Hør denne øvelses-episoden her
Denne øvelsen heter «tenk som en komiker», men egentlig vet jeg ingenting om hvordan komikere tenker. Jeg har imidlertid en forestilling om hvordan de tenker, og hvis jeg har rett i mine antakelser, kan dette representere en strategi som vi andre kan ha utbytte av.
Denne øvelsen kommer i forlengelse av en episode på SinnSyn som jeg har kalt «Uttrykke følelser uten å bli emosjonell». Jeg er litt lei av lettbeinte tips og triks fra selvhjelpslitteraturen, selv om jeg vet at jeg selg har propagert nettopp denne typen tips ved flere anledninger på SinnSyn.
Se for deg at du kjører på en trafikkert hovedvei. Personen bak deg ligger tett på, og rett før en krapp sving, gjør vedkommende en hasardiøs forbikjøring. Han setter både deg, seg selv og og en potensiell bil i motsattgående fil i høy fare. For en idiot. Jeg kan la meg fyre opp av uvørne trafikanter, vel vitende om at det kun går ut over min egne helse. Jeg har hørt at det er viktig å uttrykke sine følelser. Vi skal tåle, forstå og uttrykke følelser, og jeg skal love deg at jeg uttrykker følelser ovenfor trafikanten med hastverk. Pulsen øker, jeg vil at vedkommende skal forstå hva han eller hun har utsatt meg for, men personen er nå ute av syne, men ikke ute av mitt sinn. Kanskje han eller hun blir værende med meg i flere timer, og det er timer jeg kunne brukt på noe annet enn irritasjon. Denne måten å reagere på er ikke sunn, men hva skal jeg gjøre? Skal jeg undertrykke følelsen av harme? Plystre febrilsk på en hyggelig sang og late som om det ikke har skjedd, eller ikke var så farlig. Det føler jeg er å lure meg selv, og en lite autentisk strategi.
Man antar jo at det er sunt å uttrykke irritasjon fremfor undertrykkelse, og denne teorien har muligens en viss berettigelse, men det kommer an på hvordan man gjør det.
Den amerikanske psykologen, Martin Seligman, har forsket mye på hva som borger for et godt liv og hva som gjør mennesker lykkelige. Han sier at vi bør unngå å uttrykke vårt sinne, og viser til forskning som antyder at det er en klar sammenheng mellom uttrykt sinne og hjerteinfarkt. Frustrasjon og sinne er følelser som kan drifte tanker om hevn, urettferdighet og oppreisning, og når vi går rundt med denne typen fiendtlighet i kropp og sinn, ødelegger vi både vår fysiske og psykiske helse. I det vi handler emosjonelt eller lar destruktive følelser få makt over vårt indre liv, er det mest sannsynlig at disse følelsene bare forsterkes og gjør vondt verre. Seligman kan fortelle oss at blodtrykket går ned når vi anstrenger oss for å regulere ned irritasjon, og dersom vi i tillegg klarer møte situasjonen med vennlighet, istedenfor fiendtlighet, kommer vi ut av det med enda større helsegevinster. Dette betyr ikke at følelser skal fortrenges. Følelser skal aksepteres og forstås, men ikke utageres.
Så hvordan skal jeg egentlig reagere i trafikken, omgitt av idioter? Puste med magen, forsøke å regulere ned min frustrasjon, ikke fortrenge følelsen, men heller ikke banne høyt eller gestikulere med den lengste fingeren. Jeg skal ikke ta opp jakten på personen med dårlig tid, men fortsette turen i fartsgrensen og returnere til mine egne tankerekker. Men akkurat i denne typen situasjoner er mine tankerekker dypt og inderlig investert i den «trafikalske bølla». Hva er egentlig strategien i en slik situasjon? Jeg vil nødig pådra meg et hjerteinfarkt eller ødelegge de neste timene av mitt liv på grunn av en fremmed. Personen med dårlig tid vet ingenting om hva jeg tenker og føler, og jeg får ingen oppreisning eller hevn over vedkommende bare fordi jeg koker over av raseri.
