Hør hele øvelses-episoden her
Gjerrighet er kanskje blant menneskets mest nedrige egenskaper. Ofte spiller gjerrighet på parti med følelser som misunnelse og sjalusi. Hvordan kan vi forstå de gjerrige menneskene?
I samme familie som gjerrighet finner vi også misunnelse som er en følelse, og noen mener det er den mest ondsinnede følelsen i vårt emosjonelle repertoar. I bunn og grunn er misunnelse et ønske om å ha en annens egenskaper, status, evner, anseelse eller eiendeler. Det handler ikke bare om gjenstander, men selve bevisstheten om at andre er i en bedre situasjon enn man selv er i. Gjerrighet kan være en strategi hvor man holder tilbake for å spare seg opp slik at man har like mye eller mer enn andre.
Det er sannsynlig at alle følelser tjener en funksjon, selv følelser som misunnelse og sjalusi. Disse følelsene kan dukke opp i situasjoner hvor man vil unngå å bli oversett. Hvis man føler seg urettferdig behandlet eller ikke tatt hensyn til, er disse følelsene nærliggende. Av og til handler det om å få gjenopprettet respekt og verdighet. Det er også et element av fiendtlighet i disse følelsene når man ønsker andre mindre vel for at man selv skal føle seg bedre. Ofte spiller gjerrighet på parti med både misunnelse og sjalusi.
I noen sammenhenger kan man selvfølgelig se at nøysomhet og sparsommelighet er en god ting i situasjoner hvor man er ubemidlet. Men det virker ikke som om mennesker som er økonomisk dårlig stilt er mer gjerrige enn folk som har mye, kanskje snarere tvert imot. Dessuten vil raushet når man har det materielt trangt, være enda mer prisverdig. Den gjerrigheten jeg forsøker å beskrive her, er ikke den typen som sparer for å klare seg gjennom neste uke, men den typen mentalitet som stadig sammenligner seg med andre og vil gjøre nesten hva som helst for å komme heldig ut av de «mellommenneskelige målingene».
Noen påstår også at bestemte folkeslag er mer gjerrig enn andre, men gjerrighet er nok ikke noe som hører til et bestemt folkeslag. Jeg tror man finner denne tendensen over alt i verden, og jeg tror den stammer fra et slags psykologisk underskudd. Den kan også stamme fra et materielt underskudd, og den typen gjerrighet er på sett og vis mer moralsk, selv om det kanskje blir galt å vurdere det slik. Hvis man har lite, og holder på det man har for å overleve, virker det mer sympatisk enn den som har mye og tilkjemper seg mer uten omtanke for andre. Når man sparer og spinker, og lurer til seg ekstra goder, selv om man har nok, hviler det noe litt umoralsk over slike tendenser. Men vi kan også se på psykologisk underskudd som en mangel man har på lik linje med materielle mangler. De menneskene som hele tiden konkurrerer med omgivelsene om høyere lønn, bedre bolig, høyere status, mer anerkjennelse, applaus, antall venner og beundrende blikk, mangler kanskje noe som har forankret deres psykologiske utvikling på et litt umodent nivå, kanskje til og med på det nivået Freud kalte analstadiet, hvor hovedfokus er å markere seg og hevde seg i flokken. I så henseende kan man også si at den litt egoistiske gjerrigknarken mangler noe, men ikke nødvendigvis materielle goder. Kanskje er det verre å mangle selvfølelse, selvtillit og en følelse av egenverdi enn å mangle gjenstander. Man er fattig på to forskjellige måter.
Et Ego i underskudd trenger hele tiden noe fra omgivelsene for å føle seg ”god nok” eller ”hel”. Det er et underskuddsprosjekt hvor man må karre til seg mer og tviholde på det man har – Egoisme. Mennesker som i større grad hviler i seg selv (hvor ego har funnet en god balanse), har råd til å være rause uten å føle at de mister noe verdifullt, snarere tvert imot. Derfor assosierer vi raushet med mental styrke og overskudd, mens gjerrighet assosieres med psykisk underskudd.
Spørsmålet er om vi kan praktisere raushet, selv om vi mentalt sett ikke befinner oss på et nivå hvor det faller helt naturlig å leve som en slags «Jesus-inkarnasjon». Kanskje litt ambisiøst å sikte mot hellige skikkelser, men la oss si at raushet gjør litt vondt, og fra et gjerrig perspektiv er det kanskje direkte dumt. Men la oss si at vi stoler på forskningen som sier at gode relasjoner er den faktoren som i aller høyeste grad korrelerer med et godt liv. Gode relasjoner er preget av samarbeid, raushet og genuin omtanke for andre, mens dårlige og anstrengte relasjoner er preget av en slags konkurrerende samværsform, hvor man søker å skåre fordeler på bekostning av den andre. La oss si at vi kommer til de gode relasjonene ved å legge av oss mer egoistiske og smålige karaktertrekk. Da kan det hende at en praksis hvor man forplikter seg til å gjøre noe godt for andre, selv og det svir, kan ha en positiv effekt, både for oss selv og andre.
Det viser seg at medfølelse og godhet for andre er et viktig grunnlag for både fysisk og psykisk sunnhet. Når livet handler mer om å tilkjempe seg fordeler, befinner man seg mer eller mindre i konkurranse til sine medmennesker, noe som er kilden til både stress, grådighet, fiendtlighet og et arsenal av andre destruktive følelser. Selvutvikling kan handle om å trene kroppen eller finne balanse i tanker og følelser, men de som virkelig lykkes med egen utvikling, kjennetegnes ved at de er rause og har en genuin omtanke for andre.
I denne øvelsen vil jeg oppfordre deg til noe jeg også har oppfordret til på den åpne podcasten: Gjør noe for andre uten å fortelle noen om det. Gode gjerninger gir oss ofte gode følelser. Det er alltid bra å gjøre noe for andre, men dersom vi gjør det uten å høste anerkjennelse eller beundring, kan vi la de gode følelsene forbli uforstyrret i oss selv. Det er nok sant at man bør gi for gavmildhetens skyld, og når man er raus ovenfor andre, uten å nevne det til noen, sitter man igjen med de varme følelsene som kommer fra den gode gjerningen, og ikke de følelsene som kommer fra andres anerkjennelse. Det er en vesentlig forskjell. Førstnevnte er en genuin følelse, mens sistnevnte handler mer om et ego som vil sole seg i andres beundring. Imidlertid er det ikke sikkert at vi vil føle en slik godhet, og det er fordi vi er mennesker med selviske tilbøyeligheter og annet grums. Slik er det for de fleste av oss, bortsett fra en bitte liten gruppe mennesker som har klatret opp på et altruistisk livsnivå.
