Selvmordet som et virus på tanken

Virus og bakterier gjør mennesker syke, men det kan ofte behandles. Virus på tankegangen er vanskeligere å behandle, og selvmordsbomberen i Stockholm er bare ett eksempel på hvor galt det kan gå.

Svensk-irakeren Taimour Abdulwahab ble akkurat pappa for tredje gang. Likevel velger han å sprenge seg selv i lufta i en av Stockholms travleste handlegater klokken fem om ettermiddagen. VG skriver om hendelsen under overskriften Flyttet til England og ble interessert i radikal Islam (mandag 13. desember). Det er en vond historie vi har hørt før, men det er første gang den utspiller seg i Skandinavia på denne måten. Slike hendelser ryster befolkningen og levner mange av oss i forbløffelse. Hva får mennesker til å begå selvmord av denne typen?

Noen vil hevde at det verste et menneske kan rammes av ikke er bakterier, virus eller andre dødelige sykdommer, men snarere ideer. Det verste som kan plantes i mennesket er derfor ikke virus av fysisk karakter, men virus på tankegangen. Noen ideer kan ta bolig i mennesker og føre til handlinger av katastrofal karakter. Disse ideene kan man ikke fjerne med antibiotika eller andre medisiner, og derfor representerer de kanskje menneskets største utfordring. Den 28 år gamle Taimour er bare en av mange menn som fanges av radikale religiøse ideer og foretar noen prioriteringer som virker hinsides all fornuft. Med et løfte om ære og berømmelse og et ”nytt liv” i en “guddommelig dimensjon”, sprenger han seg selv i luften med den hensikt å ta med seg flere i fallet. Det klarer han heldigvis ikke, men han har kanskje oppnådd sitt mål likevel: Han er den første selvmordsbomberen i Skandinavia.

Spørsmålet er hvordan og i hvilket omfang virus på tankegangen kan spre seg. Det fungerer selvfølgelig ikke som andre sykdommer, og av den grunn kan det hende at vi mangler en virksom kur mot slike ”åndelige” sykdommer.

I denne artikkelen vil vi se på ulike former for selvmord driftet av revolusjonære, religiøse, politiske eller martyraktige ideer. Man har registrert en økning i selvmord blant unge mennesker. Hva skyldes dette? Hva slags forhold har vi egentlig til døden? Hvordan blir mennesker rammet av ideer som er livsfarlige?

Døden som en ramme rundt livet

Døden er rammen rundt livet. I et slikt perspektiv er døden med på å gi livet mening og verdi. De som har stirret døden i hvitøyet, har ofte en annen evne til å sette pris på livets små og store øyeblikk dersom de får en ny sjanse. Per Fugelli skriver blant annet om det han kaller lyspunkter ved døden i boken Døden, skal vi danse. Dette er en bok som utforsker dødens vesen, og den er skrevet av Fugelli i en periode hvor nettopp døden banket på hans egen dør.

Når nettene blir lange og dagene tomme, tar jeg fram følehorn, blyant og papir og skriver om den verden jeg er i her og nå. Jeg er på feltarbeid i sykerollen, i helsetjenesten, i dødsonen – ikke som forsker, men som et søkende menneske på jorden.” (Fugelli, 2010).

Jeg har både lest og hørt Fugelli prate om døden, og det gjorde et formidabelt inntrykk. Han evner å bringe dette fryktede tabu inn i livet på en måte som ikke eskalerer angst, men skaper livsbevissthet. Døden, skal vi danse anbefales fordi den evner å gjøre døden viktig for livet på en finurlig og klok måte.

I tillegg ansporet denne boken meg til å skrive ennå en artikkel om selvmordets vesen. Mens jeg leser boken, opplever møte med selvmordstruede pasienter i min arbeidsdag på psykiatrisk poliklinikk og ser Taimour sprenge seg selv i luften i Stockholm, blir jeg trist, men samtidig nysgjerrig på drivkreftene i mennesker som begår selvmord som en bevisst og villet handling. I denne artikkelen fokuserer jeg på de menneskene som av ulike årsaker velger å dø. Noen eksistensielle filosofer vil mene at dette er det eneste reelle valget mennesket har: Dø eller leve. Hva skjer egentlig når mennesker med viten og vilje går døden i møte? Og hva skjer når andres selvmord blir til inspirasjon og fostrer flere selvmordskandidater?

