I løpet av et liv møter vi mange ulike mennesker og situasjoner. Folk støter sammen hele tiden, og de påvirker hverandre i det sosiale landskapet. Noen situasjoner er lett å forstå, noen situasjoner kan vi gjennomskue, mens andre situasjoner er mer uklare.
Det er noe i oss som farger vårt møte med livet. Våre erfaringer, vår psykologi og våre forestillinger om oss selv bestemmer mye av vår oppførsel. Vi har et mellommenneskelig navigasjonssystem som blant annet består av ønsker, behov, tanker og følelser. Selv om vi alminneligvis betrakter oss selv som relativt nærværende i eget liv, er det likevel slik at mye av navigasjonssystemet opererer utenfor vår bevisste oppmerksomhet. Svært ofte tenker, føler og handler vi på en ureflektert automatikk, og slik kan det sosiale landskapet bli ganske forvirrende og uoversiktelig.
For å beholde en viss ro og orden har mennesker innført en del spilleregler i det sosiale landskapet. Det finnes en rekke konvensjoner og uskrevne regler som dikterer sømmelig oppførsel. Slik blir de fleste sammenstøtene mellom mennesker ganske oversiktlige og forutsigbare likevel. Dersom vi forholder oss til de gjeldende konvensjoner, kan vi møte hverandre med en viss grad av kontroll, og kontroll er noe vi trenger for å føle oss trygge.
Hvordan mennesker egentlig opplever seg selv og tilværelsen, skjuler seg ofte bak de sosiale normene. Og noen mennesker er så vant til å forholde seg til spillereglene at de har glemt å kjenne etter på hvordan de egentlig har det. Slik kan det oppstå en kløft mellom den vi egentlig er, og den vi fremstår som. Vårt indre liv havner i skyggen av vårt sosiale selv, og da er det mange som føler at de rett og slett mister seg selv. Noen opplever til og med at de er skuespillere i eget liv, men kan samtidig være usikre på hvem de er dersom de trer ut av karakter.
For en stund siden var jeg på fest. Oppstillingen i festlokalet sørget for at jeg kom til å stå ved siden av Jørgen, som jeg kun hadde et overfladisk kjennskap til fra før. På grunn av god oppdragelse forholdt jeg meg til spillereglene og satte i gang en samtale. Jeg anstrengte meg for å finne frem til temaer som var relativt nøytrale, men ikke så nøytrale at det ble kjedelig. Jeg vil gjerne fremstå som en spennende person, og da må man tøye spilleregelen litt for å skape en utfordrende bevegelse i samtalen. Denne gangen lykkes jeg ikke. Jørgen stilte meg spørsmål, men lyttet ikke til svarene mine. Han kikket rundt seg i lokalet, og jeg tolket det flakkende blikket som et ønske om å snakke med noen andre enn meg. Etter fire minutter stiller han meg et spørsmål jeg allerede har svart på, og det bekrefter min mistanke om at han ikke følger med. Jeg forsøker å engasjere ham i samtalen ved å virke interessert og stille ham motspørsmål, men han svarer kun kort og overfladisk. Situasjonen gjør meg ukomfortabel. Jeg føler meg uinteressant og oversett. En latent sosial usikkerhet gjør seg gjeldene, og jeg forstår at jeg må gjøre noe for å skape en bedre balanse. Jeg tenker at jeg har to valg. Jeg kan si noe om det som foregår i relasjonen mellom oss, og på den måten gjør mitt ubehag synlig for Jørgen, eller jeg kan trekke meg tilbake under påskudd av et toalettbesøk eller lignende.
Det første alternativet vil sannsynligvis være brudd på de sosiale kodene. Jeg kan fortelle Jørgen at hans flakkende blikk får meg til å føle meg liten og uinteressant. Jeg kan påpeke at jeg oppfatter ham som overlegen, og at det gjør meg usikker og samtidig skader min selvfølelse. Jørgen kan svare at hans helst vil snakke med noen som har en høyere sosial status enn meg, og derfor bruker mesteparten av sin oppmerksomhet utenfor vår samtale. Eller kanskje han forteller at han selv sliter med sosial angst og har vanskelig med å konsentrere seg. Det første svaret ville forsterke min vaklende selvfølelse, mens det andre svaret ville forandre min usikkerhet til medfølelse for Jørgen.
