Hør hele episode her
No Self, No Problem er en bok som kom ut i 2019 skrevet av Chris Niebauer. Boken inneholder en rekke nevrovitenskapelige bevis som støtter en eldgammel buddhistisk antakelse: at det ikke er noe som heter et stabilt, kontinuerlig selv. Nyere forskning indikerer at selvet er en illusjon, et ikke-eksisterende mønster, en mental konstruksjon, skapt av språksenteret i den menneskelige hjerne. For de fleste av oss ligger språksentrene i den venstre delen av hjernen, og det er samtidig den delen av hjernen som er beskjeftiget med analyser og kategoriseringer av det som foregår både på innsiden og på utsiden. Den venstre delen av hjernen vår plasserer opplevelser i kategorier, og selv om opplevelsene egentlig ikke passer i kategoriene vi har tilgjengelig, blir de plassert der dersom vi ikke har en mer passende fortolkning.
Venstre del av hjernen er analytisk og verbal, mens den høyre er uten språk, mer intuitiv, opplevelsesorientert, kunstnerisk opptatt, holistisk, kreativ og sete for mange av følelsene våre. Når den høyre delen av hjernen opererer, er det utenfor språket, men for at vi skal oppfatte alt som skjer i en mer narrativ form, må den venstre verbale hjernehalvdelen fortolke det som foregår på høyresiden. Noen ganger klarer vi å sette ord på det som skjer på en treffende måte, mens andre ganger tvinger vi opplevelser inn i kategorier som ikke passer, og sånn sett oppstår det stadig fortolkninger av oss selv og verden som ikke egentlig er særlig presise, og det er derfor jeg alltid påstår at alt du tenker er feil. Egentlig mener jeg at alt vi tror vi vet om oss selv og andre alltid er fortolkninger, og dermed ikke en direkte gjengivelse av det som har skjedd eller det som er. Den venstre hjernehalvdelen konstruerer forklaringer som er mer eller mindre treffende, og sånn sett kan vi si at den verbale venstresiden tagner opp kart over våre opplevelser, men kartet er som kjent aldri det samme som terrenget. Det er det viktig å huske på, og min huskeregel er altså den kjente påstanden fra SinnSyn: Alt du tenker er i beste fall bare litt riktig.
De to hjernehalvdelene eller sidene av hjernen – venstre og høyre – har altså litt forskjellige jobber. Venstre hjernehalvdel er tilsynelatende mer logisk og analytisk, mens høyre er mer kreativ og intuitiv. Kan nevropsykologisk innsikt fungere selvutviklende? Svaret på det spørsmålet er sannsynligvis et forsiktig «ja», noe jeg kommer tilbake til i dagens øvelse, men før det skal jeg spille av et utdrag hvor jeg reflekterer litt mer over de ulike hjernehalvdelenes spesialiserte oppgaver, og ikke minst hvordan de spiller inn på vårt psykologiske liv.
I Zen buddhisme er det en egen praksis og lære som kalles for prajnaparamita, og denne læren baserer seg på en form for kunnskap som ikke kan artikuleres. Det er med andre ord en form for innsikt som ikke hviler i språklige kategorier. Denne typen kunnskap kalles også for «visdommens perfeksjon», og det er noe som bare den høyre hjernehalvdelen er i stand til å oppfatte.
At en del av våre mer spirituelle og selvutviklende potensialer ligger gjemt i den høyre hjernehalvdelen, er en ide som har hjemsøkt de litt mer esoteriske nevroentusiastene i mange år.
Teorien er at høyre hjernehalvdel er kilden til kreativitet, kunst intuisjon og holistiske ideer og opplevelser av verdens beskaffenhet, mens den venstre delen er rasjonell og logisk tenkende. I en mer folkelig variant oppstod det en teori på at mennesker i alt for stor grad kun brukte den ene hjernehalvdelen, og da gjerne den venstre hemisfæren. Resultatet var at mennesker ble logisk og analytisk orienterte, regelstyrte og lite kreative. I forlengelse av dette mente man at de omfattende vitenskapelige og tekniske nyvinningene i de industrialiserte vestlige landende kunne forklares i forhold til hemisfærenes asymmetri. Neste argument var at vesten hadde låst seg fast i venstre side og mistet sin åndelighet eller kreative appetitt på livet. Man forstod den teknologiserte verden som kald og strømlinjeformet i motsetning til åndelige og mystiske tradisjoner fra Østens religioner. Jeg er usikker på om dette er en godt argument, men jeg er interessert i alle de mer eller mindre snevre kategoriene som den venstre hjernehalvdelen bruker i sin fortolkning av alt vi mener å forstå. Derfor er det interessant at mange selvutviklende strategier synes å belage seg på en eller annen stimulering av den høyre hemisfæren.
