Hør siste del av kapittel 9 her
Bhagavadgita lærer oss at vi må gjøre den jobben vi elsker for ikke å mørklegge vår sjel. Hvis det virker umulig, må du elske det du gjør, uansett hva det er. Man tenker at den kloke alltid har et mål eller jobber mot et bestemt resultat, men hvis man klarer å frigjøre seg fra målet, blir man paradoksalt nok mer effektiv, i følge denne hellige teksten.
Bhagavadgita snakker mye om å være avhengig av andres anerkjennelse eller statussymboler, som kan bekrefte vår egenverdi, noe som også har vært et gjennomgående tema i denne boken. Bhagavadgita påpeker at avhengigheten av ytre bekreftelser gir oss et liv i frykt, og et liv i desperasjon når ting ikke går vår vei. Teksten lærer oss at det finnes en tilstand hvor man er uavhengig av ytre forhold for å føle seg vel: Man vet at man har verdi i seg selv. Som i mange av de religiøse visdomstradisjonene, går veien til et uavhengig liv via meditasjon. Meditasjon skaper avstand til grådighet og frykt. Det er gjennom meditasjon vi finner vårt «ekte selv». Dette selvet er konstant, uforanderlig og upåvirkelig. I følge den spirituelle guruen, Deepak Chopra, kan man leve i pakt med dette selvet og bli immun mot kritikk, møte alle utfordringer uten frykt og aldri føle seg underlegen. Det er med andre ord en tilstand av optimal selvfølelse. Bhagavadgita kommenterer hele tiden at mennesker som lever i «lyset», er de samme i suksess og fiasko. Selv om universet forandrer seg, verden forandrer seg, tanker og følelser forandrer seg, kan vi trene opp vårt sinn til å bli et stabilt forankringspunkt. Det eneste som står støtt, selv når tilværelsen rundt oss rakner.
Noen vil kanskje ha fordommer mot religiøse skrifter og avvise det som «mystisk pølsevev». Bhagavadgita er imidlertid en tekst man kan ha utbytte av, uansett hva man mener om det «guddommelige». Den viser oss hvordan vi kan oppnå stabilitet i oss selv og glede i det vi gjør.
De religiøse tradisjonene vil ha oss til å meditere for å komme i kontakt med vårt «ekte Selv», mens den Vestlige psykologien foreslår et litt mer intellektuelt prosjekt hvor selvinnsikt er et viktig element. Men hva er egentlig forskjellen på meditasjon og terapeutisk selvransakelse?
