.
Så hvordan skal jeg egentlig reagere i trafikken, omgitt av idioter? Puste med magen, forsøke å regulere ned min frustrasjon, ikke fortrenge følelsen, men heller ikke banne høyt eller gestikulere med den lengste fingeren. Jeg skal ikke ta opp jakten på personen med dårlig tid, men fortsette turen i fartsgrensen og returnere til mine egne tankerekker. Men akkurat i denne typen situasjoner er mine tankerekker dypt og inderlig investert i den «trafikalske bølla». Hva er egentlig strategien i en slik situasjon? Jeg vil nødig pådra meg et hjerteinfarkt eller ødelegge de neste timene av mitt liv på grunn av en fremmed. Personen med dårlig tid vet ingenting om hva jeg tenker og føler, og jeg får ingen oppreisning eller hevn over vedkommende bare fordi jeg koker over av raseri.
Det mest irriterende tipset i slike tilfeller lyder som følger: Forestill deg at personen med dårlig tid hadde en syk person i baksetet. Kanskje personen var på vei til sykehuset for å redde et liv. Det argumentet hjelper ikke meg. Selv om han har en syk person i bilen, trenger han ikke å sette flere liv i fare. Dessuten er denne typen velmenende og vennligstemte fortolkninger av andre mennesker som regel feil. Trafikken er full av uvørne folk, og det er kun en liten brøkdel av dem som skal til sykehuset. De fleste gir bare blaffen og kjører som tullinger. Jeg synes at strategier som går på fortolkningsgymnastikk, hvor man legger godviljen til for å unnskylde andres dårlig oppførsel, er en måte å lure seg selv på. Jeg liker det ikke.
Jeg har imidlertid et annet forslag som jeg har forsøkt å implementere i eget liv gjennom de siste årene. Jeg kom på strategien da jeg leste Eckhart Tolle for en del år tilbake. Når jeg ser denne spirituelle meditasjonsguruen på Youtube, legger jeg merke til at han ofte smiler et lurt smil. Det er noe innadvent og litt merkelig over måten han småler på når han snakker. Det er som om han har en innadvent latter, eller en latter som ler av noe som foregår i ham selv, og ikke noe som er relatert til ytre omstendigheter. Jeg tror Tolle ler av sitt eget Ego. Han har på sett og vis avslørt Ego som kilde til misnøye og hovedsete for alle våre små og store livsfeller. Han skjønner at ego er grunnleggende sårbart, og stadig vekk ansporer oss til å kjempe med omgivelsene for å føle oss bedre, men hele dette spillet skaper bare et anstrengt liv. Ego tror at det må ha noe mer, noe nytt eller noe bedre for å øke egenverdi, mens faktum er at denne strategien kun gjør livet til en lang kamp mot omgivelsene og våre medmennesker. Tolle har skjønt dette, og hver gang hans eget Ego gjør noen hverdagslige og høyst trivielle krampetrekninger, har Tolle avslørt fellen og humrer over sin egen smålighet, som for ham er historie.
Dette er en strategi for dem som har meditert i tusenvis av timer og besitter full kontroll over sitt indre liv. Selv tilhører jeg i ikke denne kategorien, men jeg har laget en variant av denne strategien som fungerer for meg. Den bygger på de samme prinsippene, men uten de spirituelle undertonene.
Vil du høre min strategi, må du skaffe deg et abonnement på mitt mentale treningsstudio. På www.patreon.com/sinnsyn kan du støtte denne podcasten med et selvvalgt beløp i måneden. Det er ressurskrevende å drive en podcast, men heldigvis er det flere av dere som har valgt å støtte SinnSyn på Patreon. Det hjelper meg å holde hjula i gang både på webpsykologen.no og på SinnSyn. Som takk for støtten får du et eksklusivt medlemskap i mitt mentale treningsstudio. Det innebærer mange flere episoder av SinnSyn, mine bøker i lydbokversjoner, videomateriell som ikke publiseres andre steder og ikke minst en rekke øvelser som har til hensikt å forankre den psykologiske teorien i praksis. Mange har mye (selv)innsikt og psykologisk klokskap i hodet, men hvis ikke man kan omsette det i hverdagslivet, har det liten verdi. Jeg mener at hjernen er en muskel som må trenes på lik linje med resten av kroppen. Med andre ord får vi en hjerne som reflekterer måten den blir brukt på, akkurat som kroppen vår. Vil du ha mentale treningsøvelser, mer SinnSyn hver måned og en mulighet for å gi din støtte til podcasten, da er Patreon/sinnsyn stedet for deg. Her finner du også denne episoden i sin helhet. I denne versjonen, som du finner i avspilleren øverst i artikkelen, spilte jeg kun av innledningen, mens på Patreon får du høre mer om hva jeg legger i oppfordringen: Tenk som en komiker (se etter Øvelse 6 – Tenk som en komiker). Det handler egentlig ikke om at vi skal bli morsomme eller stå på en scene med vitser, men vi skal legge merke til finurligheter i eget liv som kanskje kan oppfattes litt tragikomisk dersom vi anlegger et passe distansert perspektiv. Personlig opplever jeg at nettopp denne øvelsen har hjulpet meg mest i mitt eget liv. Håper å se deg på Patreon! Ellers kan du vente deg en ny episode her på SinnSyn om kort tid! På gjenhør.
