Jeg har vært på besøk hos Steffen Borgersen og Tommy Premak i podcasten som heter GodNyhet. Det var to hyggelige og interessante mennesker som driver en podcast om alt som interesserer dem. Psykologi var blant temaene de er opptatt av, og derfor snakket vi en times tid om litt av hvert innenfor faget. Det er vanskelig å kategorisere denne samtalen innenfor et bestemt tema, ettersom vi snakket om alt fra døden, psykologisering av samfunnet, Jordan Peterson, empati og hvorfor jeg har mellomnavnet Risholm. Det var uansett god stemning, selv når vi snakket om døden, og jeg fikk lov til å publisere samtalen her på SinnSyn. Jeg var ikke helt forberedt på å snakke om døden, derfor var jeg usikker på hvor mye jeg skulle gå inn i det tema. Det er imidlertid et tema jeg har tenkt mye på, og det utgjør ett av 16 kapitler i min nyeste bok som heter Psykologens Journal. Etter samtalen med Steffen og Tommy, vil jeg derfor spille av et utdrag fra mine tanker om døden og dødsangst. Hva er døden? Hvorfor opplever jeg den som skremmende? Og hvilke betydning har livssyn for vår holdning til og håndtering av døden? Dersom du er interessert i de eksistensielle spørsmålene ved menneskelivet, der hvor det er vanskelig å finne entydige svar, håper jeg at du sjekker ut «Psykologens journal» hvor jeg har brukt årevis på å dykke dypere ned i ulike perspektiver på våre grunnleggende eksistensvilkår. Denne boken får du, i likhet med mine andre bøker, til best pris med gratis frakt og rask levering på WebPsykologen.no. De som ikke er så interessert i døden, meningen med livet og fri vilje, kan bare trykke på stopp når samtalen med gutta i GodNyhet er ferdig, og de slipper å klikke seg videre herfra for å komme til webpsykologene bokhandel for å bestille «Psykologens journal». Så enkelt er det.
En annen ting jeg vil nevne, før jeg spiller av første del av dagens episode, er psykologistudentene fra Budapest. Jeg får spørsmål om dette, men synes ikke jeg svarer veldig godt. Jeg fokuserer på at psykologisk behandling ikke er noe man kan bli god til ved å fylle hodet sitt med kunnskap. Det handler ikke så mye om hva man kan eller hvor mye erfaring man har, men snarere hvordan man er som menneske. Jeg mener at en god terapeut har jobbet mye med seg selv, kjenner seg selv og har et ego i rimelig balanse, slik at det ikke forstyrrer relasjonen til pasienten. Jeg mener også at god kunnskap er en viktig faktor, men tilegnelse av kunnskap er på sett og vis den letteste delen av det å bli psykolog. Det er egentlig ikke et svar på spørsmålet om studentene fra Budapest, men snarere en avsporing. Når det gjelder studentene fra Ungarn, kjenner jeg ikke saken godt nok, men jeg kjenner flere av studentene som kommer derfra, og jeg har hatt flere i praksis i gruppeterapi. Min opplevelse er at disse folka er dyktige, har masse kunnskap og de viser at de klarer å bruke denne kunnskapen i praksis. Min erfaring er med andre ord utelukkende positiv. Dernest har jeg en tendens til å stole på at Universiteter rundt om i Europa holder en ganske god standard. Å trekke utdannelse fra andre land i tvil, virker arrogant. Særlig når det er snakk om land innenfor vår egen kulturkrets. Dersom studiene er bygd opp på en annen måte, og krever veiledet praksis og lignende etter studietiden, synes jeg man bør legge til rette for det, eller gjøre det klart i forkant at dette studieforløpet ikke lar seg integrere i Norge, men det må man altså vite i forkant. Måten psykologistudentene fra Ungarn har blitt behandlet på, synes jeg er forferdelig. Jeg husker selv at jeg kom ut i fra Universitetet og var usikker på meg selv og hva jeg kunne bidra med, og når man da møter et system som attpåtil sår tvil ved din kompetanse, er det det motsatte av hva man trenger for å bli en god terapeut, bli trygg og finne sin plass som utøver av psykologifaget. Jeg er glad for at problemene til studentene fra Budapest ser ut til å løse seg på en grei måte, men det tok virkelig alt for lang tid. Jeg ønsker alle tidligere og kommende studenter fra Ungarn lykke til som psykologer, og håper at de kan legge autorisasjonskontoret bak seg. Og det var stort sett det jeg ville si som innledning til dagens episode av SinnSyn.
