Avvist og redd for ensomhet

Avvist og redd for ensomhet

Noen sliter med frykt for å bli forlatt og klamrer seg til andre på uheldige måter. Nære relasjoner preges av redsel for avvisning, sjalusi og behov for kontroll. Livet blir en kamp mot ensomhet, og hvordan forstår vi dette?

Vi har i flere artikler basert oss på teorien til Jeffrey Young og Janet Klosko om negative grunnleggende leveregler.  I boken “How to break free from negative life patterns and feel good again” beskriver de ulike livsfeller som mennesket ofte havner i. Boken gir et godt innblikk i hvordan et belastende eller negativt oppvekstmiljø kan skrive seg inn i vårt mentale apparat og legge grunn for uheldige mønster i vår selvopplevelse. I denne artikkelen er det avvisning som er tema. Vi skal se på hvordan utrygghet i oppveksten kan etablere en grunnleggende frykt for å bli avvist og latt alene.

Mange sliter med en iboende frykt for å bli sviktet. De er redd for å bli forlatt, noe som gjør at de av og til klamrer seg til andre mennesker på en måte som kan ødelegge relasjoner. Mange av oss frykter ensomhet og isolasjon, og for dem som har opplevd avvisning og ensomhet i barndommen, kan denne følelsen bli forsterket og forstyrre god livskvalitet. Barnet er totalt avhengig av sine omsorgspersoners nærvær og emosjonelle kontakt, og den skrekkinnvarslende følelsen hos et barn som blir forlatt eller sviktet, kan sette dype spor i et menneskeliv. Det er dette som ligger i begrepet grunnleggende negative leveregler.

 

Vi styres i høy grad av det ubevisste

Mellom 90 og 95 % av vår menneskelige tilværelse forvaltes utenfor vår bevisste oppmerksomhet. Vi er altså stort sett ubevisst om det som foregår i og utenfor oss selv. I et slikt perspektiv er det ikke rart at tidlige erfaringer, som er kodet inn i vårt mentale system, trolig kan gjøre noe av regnskapet for det vi i psykiatrien kaller personlighetdiagnostikk. Det er heller ikke usannsynlig at dette enorme ubevisste systemet reagerer stereotypt og uhensiktsmessig i mange sammenhenger når det gjennom en oppvekst har akkumulert og lært av for mange negative erfaringer. Det er heller ikke usannsynlig at det påvirker vår helse på avgjørende måter. Ved å avsløre våre ubevisste impulser og uhensiktmessige livsstrategier, kan vi oppnå ny innsikt og gjenvinne kontroll på eget liv. Young og Klosko har skrevet en glimrende bok hvor de kartlegger i overkant av 12 ulike ”leveregler”.

I følge Young og Klosko er en negativ grunnleggende leveregel et ”psykologisk” mønster som starter i barndommen og får gjenklang utover hele livsløpet. Det begynte med at noen i familien eller andre barn gjorde noe med oss. Vi ble forlatt, overbeskyttet, mishandlet, ekskludert eller fratatt noe – vi fikk en skade. Etter hvert blir leveregelen en del av oss. Det er gjennom andre mennesker barnet lærer om seg selv, og det er denne lærdommen som legger grunn for den voksne personligheten. Dersom oppveksten er preget av vonde erfaringer, kan dette skade mennesket rent psykologisk sett. Det kan føre til at vi oppfatter oss selv og verden på en feilaktig eller uhensiktsmessig måte. Kanskje opplever vi verden som truende, og oss selv som mindreverdige, og denne typen (selv)opplevelser har ofte sitt opphav eller utspring i våre tidligste relasjoner. Vi ble ikke født mislykkede eller mindreverdige, det er noe vi erfarte eller ble fortalt i relasjon med andre. For å endre på negative leveregler må man først identifisere sitt negative mønster, og deretter undersøke hvilke personer og situasjoner som har vært med på å skape det negative mønsteret. Det er nettopp denne prosessen Young og Klosko beskriver i boken “How to break free from negative life patterns and feel good again”.

 

Avvisning

I denne artikkelen skal vi se nærmere på hva ”leveregelteorien” sier om ”avvisning”. Vi skal se på mennesker som sliter med en kronisk følelse og frykt for å bli forlatt. Når levergelen som handler om avvisning danner bakteppe for livet, vil man ofte leve på en grunnleggende ide om at man ender opp alene i verden, isolert og forlatt uten noen å støtte seg til. Spørsmålet er hvordan man havner i en slik fortvilet posisjon, og Young og Klosko hevder at utgangspunktet for en slik negativ leveregel skriver seg fra mangel på trygghet gjennom oppveksten.