Jeg får aldri vite hva som egentlig foregår mellom Jørgen og meg, fordi jeg ikke spør. Jeg vet at et skifte i samtalen fra det hverdagslige og konkrete til det mellommenneskelige er et helt uakseptabelt brudd på sosiale konvensjoner. Hvis man skifter nivå i samtalen på denne måten, blir man ikke bedt på fest igjen. Jeg velger derfor å trekke meg høflig tilbake for å hente noe å drikke.
Det er viktig at vi har sosiale konvensjoner som regulerer samspillet mellom mennesker, men de sosiale spillereglene kan også bli en slags tvangstrøye. Når vi tviholder på fraser, klisjeer og tørrprat i møte med andre mennesker, kommer vi aldri i en genuin kontakt. Vi spiller et spill som gir oss trygghet fordi det skaper avstand.
Nære relasjoner istedenfor overfladiske spill
Carl Rogers var en kjent psykolog og psykoterapeut som mente at en åpen, ærlig og tillitsfull relasjon mellom to mennesker kunne fungere terapeutisk. Han mente at en god relasjon var helbredende i seg selv, og på bakgrunn av dette utviklet han en terapiform som ble kalt klientsentrert terapi. Dette revolusjonerte fagfeltet, og det endret holdning hos mange terapeuter som fulgte Rogers filosofi. Istedenfor at terapeuten er en ekspert som har svarene på pasientens problemer, blir terapeuten en mer likestilt samtalepartner. Terapeuten skal ikke nødvendigvis komme med råd eller mer eller mindre kvalifisert veiledning på klientens utfordringer, men sammen med klienten tilstrebe å skape en relasjon som er preget av forståelse, åpenhet og en langt større dybde enn det man finner i det sosiale (sam)spillet. Metoden var effektiv, og Rogers står i dag som en av de virkelig store fagfolkene innenfor klinisk psykologi og psykoterapi.
Å miste seg selv
I boken «On Becoming a Person» fra 1961 skriver Rogers at de fleste klienter kommer i terapi og beskriver en bestemt årsak for at de trenger behandling. De forteller at det er problemer med ektefellen, vanskeligheter på jobb, en urettferdig sjef, problemer med å regulere egne følelser og impulser eller noe lignende. Rogers mener at de fleste mennesker ser for seg at det er en bestemt årsak til at de har problemer, men denne «årsaken» var sjelden kjernen i problemet. I følge Rogers har de fleste mennesker til syvende og sist det samme problemet: De er desperate etter å bli seg selv, fullt og helt.
Bak problemene, som de først presenterte i terapi, gjemte det seg altså et mer grunnleggende problem: De ønsket å «ta av seg masken». De var slitne av å spille en falsk rolle eller strebe etter et ideal som egentlig ikke passet dem. Disse menneskene var som regel svært bekymret for hvordan de ble oppfattet av andre. De var også opptatt av hva ytre føringer eller andre mennesker mente de burde gjøre i ulike situasjoner. Istedenfor å lytte til seg selv, lyttet de så mye til andre at de mistet et fortrolig forhold til sine naturlige tilbøyeligheter, ønsker, behov, meninger og verdier. Livet ble en anstrengende kamp for å være noe i andres øyne, og kanskje kan man si at disse menneskene hadde «mistet seg selv» bak en sosial fasade.
I slike tilfeller handlet terapi om å bringe disse menneskene tilbake til deres umiddelbare opplevelse av livet og situasjonen. De ble en person (jf. «On becoming a person«), istedenfor å leve livet som en sosial refleksjon.
