Empati

Evnen til empati er kanskje blant våre viktigste psykiske egenskaper. En oppvekst uten empatiske omsorgspersoner kan gi seg utslag i psykiske mangler og narsissistiske behov senere i livet.

I kjølvannet av andre verdenskrig og Holocaust, fokuserte den tradisjonelle freudianske psykoanalysen på individets skyldfølelse og andre psykiske konflikter i grenseoppgangen mellom individets begjær versus sosiale føringer og tabuer. Psykoanalysen har nok blitt kritisert for å ikke være like flink til å reflektere over den nye tidsånden og det kulturelle klimaet som unektelig øver en stor innflytelse på menneskets tilværelse. Psykoanalysen hadde heller ikke noe eksplisitt fokus på emosjonelle interesser og behov eller mer eksistensielle spørsmål knyttet til identitet, mening, idealer og muligheten for selvutfoldelse.

Som en konsekvens av en del uenigheter med den klassiske psykoanalysen, brøt Heinz Kohut med det freudianske rammeverket og utviklet en ny teoretisk og klinisk retning som ble kalt Selvpsykologi. Selv om Kohut var til dels enig i Freuds psykiske modell basert på forholdet mellom id, ego og superego, tilla han dette liten vekt i sitt eget arbeid. Isteden utviklet Kohut sine ideer rundt det han kalte det ”tripolare Selvet”. I forhold til menneskets personlighet og utviklingen av psykopatologi, vektla Kohut Selvet som det sentrale elementet i menneskets psykologiske univers. Kohut (1990) definerte Selvet som ”…the centre in the individuals psychological universe.” (p. 216). Selvet er den psykologiske instansen som gjør det mulig for mennesket å oppleve seg selv som en helhet eller som en ”samlet person”.

Barn-og-mindsight2Gjennom oppveksten utvikles Selvet i relasjon til sine omgivelser og omsorgspersoner. I følge Kohut er en sunn psykisk utvikling avhengig av empatiske selvobjekter. Med det mener han at barnet trenger støttende og varme omsorgspersoner som evner å leve seg inn i barnets behov, og ikke minst ivareta disse behovene. På den måten utvikler barnet en slags indre trygghet, et kjerneselv, som på sett og vis blir grunnmuren i barnets psykiske liv. En solid grunnmur sørger for en sunn utvikling hvor barnet opplever sammenheng og selvforståelse i møte med livets utfordringer. Det betyr videre at barnet gradvis evner å regulere egne følelsesmessige responser samtidig som det utvikler evnen til å forstå og ta hensyn til andres følelser og behov (empati). Overordnet sett kan man si at et barn er avhengig av empatiske omsorgspersoner for å utvikle egne empatiske evner. Dersom barnet sviktes gjentatte ganger gjennom oppveksten, risikerer man at barnets Selv (de indre grunnleggende psykiske strukturene) kommer i et underskudd som videre kan føre til indre uro, kaotisk følelsesliv og manglende følelse av helhet og sammenheng. I et slikt tilfelle vil personens evne til å leve seg inn i andre og inngå i nærende og positive relasjoner hemmes, rett og slett fordi barnets mentale energi bindes opp i problemene knyttet til en følelse av psykisk kaos som følge av manglende bekreftelser fra omsorgspersoner.

I forlengelsen av denne teorien ble Kohut veldig opptatt av menneskets behov for støtte og anerkjennelse. Han innså at mennesker må føle seg elsket og ivaretatt for å utvikle sin egen indre trygghet, selvfølelse og opplevelse av mening og sammenheng i sine livsprosjekter. Noen regner Kohut som en av de mest sentrale teoretikerne i forhold til empati som terapeutisk metode. Empatisk innlevelse og støtte ble dermed et av de viktigste redskapene i Kohuts terapeutiske virke (Karterud, 2000, p. 12). Kohut definerer empati som: “The capacity to think and feel oneself into the inner life of another person.” (1984, p. 82). En av Kohuts grunntanker er at terapeutens evne til å sette seg i pasientens ståsted, og se verden gjennom pasientens øyne, er en forutsetning for å forstå pasienten. Tradisjonell psykoanalyse hadde et langt mer distansert forhold til pasienten i terapi. På sett og vis anla man en langt mer analytisk holdning hvor man betraktet pasienten ”utenfra”, mens Kohuts terapeutiske modell baserte seg mer på empatisk innlevelse i pasientens opplevelsesverden. Det var kun gjennom en innfølende forståelse for pasientens indre liv at terapeuten kunne respondere på en autentisk, presis og passende måte i forhold til pasientens problemer (Kohut, 1990, p.-. 216; Kohut, 1984, p. 82).

I dag betrakter man empati som et avgjørende element i de fleste former for psykoterapi, men ”empati som terapeutisk metode” var et kontroversielt tema den gangen det ble introdusert. Blant andre var psykoanalytikere som Otto Kernberg skeptiske til Kohuts empatiske metode. Kernberg mente at en støttende form for terapi sannsynligvis var veldig behagelig for pasienten, og det kunne skape en god allianse hvor pasienten følte seg trygg og ivaretatt, men det ville ikke skape noen forandring. Kernberg var redd for at den empatiske og støttende terapeutiske holdningen i verste fall kunne opprettholde pasientens problem, hvorpå han foreslo en langt mer konfronterende og endringsfokusert form for terapi (Consolini, 1999).