 

Mangel på trygghet

Gjennom oppveksten har barn en del grunnleggende behov som bør være dekt dersom de skal ha de beste forutsetningene for en god selvutvikling. Grunnleggende trygghet er ett av disse behovene. Dersom det er mangler eller forstyrrelser her, er det en viss risiko for at man utvikler det Young og Klosko kaller negative grunnleggende leveregler. I forhold til mangel på trygghet, er det spesielt leveregelen som kalles ”avvisning” man risikerer å hemmes av gjennom livet. Leveregelen som knytter seg til misbruk og mistillit er også assosiert med mangel på trygghet gjennom oppveksten. Denne leveregelen har vi blant annet beskrevet i artikkelen som heter Vold i familien.

Før vi går løs på avvisning og avvisningens psykologiske kretsløp, vil jeg kort oppsummere hva Young og Klosko sier om mangel på trygghet i boken “How to break free from negative life patterns and feel good again”. 

Manglende trygghet oppleves når trusler kommer fra våre nærmeste omsorgspersoner. Som barn er vi avhengige av våre nærmeste, og dersom omsorgspersoner svikter, blir barnet etterlatt i en totalt hjelpesløs situasjon. Dersom foreldrene oppfører seg «slemt» mot barnet, kan det heller ikke ta igjen eller trekke seg unna. Det er tvunget til å finne seg i foreldrenes oppførsel, fordi foreldrene besørger barnets overlevelse. Barnet kan ikke klare seg alene i verden, og sånn sett er det uhyre sårbart i forhold til foreldrenes oppførsel og eventuelt mangel på omsorgsevne. De negative leveregelene i denne sammenhengen dreier seg om trusler om avvisning eller mishandling fra de som egentlig skal ta vare på barnet, og som barnet er avhengig av. Mangler her kan få alvorlige følger og trenger ofte behandling senere i livet. Noen av opplevelsene som fostres i et slikt oppvekstmiljø er beskrevet kort i de følgende punkter:

  • Man føler seg ikke trygg noe sted, noe fryktelig kan skje.
  • Man føler seg sårbar og skjør
  • Det skal lite til å forrykke balansen
  • Man kan ha intenst og ukontrollert humør (impulsiv og selvdestruktiv atferd)

Når vi snakker om en slik tiltrengt trygghet i barndommen, dreier det seg om at følgende punkter er ivaretatt.

  • Barnet trenger trygge og stabile familieomgivelser.
  • I trygge hjem foreligger nødvendig forutsigbarhet, noe som gir mulighet for å utforske verden og bli kjent med seg selv og sine behov.
  • Foreldrene er emosjonelt til stede for barnet
  • Ingen blir mishandlet
  • Krangling foregår innenfor normale rammer
  • Ingen forlater barnet alene over lengre tid.
  • Usikre barndoms-situasjoner er de skadeligste å gjenta i voksen alder. Man ender ofte opp i destruktive forhold, eller man unngår alle forhold.

De negative levereglene viser oss nettopp hvordan mennesker har en tendens til å gjenta oppvekstens skadelige relasjoner senere i livet. Noe av det største problemet med opplevelser av avvisning og omsorgssvikt er at forholdet til andre mennesker ofte blir vanskelig å håndtere. Forhold kan rett og slett oppleves som smertefulle for de menneskene som har manglet trygghet gjennom oppveksten. Man kan ikke slappe av eller gi av seg selv i forholdet. Isteden er forhold noe uforutsigbart og farlig. Man møter ofte andre med en slags ubevisst eller bevisst tanke om at de kan skade, forråde, avvise og utnytte en. Man må altså være på vakt. Det blir nesten umulig å stole på andre, selv de som står en nærmest. Faktisk er det ofte de nærmeste man har mest problemer med å stole på. Man regner med at folk, eventuelt i skjul, kommer til å skade en eller forlate en. Når noen gjør noe hyggelig eller noe som er godt for en, leter man alltid etter et dult bakenforliggende motiv. Man tror rett og slett ikke at andre mennesker ønsker å tilby noe positivt eller ønsker samvær. Man forventer å bli avvist eller etterlatt alene, og da er det lille barnets følelse av total hjelpeløshet og frykt som dukker opp igjen.