Masseselvmord

Masseselvmord er et fenomen som oppstår når flere mennesker tar livet av seg sammen eller av samme grunn. Masseselvmord forekommer noen ganger som følge av religiøse eller sekteriske konstellasjoner. Selvmordsaksjoner, selvmordsbombere og kamikazeoperasjoner er militære eller paramilitære former for masseselvmord. Beseirede grupperinger kan ty til masseselvmord fremfor å havne i fiendens fangenskap. Kollektive selvmord har også vært brukt som en form for politisk protest. Et annet fenomen er selvmordsepidemier hvor enkelte selvmord får mye oppmerksomhet og dermed ansporer eller ”inspirerer” andre mennesker til å ta sitt eget liv. I en slik kontekst kan selvmord bli “smittsomt”.

Selvmord som epidemi

Mange historikere har registrert at selvmord kan utarte seg som en slags epidemi. Derfor møtes selvmordet ofte med kraftige sivile og religiøse foranstaltninger. Capuzzi og Golden (1988, side 89) tar for seg historisk materiale for å undersøke hvordan selvmordsepidemier kan spre seg. De nevner spesielt en selvmordsepidemi blant unge kvinner i den greske byen Miletus. Denne Epidemien ble motarbeidet og dempet på en effektiv måte ved å paradere de døde kroppene over markedsplassen i byen. Opptoget ble en ydmykende affære ovenfor de som hadde gitt opp livet. Nettopp denne ydmykelsen gjorde imidlertid at man fikk situasjonen under kontroll.

Martyrdom

Religiøs lidenskap har historisk sett ført til at mennesker tar selvmord på grunn av årsaker som umiddelbart ikke er så lette å forstå. Stillion og McDowell (1996, side 6) betrakter Judas sitt selvmord som et eksempel på et suicid basert på samvittighetsgnag, og ”selvmordet” til Sokrates og Jesus fra Nazareth kan forstås som tilfeller av ”altruistiske selvmord”. Sokrates fikk valget om å forandre sin framferd i samfunnet, men valgte heller døden, og det samme gjorde Jesus. Disse handlingene eller valgene betraktes som tilfeller av martyrdom, noe som skiller seg fra selvmord. Disse menneskene sto fast ved sine prinsipper, hvorpå de indirekte valgte døden som følge. De valgte ikke døden for å flykte fra en vanskelig tilværelse, men valgte å stå fast ved sine overbevisninger, noe som dermed førte dem i døden. Disse dødsfallene har blitt etterfulgt av utallige selvmord begått av mennesker som glorifiserer martyrdøden.

Gibbon (2008) beskriver Donatistene som utgjør en sekt av fanatikere besatt av livets forferdelse og en higen etter martyrdom. Innimellom profanerte de hedenske templer, tvang seg inn i rettssaker og forlangte at dommeren skulle gi ordre om deres umiddelbare henrettelse. De var villige til å gjøre hva som helst for å bli drept på grunn av håpet om å oppnå evig lykke. Ødeleggelsen de iverksatte ledet selvfølgelig til en hevngjerrig baksmell fra andre miljøer som resulterte i deres død. De henvendte seg til fremmede med trusselen om at de ville dø hvis vedkommende ikke drepte dem (2008, side 70). I denne svært spesielle sekten var døden selve målet.

Den religiøse holdningen til selvmord, som en vei til martyrdom, ble senere kraftig kritisert i det man oppdaget at denne trenden spredte seg, og et økende antall mennesker valgte den veien. Det førte til at St. Augustine og senere Aquinas fordømte handlingen som en motstand mot Guds vilje. Deretter forfektet de en bannlysning av selvmordsofre.

Et revolusjonært selvmord

MasseselvmordEt av de største masseselvmordene i forbindelse med en slags ”sekterisk virksomhet” skjedde 18. november 1978 når den religiøse lederen Jim Jones ansporer til et såkalt revolusjonært selvmord. Det sies at over 900 mennesker døde denne dagen i Sør Amerika ved Guyana hvor man fant hundrevis av lik etter det kollektive suicidet. Det var tilhengere av People’s Temple, en kristen destruktiv dommedagskult, som døde etter drapet på kongressmedlem Leo Ryan og flere reportere. Myndighetene sier at fem, inkludert kult leder Jim Jones, døde av skuddsår. De fleste døde imidlertid av cyanid forgiftning. Det kollektive selvmordet kom i stand etter at Leo Ryan inspiserte området til Peoples Temple. Da han skulle reise tilbake, viste det seg at flere av medlemmene i sekten ville bli med, noe som skapte uro og frykt hos blant annet sektlederen. Det endte med at Ryan ble skutt, hvorpå de resterende medlemmene (over 900) valgte å begå selvmord isteden for å møte forfølgelsen fra offentlig hold etter drapene. De fleste døde som følge av å drikke en blanding bestående av cyanid.