Det mest irriterende tipset i slike tilfeller lyder som følger: Forestill deg at personen med dårlig tid hadde en syk person i baksetet. Kanskje personen var på vei til sykehuset for å redde et liv. Det argumentet hjelper ikke meg. Selv om han har en syk person i bilen, trenger han ikke å sette flere liv i fare. Dessuten er denne typen velmenende og vennligstemte fortolkninger av andre mennesker som regel feil. Trafikken er full av uvørne folk, og det er kun en liten brøkdel av dem som skal til sykehuset. De fleste gir bare blaffen og kjører som tullinger. Jeg synes at strategier som går på fortolkningsgymnastikk, hvor man legger godviljen til for å unnskylde andres dårlig oppførsel, er en måte å lure seg selv på. Jeg liker det ikke.
Jeg har imidlertid et annet forslag som jeg har forsøkt å implementere i eget liv gjennom de siste årene. Jeg kom på strategien da jeg leste Eckhart Tolle for en del år tilbake. Når jeg ser denne spirituelle meditasjonsguruen på Youtube, legger jeg merke til at han ofte smiler et lurt smil. Det er noe innadvent og litt merkelig over måten han småler på når han snakker. Det er som om han har en innadvent latter, eller en latter som ler av noe som foregår i ham selv, og ikke noe som er relatert til ytre omstendigheter. Jeg tror Tolle ler av sitt eget Ego. Han har på sett og vis avslørt Ego som kilde til misnøye og hovedsete for alle våre små og store livsfeller. Han skjønner at ego er grunnleggende sårbart, og stadig vekk ansporer oss til å kjempe med omgivelsene for å føle oss bedre, men hele dette spillet skaper bare et anstrengt liv. Ego tror at det må ha noe mer, noe nytt eller noe bedre for å øke egenverdi, mens faktum er at denne strategien kun gjør livet til en lang kamp mot omgivelsene og våre medmennesker. Tolle har skjønt dette, og hver gang hans eget Ego gjør noen hverdagslige og høyst trivielle krampetrekninger, har Tolle avslørt fellen og humrer over sin egen smålighet, som for ham er historie.
Dette er en strategi for dem som har meditert i tusenvis av timer og besitter full kontroll over sitt indre liv. Selv tilhører jeg i ikke denne kategorien, men jeg har laget en variant av denne strategien som fungerer for meg. Den bygger på de samme prinsippene, men uten de spirituelle undertonene.
I situasjoner hvor jeg blir opprørt, smålig og reagerer unødvendig irritabelt, lager jeg små historier om meg selv. Humor bygger på situasjoner hvor vi mennesker reagerer uhensiktsmessig, tragisk eller dumt. Jeg mistenker at komikere samler på slike historier fordi det kan brukes på scenen. I istedenfor å pådra seg et hjerteinfarkt i bilen, ser de på situasjonen som ganske komisk, og de oppdager at egen irritasjon er dypt menneskelig og ganske tåpelig. Ved å fokusere på denne måten, blir situasjoner som egentlig er ugreie, kilde til materiale for humor og gode historier. De fleste av oss er ikke komikere, men vi trenger noen gode historier på fest. De beste historiene er dem som har et selvironisk tilsnitt, og her har de fleste av oss mye å hente.
Hver gang jeg befinner meg i en situasjon som er vanskelig eller følelsesmessig ubehagelig, ser jeg etter aspekter som kan brukes på en morsom måte. Jeg bruker ikke nødvendigvis disse historiene, men de utspiller seg i mitt hodet til min egen fornøyelse. De fleste situasjonskomedier er bygd opp av hverdagslige situasjoner som går litt galt, og jeg innser at jeg kan være min egen situasjonskomedie.
