Hør hele episoden her
I sitt kanskje mest kjente eksperiment ga Martin Seligman, psykologen bak positiv psykologi, elektriske støt til hunder. Noen av disse hundene hadde evnen til å sette en stopper for støtene ved å trykke på en knapp med nesen, mens andre ikke kunne stoppe sjokkene uansett hva de gjorde.
Det som fascinerte Seligman var at hundene som ikke kunne endre skjebnen sin i dette eksperimentet, senere unnlot å gjøre noe med situasjonen sin når de faktisk hadde muligheten. I en ubehagelig situasjon ville de bare ligge der, tilsynelatende kapitulert og overmannet, selv om de faktisk kunne kommet seg unna med forholdsvis enkle grep. Hundene ble passive, resignerte og inntok en holdning til livet hvor de anså seg som maktesløse. De hadde mistet troen på egen evne til å påvirke en vanskelig situasjon, og de reagerer med å gi opp. Dette gjelder til en viss grad også mennesker, og det er nettopp en slik mentalitet som ligger til grunn for både angst og depresjon.
Selv om det er ganske normalt for folk å føle seg hjelpeløse i en situasjon med nederlag, er det én ting som får hjelpeløsheten til å feste seg, eller gjør at vi kan «trekke på skuldrene» av situasjonen og gå videre: vår såkalte forklarende stil eller Fortolkningsstil
Forklaringsstil refererer til måten vi forklarer de negative hendelsene i livene våre på , ovenfor oss selv: optimistisk eller pessimistisk. Både optimister og pessimister har en tendens til å bruke veldig distinkte forklaringsstiler.
Som du vil oppdage i denne øvelsen, gjelder denne fortolkningsstilen ikke bare enkeltpersoner, men også lag og sosiale fellesskap. For eksempel, når alt annet er likt, er forklaringsstil en prediktor for suksess eller fiasko hos idrettslag, spesielt når de er under press.
Hver gang vi opplever en negativ hendelse i livet vårt, forklarer vi det alltid for oss selv på en av to måter: optimistisk eller pessimistisk.
Men hva kjennetegner egentlig vår forklaringsstil?
1 – For det første anser pessimister problemer som permanente, mens optimister anser dem som bare midlertidige.
For eksempel, hvis du mister en viktig klient, kan du tenke: «Jeg mister alltid de viktigste kundene.» Ved å bruke ordet «alltid» gjør du forklaringen permanent: du har alltid mistet viktige kunder, og vil alltid gjøre det – så hva er vitsen med å prøve?
Hvis du derimot bruker en optimistisk forklaringsstil, anser du negative hendelser som flyktige. For eksempel kan du tenke: «Jeg mistet denne ene viktige klienten, men jeg vil klare meg bra med de andre.»
2 – For det andre, der optimister tenker på problemer som spesifikke for en bestemt situasjon, har pessimister en tendens til å generalisere.
For eksempel, hvis en pessimistisk student mener at den dårlige karakteren de fikk er uberettiget, kan de fortsette å tenke på karakterer som urettferdige generelt sett. Følgelig kan de finne det mye vanskeligere å studere til neste eksamen.
Men hvis de i stedet tenkte på problemet de møtte som spesifikt, ville de kun fokusere på selve hendelsen. For eksempel kan de tenke: «Ok, denne ene professoren er urettferdig, men kanskje de andre vil sette bedre pris på arbeidet mitt.»
3 – For det tredje, mens optimister har en tendens til å betrakte negative hendelser som eksternt forårsaket, og positive hendelser som internt forårsaket, tenker pessimister vanligvis på disse omvendt. For eksempel, hvis ektefellen din forlater deg, kan du tenke: «Han dro fordi jeg ikke er god nok, eller fordi jeg ikke lo av vitsene hans.»
På den annen side, hvis du anser kilden til negative hendelser som eksterne, kan du kanskje i stedet tenke: «Han var rett og slett ikke klar for en forpliktelse, så faktisk var forholdet bortkastet tid.»
Heldigvis er ikke måtene optimister og pessimister forstår negative hendelser på hugget i stein: alle tre av disse mentale atferdsmønstrene kan endres. Og denne øvelses-episoden skal vise deg hvordan!