Inspirert til selvmord

I nyere tid har ideen om selvmord som en epidemi vakt interesse hos en del forfattere. Litteraturen forteller om tilfeller hvor tilsynelatende normale mennesker retter pistolen mot sitt eget hode. Ungdommer blir mer og mer tiltrukket av lovnaden om et edelt mål som ligger langt unna, og i sine forsøk på måloppnåelse deltar de lidenskapelig i selvmordsoppdrag. Desjarlais og Eisenberg (1996, side 72) bemerker at det var en 160% økning i selvmordstilfeller blant unge mennesker i USA. En undersøkelse understreket det faktum at 60% av ofrene hadde kjent en annen person som hadde begått selvmord. ”Etterlignelser av selvmord” skjer ofte blant tenåringer når informasjonen om et selvmord får mye oppmerksomhet i media. Et annet eksempel er rapporter som vitner om masseselvmord i India som en reaksjon på det naturlige dødsfallet til eksempelvis politiske ledere.

Fra autoritetstro taushet til selvmord

I kulturer hvor det ikke er akseptert at de yngre utviser sin uenighet ovenfor de eldre, finner man også høyere forekomst av selvmord. Forbudet mot å uttrykke seg skaper et anstrengt miljø og stilltiende konflikter som kan resultere i undertrykte følelser som til sist utageres i et selvmord. Disse selvmordene betraktes kulturelt sett som en måte å takle mellommenneskelig konflikt og forsoning på.

Selvmord som et bevisst valg

I Stillehavskulturer er det ikke så vanlig å betrakte selvmord som et resultat av psykologisk forstyrrelse. Det er heller sett på som et resultat av forandringer i den sosiale strukturen og eventuelt byrder som den avdøde følte han påla familien (Desjarlais og Eisenberg, 1996, side 73). Døden er dermed en slags skånsom beslutning som foretas for å unngå og legge familien til last. En slags tanke om at de har det bedre uten meg.

Å dø for oppmerksomhet

Ideen om at selvmord er smittsomt ble lansert av Paz Soldan. Han la merke til at publisiteten rundt et selvmord kunne ha negative ringvirkninger. Derfor mener han rett og slett at informasjon om et selvmord burde være av en ”fordømmende” karakter og så kortfattet som mulig. Han foreslår altså en strategi hvor man tilstreber å gi selvmord så lite oppmerksomhet som mulig, og den oppmerksomheten det får, bør være av negativ karakter. Han ser for seg at denne typen kommunikasjon vil gi negative assosiasjoner til selvmord, noe som videre vil hjelpe til med å kontrollere en eventuell epidemi. Det er simpelthen oppmerksomhetens natur, og ikke sosiale tilstander, som omringer denne typen epidemier, og som videre ansporer andre mennesker til selvmord. Enkelte opplever stort underskudd på omsorg og kjærlighet, hvorpå ideen om å dø assosieres med den oppmerksomheten de mangler i livet. Man velger døden for å vinne en sårt tiltrengt omsorg og oppmerksomhet, noe som ikke representerer annet enn en trist affære hvor omtanken selvfølgelig aldri kommer avdøde til gode.

Langt de fleste religioner ser på selvmord som en handling utført av ansvarlige individer, mens psykologi og sosiologiske teorier ofte betrakter et suicid som et uttrykk for forstyrrelser i kulturen som omgir individet. Enkeltmennesket eller offeret for selvmordet fritas for skyld og ansvar i en slik forståelsesramme.

Et biologisk perspektiv

Biologen Rios representerer et ganske radikalt ståsted som lukter av rasehygiene. Han mente at selvmord er naturens måte å fjerne mennesker som er disponert for selvødeleggelse fra jorda, og at det er til alles beste. Slike ideer mangler en humanistisk undertone og får dermed et litt kynisk og kjølig uttrykk. (Weaver & Wright, 2008, side 186).

Terrorisme og selvmord

Terroristaktivitet fører også til en økning i selvmordsepidemier. Selvmordsangrep utført av individer som er villige til å bli martyrer, selv om de dreper og skader uskyldige mennesker, høster likevel respekt av sine likesinnede og besørger familiens ære gjennom selvmordshandlinger. Muligheten for å bli martyr er spesielt interessant for unge mennesker som ikke ser annet enn fattigdom, mangel på sosial aksept og ubetydelighet i sine fremtidsutsikter. Rollen som martyr representerer da et lukrativt alternativ og en sjanse til forløsning og evig lykke. En enkel handling som vil utslette et stort antall ”syndere” fra jordens overflate og gi selvmordsaktøren øyeblikkelig anerkjennelse og sende ham direkte til en lukrativ tilværelse i ”dødsriket”. Slike ideer kan dessverre lokke mengder av mennesker i døden (Reuter, 2004, side 4).