Bli den du er
En viktig del av en slik forandring handlet om å akseptere og ta ansvar for alle aspekter ved seg selv. Det innebar for eksempel en radikal aksept av motstridende følelser. Det betyr ikke at man skal handle på alle følelser, men tillate at de er der. Mange vil oppleve at man kan ha sterke og motstridende følelser, spesielt for mennesker som står oss nær. Det er ikke uvanlig at man både kan elske en person svært høyt, mens man fra tid til annen kan oppleve et like sterkt hat rettet mot den samme personen. Personer som betyr noe for oss, vil vi føle sterkt for, både i positiv og negativ forstand. Dersom vi undertrykker de negative følelsene fordi de er «sosialt uakseptable», skamfulle eller virker skremmende, risikerer vi å leve på falske premisser. Vi er ikke avklart med vårt indre liv, og vi blir tiltagende opptatt av å opprettholde en flott fasade i frykt for at de undertrykte følelsene skal komme til overflaten. På denne måten «lyver vi for oss selv om vårt indre liv», og det gir grobunn for lav selvfølelse og usikkerhet. På ett eller annet nivå vet vi at vi ikke er oppriktige, men inntar en bestemt rolle, og denne stilltiende erkjennelse viser oss at vi i bunn og grunn ikke kan stole på oss selv.
Rogers viser oss at mennesket ikke er en fastlåst størrelse. Vi endrer oss hele tiden, og i denne prosessen vil følelser komme og gå. For å bli en «hel» person må vi innse at tilfeldige følelser ikke må få lov til å definere oss, men aksepteres som et midlertidig uttrykk for en bestemt opplevelse og en bestemt situasjon. Rogers hevder at menneskets største problem er at de hele tiden forsøker å kontrollere alle aspekter ved seg selv og sine opplevelser, og resultatet er at personligheten ikke funderes i virkeligheten, men i et konstruert bilde man har av en ideell personlighet.
Rogers mente at mennesker kunne være mer seg selv i en relasjon preget av åpenhet, respekt, trygghet og ærlighet. I terapisituasjonen var han aller mest opptatt av å skape gode relasjoner til sine klienter. Hans hovedoppgave som terapeut var å tilstrebe følelsesmessig innlevelse i den andre, og når han klarte det, ville den andre oppleve å bli tatt på alvor, sett og forstått, og dermed åpnet det seg en mulighet for å være «mer seg selv» og mindre bundet av sosiale koder, ego-kamper og andre spill. Det skapte en atmosfære hvor klientene kunne være seg selv uten maske.
Mange vil mene at man kunne oppnådd helt andre resultater i familien, i politikk eller på arbeidsplassen dersom man tilstrebet et «Rogeriansk klima». Mennesker ville få muligheten til å utfolde seg på helt andre måter, uten den angsten som både opprettholdes og forsterkes i de sosiale spillene som hindrer genuin nærhet mellom mennesker.
Det viser seg også at sosiale spill er noe som «smitter». De menneskene som bære en sosial maske og henfaller til sosiale spill fremfor en mer åpnehjertig versjon av seg selv, ansporer andre mennesker til det samme. Motsatt vil de menneskene som er åpne og ærlige fremprovosere en mer åpen relasjon i kraft av sin egen væremåte. Det vil altså si at vi kans skape ganske store forandringer i vårt eget og andres liv dersom vi våger å værelitt mer autentiske. det krever imidelrtid at vi utvikler en større aksept for oss selv, noe som kan være utfordrene, men ikke umulig!
I videoen under kan du se Carl Rogers snakke om sin metode. Videoen varer bare et par minutter, men i denne korte vignetten er Rogers uhyre presis. Den anbefales!