Kohut var ikke bare opptatt av empati som redskap i den terapeutiske settingen, men mente at empati spilte en sentral rolle i alle mellommenneskelige relasjoner. Dette baserte han på en grunnleggende antakelse om at menneskets mentale helse var avhengig av andres empatiske evner. Som mennesker er vi avhengig av andres bekreftelser og empatiske gehør med hensyn til våre emosjonelle behov. Når våre behov blir bekreftet av empatiske andre, vil vi selv utvikle empati og evnen til å ivareta andres behov. Det blir en positiv spiral som avler psykisk sunnhet. Mangel på empatiske evner blir i så hensennede en negativ spiral hvor empatisk underskudd avler mer empatisk underskudd og udekte selvobjektsbehov. (Vi skriver mer om selvobjektsbehov i artikkelen Hvordan utvikles narsissisme).

Mangel på empatiske selvobjekter i oppveksten kan skade menneskets selvutvikling og gi grobunn for ulike former for psykiske lidelser. I denne sammenhengen var Kohut spesielt opptatt av narsissisme. Han mente at alle mennesker hadde iboende narsissistiske behov, eller behov for kjærlig bekreftelser og omtenksom anerkjennelse, men at våre narsissistiske behov ble stadig mer modent gjennom et trygt og ivaretagende oppvekstmiljø. Et sviktende oppvekstmiljø kan føre til at barnet utvikler patologisk narsissisme som vedvarer ut i voksenlivet. Her er ideen at mangel på en positiv selvfølelse kan føre til et stort behov for å bli sett, anerkjent og beundret av andre. Det gir seg utslag i mangel på empati for andres behov, og den narsissistiske personligheten kan undertrykke følelsen av lav selvverd ved å ”snakke høyt om seg selv” (grandiositet) og dermed eliminere følelsen av verdiløshet. Konsekvensen er at man får store problemer i det sosiale livet og møter motstand hos andre fordi man er overdrevent selvopptatt. I terapi er Kohut sin idé at narsissistiske mennesker er i underskudd på bekreftelser, hvorpå terapi i første rekke må tilstrebe og gi pasienten det som mangler. Denne innsikten kan man kanskje også dra veksel på i hverdagen. Dersom man møter mennesker som virker egosentriske og selvopptatte, kan det hende at vi kommer best ut av det ved å bekrefte dem på en positiv måte. Kanskje vil deres behov for å fremstå som overlegne dempes på denne måten, og dermed gi muligheten for en mer likestilt relasjon.

Kohut snakker ikke bare om empati som terapeutisk virkemiddel, men som en avgjørende mellommenneskelig mekanismme. Evnen til å se seg selv utenfra og andre innenfra er på mange måter nøkkelen til et velfungerende sosialt samfunn. Empati er derfor en slags grunnleggende forutsetning for vår menneskelighet og vår sivilisasjon. Hva sier nevrovitenskap om empati, og hvordan har empatiske evner oppstått i den menenskelige psyke? Disse spørsmålene er ikke umiddelbart så lett å svare på, men videoen under gjør et godt og velinformert forsøk. Her er ”empatiens” historie på ti minutter.

Kilder

Consolini, G. (1999). Kernberg versus Kohut: A (case) study in contrasts. Clinical social work journal. Vol. 27, No. 1.

Karterud, S & Monsen, J (red.). (2000). Selvpsykologi. Udviklingen efter Kohut. Hans Reitzels forlag. København.

Kohut, H. (1984). How does analysis cure? The University of Chicage Press. Chicago.

Kohut, H. (1990) Selvets psykologi. Hans Reitwels forlag. København. 

Kohut, H. (2000). Analysen af selvet. En systematisk tilgang til psykoanalytisk behandling af narcissistiske personlighedsforstyrrelser. Det lille forlag. Fredriksberg.

Schlüter, C. & Karterud, Sigmund: Selvets mysterier. Pax forlag. Oslo. 2002. (Anbefales!)

Av psykolog Janne Risholm Liverød &
psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com, som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens psykologi», og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet». I 2018 ble «Psykologens journal» publisert på Cappelen Damm. Denne boken beskriver psykologens møte med livets store spørsmål. I regi av WebPsykologen.no har Sondre også en podcast som heter SinnSyn. Her publiserer han ukentlige foredrag og samtaler om psykologi, filosofi og livssyn. I forbindelse med «Psykologens journal» har Sondre hatt mange samtaler med Pastor Rune Tobiassen. En del av disse samtalene er spilt inn på en podcast som heter «Pastoren & Psykologen». Alle podcastene er tilgjengelige på WebPsykologen.no, iTunes og en del andre plattformer. På YouTube har WebPsykologen en egen kanal hvor Sondre har publisert over 100 videoer. Ønsker du å følge aktiviteten, er det fortrinnsvis WebPsykologens Facebook-side som holder deg oppdatert.