Den omtalte praksisen fra Zen, den nonverbale visdommen via prajnaparamita, er også en høyrevridd mental øvelse i følge Chris Niebauer. Den høyre hemisfæren opererer ikke med kategorier og språk, men er spesialisert på de store linjene, et videre perspektiv, og den kan fungere på opplevelsesmodus som ikke er tilgjengelig for den venstre hemisfæren. Spørsmålet er da om det er mulig å flytte litt mer av vår hverdagslige livsførsel over på høyre side, og vil det eventuelt ha noen psykiske helsemessige konsekvenser. Jeg tror det kan ha det!
Hvis vi nå antar at mange av våre mer destruktive tanker om hvem vi er, egenverdi, usikkerhet, grådighet, stadig sammenligninger med andre som fører til sjalusi, misnøye og en kronisk følelse av mangel, lavt selvbilde, tvil og kniving fremfor samarbeid, er noe som genereres av kategorier og språklige narrative i den venstre hemisfæren, kan det være betimelig å spørre om vi kanskje skulle finne øvelser som aktiverer vår høyre side i litt større grad. Og det er nettopp oppfordringen i dagens øvelse. Men hvordan aktivers den høyre siden?
Blant annet er medfølelse en egenskap som hører hjemme på høyre siden, og det er kanskje blant de viktigste øvelsene i alle de store visdomstradisjonene. Medfølelse i Zen-forstand refererer til «evnen til å se andre som potensielt sett oss selv». Denne egenskapen ligger i et område på høyresiden som kalles for «right temporoparietal junction» – forkortet RTPJ. Det er altså en del av hjernen som har spesialisert seg på å innta andres perspektiv.
Hver gang du setter deg i noen andres sko, og forsøker å leve deg inn i deres perspektiv med vennlighet og medfølelse, stimuleres dette senteret som kalles for RTPJ.
En annen høyre-lateral-egenskap er takknemlighet. En studie fra 2008 publisert i tidsskriftet Cerebral Cortex viser at høyre hemisfære er mer aktiv når vi føler oss takknemlige. En annen studie, publisert i 2014 i Social Kognitive and Affective Neuroscience, fant at mennesker som var mye takknemlige hadde mer grå materie i sin høyre hjernehalvdel.
Dagens øvelse handler altså om å ta disse nevropsykologiske innsiktene på alvor. Kan du være mer aktivt takknemlig i ditt liv? Jeg har allerede nevnt at et godt tips er å klage mindre. Men det er også mulig å redefinere situasjoner som tidligere fostret utålmodighet og irritasjon. Kanskje sitter du i trafikk-kø med høyt emosjonelt trykk fordi du blir forsinket hjem, men kanskje trenger du tiden du nå har fått for deg selv. Kanskje køen kan være en gave som gir deg en stille stund før ettermiddagens strabaser.
I hverdagen er det lett å hengi seg og identifisere seg med fortolkninger fra venstre hemisfære. Når noen kjører forbi deg i trafikken, eller sniker seg inn langt foran i en kø, er det lett å føle tilløp til sinne og høyt blodtrykk. Når du plutselig havner i en uforutsett regnskur på en ellers så fin tur i skogen blir du kanskje våt og forbanner din uflaks. Men husk at vår fortolkning av denne typen hendelser som «dårlige» er generert av kategorier i den venstre hemisfæren, og det er nettopp denne typen fortolkninger som gjør at vi stadig lider. Det er dette narrative selvet som klager, sammenligner, ønsker seg noe annet, ikke aksepterer det som er og så videre, og det er derfor boken til Chris Niebauer heter «No self, no problems». Tenk på det.
Ved å tilstrebe mer medfølelse og takknemlighet, og innse at mye av vår lidelse og smerte er konstruksjoner som kun står på regningen til den ene siden av hjernen vår, kan du leve et liv som er mindre preget av stress, usikkerhet og mental smerte.