Relatert artikkel
Avslør de sosiale spillene: Mennesker trenger intime forbindelser til andre, men det er ikke alltid tilgjengelig. Som substitutt for ekte nærkontakt, spiller vi (ubevisst) «sosiale spill» for å få den følelsesmessige anerkjennelsen vi trenger. Les mer
Kilde
Rogers, C. (1961) On Becoming a Person, Boston: Houghton Mifflin
Av Psykologspesialist
Sondre Risholm Liverød
Det å bli oppfattet rett, synes jeg er viktig, Når man er sammen med mennesker, Visst de sosiale forholdet blir utrivelig, fordi man ikke blir forstått, eller vedkommende vrir og vrenger på ting,, De lytter ikke, men skravler i eget tempo, å tar som regel over hele samtalene, Der kun dems mening som teller, Man blir overkjørt totalt,,
Slike mennesker blir slitsomme.,
Det å bli undervurdert av mennesker er sårene, Møter man ofte på slike mennesker, blir man selv følgelig deprimert og ned forbi, Møter man mennesker som respektere deg, å møter deg med ett åpent sinn, blir sinns tilstanden god,,
Hvordan man forholder seg til mennesker som på en eller annen måte sårer eller undervurderer blir vanskelig, Når man ikke kan velge og vrake i venner, å bli sittende igjen med negative venner, Tenker man ofte at det er bedre med dårlige venner enn ingen venner, Man håper jo på at de en gang vil møte deg positivt, Å at man får satt ord på det man føler er negativt til dem, Slik at man kan gå videre sammen med dem i ro og mak, Eller du kan lære å håndtere slike mennesker, slik at når man er sammen med dem,, å vet om dette at de er slik Å ta igjen litt på dem, Slik at du får den respekten du er fortjent av dem,, Det er ikke lett ,når man blir offer for mennesker som ikke vil deg noe godt, Men å ta opp kampen med dem, kan ha sine verdier, Man finner seg ikke i å bli behandlet dårlig, Det kan ta tid og krefter, men når man overvinner dem, Er det en god følelse, Man skal ikke finne seg i å bli behandlet dårlig av noen mennesker
Når man lytter bør man jo dels ha øyekontakt dels bryte slik at man ikke stirrer. Men når man lytter, bør hele tiden se i øyene på den man snakker med eller er det ok å ta avbrudd bare man ikke virker ufokusert og kikker på alt annet?
En god og meningsfull artikkel.
Om man ikke finner mennesker man trives med kan det være vanskelig å bryte de mønstrene man har lært i livet, men jeg opplever at miljøer med positive mennesker som er villig til å ta deg imot som du er alltid finnes.
Men det er (minst) to ting som gjør det vanskelig.
Det ene er egne opplevelser, der en kan ha møtt mennesker som virket vanskelige og dømmende, men hvor de menneskene som kan ta meg imot som den jeg er likner nok på disse vanskelige og dømmende menneskene til at jeg unngår dem og lar være å lære dem å kjenne godt nok til at jeg oppdager at de faktisk vil meg vel. Selv om jeg er mitt genuine, naturlige selv.
Det andre er at alle mennesker har måter å beskytte seg selv på, og jeg og min væremåte kan sette i gang beskyttelsesmekanismer hos de menneskene jeg møter. Vi ender opp med å misforstå hverandre så mye at det danner mønster, og vi unngår å lære hverandre godt nok til å kunne bli trygge på hverandre og kunne begynne å like hverandre. Så vi fortsetter å unngå hverandre.
Livets labyrint er ikke enkel.
Vi kan alle bidra med noe, Det å være ut advendt er ikke en selv følge, Men mennesker som er mye for seg selv,, er som regel åpne i sinnet, Det er ikke der problemet ligger,, Problemet ligger i nærkontakt med andre mennesker, Av en eller annen grunn er man overlatt til seg selv ,,meste parten av døgnet,, Noen sier det handler om å komme ut av ensomheten, Vi vil alle en gang ha en ensomhets følelese, Men ensomhet over tid er slett ikke bra,, Hjelpe apparatet fungere slett ikke bra nok, Der du blir samlet i grupper,, å skal sosialisere deg,,med mennesker som ikke kan eller vil sette seg inn dine problemer, Det handler om kemi til ett annet menneske, At man er opptatt av samme spørsmål, At vi jobber mot samme mål,, Er ikke alltid å komme ut av ensomheten, Er du psykisk syk,, som i mange tilfeller er feil diagsonert,, skal man på død å liv være sammen med våre like sinnede, som også er psykisk syke mennesker, De følger ikke min hverdag, Jeg velger ensomheten,, til jeg treffer på med mennesker, med samme meninger og oppfatning av ting som jeg selv har, Selv følgelig kan man diskutere rett og galt å være uenig,, Men det må inneholde ting som gir livet mening å leve, Jeg føler meg aldri bedre enn andre mennesker, Jeg trenger kunnskaper for å utvikle mitt potensiale,, Jeg kan ikke bringe verden til forståelse uten dette,, Å det er meget jeg ikke har kunnskaper om, Jeg er liten i den store sammenheng, men jeg prøver iherdig å få frem hvem jeg er,,
Utrolig god kvalitet og innhold på denne siden! Linket til denne artikkelen fra vår blogg – takk 🙂