Psykologien forteller oss at vi skal kjenne etter på egen følelser. Vi skal legge merke til dem, for i det vi observerer egne følelser, er vi ikke fanget av dem. Jeg vet ikke helt hvordan man kjenner på egne følelser. Jeg synes det er abstrakt og litt uklart hva som menes med dette. I forlengelse av min komedie-strategi, har jeg imidlertid funnet enn variant som fungerer for meg. I bilen har jeg selv blitt en idiot fordi en annen person kjører som en idiot. Det vil si at idioti smitter, noe som i seg selv er litt artig. I andre beklemte situasjoner, har jeg begynt å legge merke til meg selv, og da er det vel kanskje følelsene jeg kjenner på, men for meg er de ulike følelsene eller stemningene gestaltet i ulike karakterer. For eksempel kan jeg føle meg som Oslo-losen når jeg mister besinnelsen i en diskusjon. Dette er en av de sinte karakterene til Harald Eia, og når jeg skjønner at min indre Oslo-los begynner å få overtaket, vet jeg at det kommer til å spille seg ut en litt amper scene i mitt personlige komediedrama.
Noe ganger møter jeg mennesker som får meg til å føle meg liten. Kanskje forsøker jeg å hevde meg selv ved å fremstå bedre enn det jeg er, eller forsøke å være til hjelp så den andre skal like meg. Det er en asymmetrisk relasjon hvor jeg føler meg midreverdig, og da ser jeg for meg at jeg er en logrende hund. Jeg er den lille bisken som febrilsk ønsker oppmerksomhet og anerkjennesle, men jeg vet ikke hva annet jeg skal gjøre enn å logre med halen. Alternativt innser jeg at jeg har blitt Aleksander slik han fremstilles av Lene Kongsvik.
Når jeg krangler med min kjære, om ett eller annet som er helt ubetydelig, og jeg beveger meg inn i irritasjon og usakligheter, oppdager jeg at jeg har blitt en av karakterene i parterapi. Kanskje jeg har havnet ned i det passivt aggressive og oppdager at jeg ligner på denne karakteren.
Istedenfor å kjenne på følelser, kjenner jeg på karakterer av meg selv. Jeg ser for meg at jeg er sammensatt av hundrevis av ulike karakterer som dukker op i ulike situasjoner. Jeg er ikke disse karakterene, men de bor i meg og melder sin ankomst fra tid til anen. Hvis jeg kan oppdage det, se humoren i min egen smålighet, har jeg som regel gjenetablere kontroll på situasjonen og dermed gitt meg selv en mulighet for å handle litt mer modent. Her er det viktig å innse at man ikke er den karakteren som dukker opp. Jeg er ikke Oslo-losen, men jeg vet hvordan hans nesten aggressive engasjement fortoner seg. Jeg er ikke Aleksander heller, men jeg vet hvordan det er å føle seg underlegen. Dette er karakterer som bor i de fleste av oss, og når vi våger å se på dem, ikke fordømme dem, men se det litt tragiske, hverdagslige og sårbare i den enkelte av dem, så kan vi lære oss å forvalte ulike sider ved oss selv med en litt større distanse. Og dersom vi klarer å anlegg en slags humoristisk distanse, tror jeg vi kan begynne å leke mer med vårt indre liv, og ikke ta det så alvorlig.
Selv om jeg kjenner meg igjen i Aleksander, gjør det meg bare til et menneske, på like linje med andre mennesker. Samtidig merker jeg at jeg er litt glad i de fleste av karakterene til Lene Kongsvik. Jeg liker Aleksander, selv om jeg innser at han er en smule patetisk. Det er nettopp det sårbare, halvveis patetiske som gjør denne figuren elskverdig, og hvis jeg kan like ham, kan jeg kanskje være mer sympatisk innstilt ovenfor de samme tendensene i meg selv.
I denne øvelsen vil jeg gi deg følgende oppfordring: Vær oppmerksom på ditt eget persongalleri. Husk at du er din bevissthet, altså scenen hvor de ulike karakterene dukker opp. Du er ikke disse karakterene, men landskapet hvor de kan utfolde seg. Hvis du blir litt mer oppmerksom på ditt eget drama, kan du kanskje forstå mer av deg selv, bestemme hvilke karakterer som skal få hovedrollen og hvilke personer du skal gi mindre biroller i din psykiske komedie eller tragedie.
