Hør episoden her

I disse dager vil mange av oss helst ikke leve i nuet. Å være til stede her og nå, kan virke som en slags unngåelse av realitetene og en fornektelse av berettiget bekymring for alt det som foregår i vår verden: En tid med vedvarende kriser, politisk usikkerhet og frykt. Ikke at fremtiden ser bedre ut heller: skyggelagt av teknologiske fremskritt som truer utbredt arbeidsledighet og farene forbundet med katastrofale klimaendringer. Det virker rett og slett uklokt å ikke forholde seg til et helt reelt trusseblide, men vi kan jo ikke drive med bekymring hele tiden. Det vil gi oss et vanskelig liv.

Inspirerende som det virker ved første øyekast, faller selvhjelpsslagordet «lev i nuet» raskt ut av fokus. Hva ville det å leve i nået bety? Å leve hver dag som om den var din siste, uten å tenke på fremtiden, er rett og slett et dårlig råd, en oppskrift på hensynsløshet. Tanken om at man kan gjøre seg usårbar for det som skjer ved å løsrive seg fra alt annet enn nåtiden er en uansvarlig vrangforestilling.

Til tross for dette er det en tolkning av å leve i nåtiden, inspirert av Aristoteles, som kan hjelpe oss til å konfrontere den nåværende krisen og de stadig tilbakevendende krisene som et normalt liv består av. Når vi kjemper oss gjennom livet med nebb og klør, og seiler fra suksess til fiasko og tilbake igjen, kan livet bli ganske heseblesende. Dermed kan evnen til å leve litt mer her og nå likevel ha noe for seg.

Utgangspunktet for å innlemme visdommen fra Aristoteles er å tenke på hva vi gjør: Vi driver med alle slags aktiviteter: Leser en artikkel i avisen, reflekterer over livet, deltar i en protest, lager en reportasje, hører på musikk, kjører hjem, lager middag, tilbringer tid med familie eller venner. Selv om alle disse aktivitetene tar tid, er det en avgjørende forskjell på hvordan de forholder seg til øyeblikket. Kieran Setiya har servet en bok, inspirert av stoisismen, rundt dette tema hvor han referer til nettopp Aristoteles. Han mener at Aristoteles kan gi en slags filosofisk oppklaring på forholdet mellom å leve i nuet og faktisk forholde seg til fremtiden med mål og ambisjoner.

Her setter Setiya opp en distinksjon mellom såkalte teliske og ateliske aktivteter, og det er denne distinksjonen jeg skal innlede med i dagens episode av SinnSyn for medlemmer her på det mentale treningsstudioet.

Telos på gresk betyr formål, eller mål. Teliske aktiviteter varierer fra ganske vanskelige og prestisjetunge prosjekter, som å komme inn i den olympiske troppen for en bestemt idrett eller skrive en bok, til de mer vanlige med å ta en høyskolegrad eller få en forfremmelse på jobben. Problemet med teliske aktiviteter er at de genererer et paradoks: hvis du mislykkes, er du ulykkelig fordi du mislyktes. Men hvis du lykkes, så forsvinner gleden du fikk av å nå målet ditt akkurat i det øyeblikket du oppnår det, eller kort tid etterpå.

De fleste av oss har opplevd antiklimakset ved å oppnå et mål. Jeg har skrevet ferdig tre bøker, og hver gang har jeg forventet en veldig tilfredsstillelse, men følelsen var mer i retning av tomhet, etterfulgt av spørsmålet om hva jeg skal gjøre nå.

Så poenget er at teliske aktiviteter kan være svært meningsfulle for folk, men de kan ikke opprettholdes som en varig kilde til mening, og de genererer misnøyeparadokset nevnt ovenfor. Hva så?

Aristoteles foreslo at den andre formen for aktiviteter kan komme til unnsetning, altså såkalte ateliske aktiviteter. Dette høres først merkelig ut. Du mener at jeg skal få mening i livet mitt ut av ting som ikke har noe mål? Hva pokker?

Men her er det likevel en del viktige elementer: Ateliske aktiviteter gjøres for deres egen skyld, ikke for å oppnå et bestemt mål. For eksempel hvis du går ut på tur bare fordi du liker å gå. Eller hvis du ikke driver med en sport fordi du ønsker å bli profesjonell, imponerer andre og lignende, men fordi du liker det. Aktiviteten er sin egen belønning. Og – i motsetning til teliske aktiviteter – er den potensielt sett uendelig fornybar.

Uten tvil er de viktigste ateliske aktivitetene i et menneskes liv å tilbringe tid med partneren sin, barna sine (hvis man har noen) og vennene sine. Dette er ting du gjør for deres egen skyld, ikke fordi du sikter mot et fjernt mål. Og de er behagelige, meningsfulle og varer potensielt sett livet ut.

Med dette som utgangspunkt vil jeg forsøke å se på en del av de litt mer stressende og påtrengende måtene å leve livet sitt på som kanskje karakteriserer moderne mennesker. Veldig mange haster stadig videre for å nå nye mål og tidsfrister. Mye av det vi gjør skal være nyttig, produktivt og sundt, og kanskje lider vi av en overvekt av teliske aktiviteter og krav som gjør at livet blir til et langt pliktløp med en ubalansert forståelse av perfeksjon som det endelige målet vi sikter mot, men aldri vil oppnå. Altså en livsførsel med enormt mange krav, mål og standarder som gjør at vi havner i misnøye paradokset, og spørsmålet er således om et fornyet fokus på de ateliske aktivitetene kan gi oss en ny kilde til mening og livsglede som kontrer stresset ved de nærmest utmattende teliske prosessene de fleste av oss er fanget i. I alle fall er det en slags utgangshypotese for dagens episode av SinnSyn.