Om arbeidsliv, ansvar og nye verktøy i møte med en voksende krise
27 prosent av Norges sykefravær skyldes nå psykiske helseplager. Det er en økning på rundt 50 prosent siden 2018. Bare i 2024 tilsvarte dette nær ni millioner tapte dagsverk. Samtidig ble lederansvaret for det psykososiale arbeidsmiljøet skjerpet fra 1. januar 2026. Disse to utviklingstrekkene er ikke uavhengige av hverandre. De beskriver én og samme virkelighet: Psykisk helse er i ferd med å bli en av de viktigste bærebjelkene i norsk arbeidsliv – og en av de største svakhetene.
I praksis står arbeidsgivere nå i en situasjon med høyere fravær, tydeligere juridisk ansvar og økte forventninger til forebygging. Spørsmålet er ikke lenger om dette angår virksomheter, men hva det faktisk betyr i praksis. Hvem har ansvaret for at utviklingen snur? HR? Ledere? Styret? Myndighetene? Eller alle – og dermed i realiteten ingen?
I mange år har psykisk helse på jobb vært behandlet som et tilleggstema. Noe man håndterer med gode intensjoner, et kurs i ny og ne, og en prat når noe allerede har begynt å gå galt. Tallene forteller oss at dette ikke er tilstrekkelig. Forebygging starter ofte for sent, når folk allerede er slitne, og når fraværet nesten er uunngåelig.
Samtidig ser vi at psykiske plager er blant de sterkeste driverne for både sykefravær og utenforskap i Norge. Rundt 31 prosent av sykefraværsdagene blant unge voksne er psykisk relaterte. Samfunnskostnadene anslås til rundt 280 milliarder kroner årlig. Omtrent 20 prosent av befolkningen i arbeidsfør alder står utenfor arbeid. Dette er ikke bare et helseproblem, men et strukturproblem – og et spørsmål om hvordan vi organiserer både arbeid og støtte.
Når systemene ikke fungerer, melder et vanskelig spørsmål seg: Er det ansvarlig å møte en kraftig økning i psykisk sykefravær med de samme verktøyene som før?
Noen vil mene at kunstig intelligens ikke har noe i dette rommet å gjøre. At psykisk helse er for sårbart, for menneskelig, for komplekst. Det er en innvending som fortjener respekt. Samtidig finnes det en realitet vi ikke kommer utenom: Folk bruker allerede teknologi for å forstå seg selv og håndtere belastninger. De googler, de bruker apper, de snakker med chatboter – ofte uten faglige rammer, uten kvalitetssikring og uten ansvarlige avsendere.
Spørsmålet er derfor ikke om teknologi vil være en del av psykisk helsefeltet, men hvordan. Skal vi la det skje tilfeldig, eller skal fagfolk forsøke å forme utviklingen?
Det er i dette landskapet BeBalanced.ai har oppstått. Sammen med psykologspesialist Sondre Risholm Liverød har vi utviklet en KI-basert samtalepartner og et mentalt treningsrom, bygget på psykologifaglig materiale, klinisk erfaring og et tydelig menneskesyn. Ambisjonen er ikke å lage en «AI-terapeut», men et refleksjonsverktøy. Et sted der mennesker kan stoppe opp, sette ord på erfaringer og utvikle større selvforståelse – før belastningene blir til sykdom.
For i terapirommet ser vi ofte det samme mønsteret: Psykisk uhelse handler sjelden om mangel på vilje eller innsats. Den handler oftere om at det indre livet blir for trangt. Følelser blir farlige. Tanker blir absolutte. Fortellingene om hvem man er, stivner. Terapi virker når dette rommet åpnes igjen – når mennesker får plass til flere perspektiver, tåler ambivalens og kan møte seg selv med nysgjerrighet fremfor dom.
Overført til arbeidslivet betyr dette noe enkelt, men krevende: Psykisk helse på jobb handler ikke bare om arbeidsmengde, men om indre regulering. Hvordan vi tolker krav. Hvordan vi håndterer press. Hvordan vi forstår egne reaksjoner før de setter seg i kroppen. Stress er sjelden bare et ytre fenomen. Det er et samspill mellom krav og indre kapasitet til å møte dem.
I samtalen med organisasjonspsykolog Tor Åge Eikerapen utforsker vi nettopp dette spennet: mellom individ og system, mellom teknologi og menneskelighet, mellom forebygging og kontroll. Et viktig poeng er at teknologi i denne sammenhengen ikke bør brukes til overvåkning, men til støtte. Ikke til å måle mennesker, men til å gi dem språk for det de allerede kjenner.
En sentral del av løsningen er skriving og refleksjon. Forskning på ekspressiv skriving, blant annet ved James Pennebaker, viser at det å formulere emosjonelle erfaringer i språk kan bidra til bedre regulering, mindre stress og større psykologisk sammenheng. Når erfaring får form, blir den mulig å forholde seg til. Når den blir mulig å forholde seg til, blir den også mulig å endre. I BeBalanced kan man skrive eller snakke inn refleksjoner, vende tilbake til dem senere og – hvis man ønsker – bruke dem som utgangspunkt for videre samtale.
Teknologien muliggjør også kontinuitet. En KI-veileder kan følge en bruker over tid, legge merke til mønstre i språk og tematikk, og bidra til at utvikling blir synlig. Kombinert med en innledende personlighetstest kan dette gi et mer individuelt tilpasset opplegg – ikke for å definere hvem man er, men for å gi bedre språk for hvordan man fungerer under press.
Samtidig må vi være ærlige om risikoene. Teknologi kan forsterke avhengighet. Den kan forenkle komplekse erfaringer. Den kan gjøre det fristende å søke raske svar fremfor langsom forståelse. Derfor er det avgjørende med klare grenser: ingen diagnostikk, ingen fasitsvar, ingen påstand om behandling. BeBalanced er ment som et supplement – et mentalt treningsrom, ikke et mentalt spa.
Denne samtalen handler derfor ikke om hvorvidt KI kan erstatte terapeuter, ledere eller relasjoner. Den handler om et mer grunnleggende spørsmål: Har vi gitt dem som nå pålegges ansvar for psykisk helse på jobb, de verktøyene de faktisk trenger? Eller må vi tørre å utforske nye tilnærminger – også teknologiske – for å møte en utvikling som allerede er i gang?
Jeg skal ikke påstå at vi har fasiten. Men jeg mener spørsmålet må få langt større oppmerksomhet fremover. For hvis psykisk sykefravær fortsetter å øke, er det ikke bare et helseproblem. Det er et arbeidslivsproblem. Et ledelsesproblem. Et samfunnsproblem.
Og kanskje også et innovasjonsproblem.
Hvis kunstig intelligens først skal ha en plass i dette rommet, bør den brukes til å gjøre mennesker mer bevisste på seg selv – ikke mindre. Mer romslige på innsiden – ikke smalere. Mer i stand til å stå i arbeid, relasjon og ansvar – ikke mindre.
Det er dette vi forsøker å utforske i samtalen «Kunstig intelligens for ekte psykisk helse». Ikke for å konkludere, men for å ta på alvor det som allerede er i ferd med å bli en av vår tids største utfordringer: Hvordan vi tar vare på mennesket i møte med et stadig mer krevende arbeidsliv.