Håndtering av selvmordsepidemier

Selvmordsepidemier kan håndteres ved å tilskrive dem liten respekt og begrenset oppmerksomhet. Historisk sett virker negativ omtale avskrekkende. Denne avskrekkingsmetoden fungerer imidlertid ikke på selvmordsbombere. Forherligelsen av selvmord ved martyrdom gjør det vanskelig for land å forstå og håndtere det på en effektiv måte. Den negative omtalen rundt selvmord preller av i land som feirer berømmelsen og æren oppnådd av et liv som har gått tapt. Individualistiske kulturer har derimot funnet måter å kontrollere epidemier på, men mange nasjoner strever likevel med å håndtere problemene som oppstår i situasjoner hvor selvmord avler flere selvmord.

Litteratur om selvmord

I dag ser vi også en stigende tendens til selvmord blant unge mennesker. Dette er tema i boken Dette bør du vite om selvmord blant unge av Claire Wallerstein og Svein Tore Stiansen. Boken tar for seg det økende antall selvmord blant ungdom i de senere årene. Den tar også for seg risikofaktorene for selvmord, og behandling av problemene før de blir alvorlige. Jeg vil også trekke frem boken Selvmord et personlig og samfunnsmessig problem av Nils Retterstøl med flere. Boka forteller om utbredelse og utviklingstendenser, og gjør rede for risikofaktorer, behandlingsmuligheter og forebyggende arbeid. Den henvender seg først og fremst til leger, psykologer, sykepleiere og andre helse-profesjoner, men den kan også være av interesse for pårørende. Til sist vil jeg anbefale en klassiker innefor dette området, nemlig boken til Emile Durkheim som heter Selvmordet en sosiologisk undersøkelse. Durkheim er en av våre viktigste opphavsmenn til moderne sosiologi, og i boken Selvmordet er det nettopp de sosiale årsakene til selvmordet som undersøkes.

WebPsykologen har også en egen kategori for artikler om selvmord.

 

Kilder

Capuzzi, Dave & Golden, Larry B. (1988). Preventing Adolescent Suicide. Taylor & Francis.

Desjarlais, Robert & Eisenberg, Leon (1996). World Mental Health. Oxford University Press.

Durkheim, Emile (denne utg. 2010). Selvmordet en sosiologisk undersøkelse. Gyldendal.

Fugelli, Per (2010). Døden, skal vi danse. Universitetsforlaget.

Retterstøl, N., Ekeberg, Ø., Mehlum, L. (2006). Selvmord et personlig og samfunnsmessig problem. Gyldendal Akademiske.

Stillion & McDowell (1996). Suicide across the Life Span. Taylor & Francis.

Reuter, Christoph (2004) My Life is a Weapon. Princeton University Press.

Wallerstein, C. & Stiansen, S. T. (2004). Dette bør du vite om selvmord blant unge Esstess-Forlag.

Weaver, John & Wright, David (2008). Histories of Suicide. University of Toronto Press.

Av Sondre Risholm Liverød &
Shobna Subramanian Iyer

WebPsykologen.no

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com, som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens psykologi», og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet». I 2018 ble «Psykologens journal» publisert på Cappelen Damm. Denne boken beskriver psykologens møte med livets store spørsmål. I regi av WebPsykologen.no har Sondre også en podcast som heter SinnSyn. Her publiserer han ukentlige foredrag og samtaler om psykologi, filosofi og livssyn. I forbindelse med «Psykologens journal» har Sondre hatt mange samtaler med Pastor Rune Tobiassen. En del av disse samtalene er spilt inn på en podcast som heter «Pastoren & Psykologen». Alle podcastene er tilgjengelige på WebPsykologen.no, iTunes og en del andre plattformer. På YouTube har WebPsykologen en egen kanal hvor Sondre har publisert over 100 videoer. Ønsker du å følge aktiviteten, er det fortrinnsvis WebPsykologens Facebook-side som holder deg oppdatert.

1 kommentar

  1. Legene hører ikke etter, leser ikke journalen, med dette skal behandlingen bli bedre.
    Det er viktig at journalen leses, og at diagnosen ikke forandres.
    Helsetilsynet er blitt en samfunnsfiende, fordi de overprøver uten tilstrekkelig kjennskap til saken.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here