8 KOMMENTARER

  1. Men Empati er ikke en egenskap alle mennesker har.den fødes man med! Fleste parten av menneskeheten har den ikke…Men Sympati er noe alle kan ha!Hadde verden hatt folk med overveiende empati egenskaper hadde ikke verden hatt de problemene vi har i dag!

  2. Empati må du vel ha for å kunne vise sympati – videreføring av empati eller..?! En ser den andre, innlevelse i hans følelser- forstår hva situasjonen innebærer og gjør så noe med det- hjelper-, trøster-, samtaler med vedkommende e.l.

  3. (svensk som skriver på norsk så ikke noe kommentarer på språket takk)

    jeg er ikke direkte empatisk. jeg føler ikke andres følelser i min egen kropp, gråter ikke nødvendighvis når andre gråter, osv men jeg er meget sympatisk. jeg prøver og tenke slik at jeg behandler andre som jeg sjelv vill bli behandlet og jeg trøster og er medfølende når andre har det vondt, ikke fordi jeg får vondt på samme måte som dem men fordi det føles godt at hjelpe andre, og jeg ønsker andre hjelper meg når jeg har det vondt. derfor er det kanskje av pur egoisme som jeg viser sypmati men det funker jo,

    karma rett og slett!

    man må ikke være super empatiker for å spre kjærlighet

  4. Hei Katarina! Tror du er inne på noe veldig viktig. Kanskje vi først og fremst defineres i kraft av våre gjerninger? Selv har jeg det litt på samme måte som deg, men anser meg selv for å være normalt empatisk og sympatisk. Empati handler kanskje om evnen til å leve seg inn i andres følelsesmessige landskap, men det betyr ikke at man skal overta disse følelsene eller føle like kraftig selv. Jeg kan føle med folk, men ikke overta deres følelser eller la meg bekymre av dette i for stor grad. Dersom Al Gore hadde fått angst og mistet søvnen på grunn av global oppvarming, hadde han ikke kunnet gjort noe med problemet. Jeg beundrer hans gode balanse mellom engasjement og nærvær, samtidig som han holder en passe distanse slik at han ikke lammes som menneske og forkjemper for en ”grønn mentalitet”. Det gjelder å holde en viss avstand for å kunne være til hjelp, men det er ikke det samme som å ikke bry seg. Jeg mener snarere at det er den beste måten man kan bry seg på. Kanskje kan man oppleve at denne avstanden til følelsene er en form for kynisme eller mangel på empati, men ofte tror jeg det er det motsatte.

  5. Utdrag fra artikkelen:

    ” Kohut snakker ikke bare om empati som terapeutisk virkemiddel, men som en avgjørende mellommenneskelig mekanismme. Evnen til å se seg selv utenfra og andre innenfra er på mange måter nøkkelen til et velfungerende sosialt samfunn.”

    Med dette som utgangspunkt har jeg følgende kommentar:

    Sympati er et synonym for medlidenhet og betyr at man kan erkjenne den andres følelser, være enig og forstå.

    Empati er evnen til å kunne sette seg inn den andres situasjon og referansesystem uten og dømme etter egen persepsjon eller livserfaring.

    Min konklusjon samsvarer med artikkelen, og kan sammenfattes på følgende måte: Empati odler empati!

  6. […] Empati er noe man kan trene på, og dermed må du bevisst gå inn for å tenke gjennom hvordan andre tenker og føler i forhold til deg. Forsøk å ta mer hensyn til andres behov og følelser. Det gjør deg til et bedre menneske, og sekundært vil du gradvis oppleve å li bedre likt. Empati er helt sentralt for vår egen og andres lykke. Kanskje er det mye du ikke vet om “fordelene” ved empati og empatiens natur. Da foreslår vi at du leser denne artikkelen: Empati. […]

  7. Min forståelse av de som har evnen Empati, er at de har intakt den funksjon i hjernen som har med speilnevronene å gjøre. Den gjør at du kan sette deg inn i andres intensjoner og lidelser umiddelbart som et speil.
    Dette er ikke det samme som å “vise” empati. Derfor så er ikke et menneske med evnen empati , gjør dem ikke til noe bedre menneske en de som har en empati forstyrrelse, eller empati vanske, det kan være helt omvendt også. Empati er slik jeg ser det en nyttefunksjon, som må komme til nytte for et annet menneske. Et svekket bein, eller i verste fall to, begrenser din evne til å hoppe og danse, men det gjør deg ikke til noe dårligere menneske av den grunn. En som har en empati forstyrrelse kan forstå at et annet menneske trenger hjelp og kan prøve å hjelpe . En med empati kan sette seg inn i et annets menneske problem og føle den smerte de bære på, og ser også hva han eller henne kan gjøre for vedkomne, men gjør ingen ting med det, da er det ikke så mye hjelp å ha evnen empati. En må ha noe som hever seg over diagnoser og begrensinger, og det er viljen til å gjøre noe godt mot andre med et rett motiv . Derfor må mennesker bedømmes etter de handlingene de gjør, og ikke en funksjon eller en diagnose for den salgs skuld.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here