Avvisning som en grunnleggende negativ leveregel

Mennesker som lever et liv med avvisning som en toneangivende leveregel, opplever ofte store problemer i kontakt med andre mennesker. Her sliter man med en grunnleggende tro på at man vil ble avvist og etterlatt følelsesmessig isolert resten av livet. Enten noen man kjenner dør, eller at de reiser bort eller at de bare går ut døren, sitter man ofte igjen men en frykt og intens fornemmelse av at man nå kommer til å bli værende alene og ensom i verden. Man tror egentlig innerst inne at det er ens skjebne å leve livet i fullstendig ensomhet. Bare det å legge på røret etter en samtale med en venninne eller en venn, kan skape en følelse av panikk og ubehag. Av den grunn kvier man seg ofte for å avslutte en samtale, og man risikerer at andre mennesker etter hvert synes det er belastende å ha kontakt. Dersom man ikke kan avslutte en samtale uten en underliggende følelse av ubehag, blir kontakten rett og slett belessende for mange.

 

Dystre tanker om kjærlighet

Leveregelen som handler om avvisning er også svært toneangivende for håpløse og dystre tanker om kjærlighet. Uansett hvor bra et forhold er, forventer man at det snart tar slutt og at partneren vil gå sin vei og aldri komme igjen. Man regner med at forhold er dømt til å mislykkes. Når man sliter med denne leveregelen, er det vanskelig å se for seg at noen som reiser av gårde, ikke blir borte for alltid, men faktisk kommer tilbake for å stå ved ens side på et senere tidspunkt. Man klarer ikke å stole på at dette kun er et midlertidig avbrekk i kontakten. Man klarer ikke å være sikker på at personen kommer tilbake, hvorpå enhver avskjed blir vond og føles skjebnesvanger.

 

Avvisningens følelsesmessige styrke

Avvisning er vanligvis en leveregel som kun viser seg som en slags taus fornemmelse. Ofte mangler den ord og et fornuftig uttrykk. Dette er fordi at leveregelen som regel har sin opprinnelse i tidlig barneår, før barnet har noe språk å forstå sine følelser med. Avvisningen som danner grunnlag for denne negative leveregelen, begynner altså ofte tidlig i barndommen. Derfor er det ofte få tanker og minner som er direkte forbundet med opplevelsen av avvisning i voksenlivet. Dersom man skal forsøke å uttrykke følelsen, blir den likevel ofte uttrykt i setninger som, ”jeg er alene”, ”ingen er der for meg”. Nettopp fordi leveregelen ofte har en svært tidlig opprinnelse, har den som regel stor følelsesmessig styrke. En person med alvorlig avvisnings-leveregel kan rammes av intens og uutholdelig følelseskaos selv ved korte separasjoner. Omtrent som barnet som forlates alene i en stor, uforståelig og truende verden.

 

Oversensitiv i nære relasjoner

Denne leveregelen kommer som regel til uttrykk i intime relasjoner. I sosiale sammenhenger og ute blant folk, er det sjelden at den spiller seg ut på samme måte. Det å være på avstand fra en viktig og nær person er som regel det som utløser leveregelens hav av vonde følelser. Man kan også se at atskillelsen ikke trenger å være reell for at leveregelen skal utløses. Den trenger heller ikke være av fysisk art. Hvis du har denne leveregelen, er du sannsynligvis oversensitiv og leser intensjoner om å forlate deg i uskyldige bemerkninger. Dessuten føler man seg veldig ofte emosjonelt avvist. Rett og slett kan alt som oppfattes eller oppleves som brudd, utløse leveregelen, selv om det ikke har noe med virkelige tap (dødsfall, skillsmisse og lignende) å gjøre.

 

Avvisningens Kretsløp 

Dersom du har denne leveregelen, vil du oppleve følgende kretsløp når leveregelen setter inn for fullt: Først frykt og redsel, deretter vil du merke stor sorg og til sist vil du rammes av sinne. Dette er avvisningens kretsløp;

Først får man en panikkaktig følelse, som et barn som mister mor i kjøpesenteret. Man føler seg oppjaget: ”Hvor er hun, jeg er alene, jeg har gått meg vill, jeg er hjelpesløs”. Dette kan vare i timer eller dager. Men dersom panikken varer lenge nok, vil det gradvis avta, og deretter gi plass for sorg over tapet. Her oppleves ensomhetens tyngde for alvor, og man plages med forestillinger om at man aldri kommer over tapet av personen. Denne sorgen kan utvikle seg til en depresjon. Og til slutt, spesielt hvis personen kommer tilbake, vil man oppleve sinne mot personen som forlot en, og likeledes sinne mot seg selv i frustrasjon over at man har et så sterkt behov for nettopp dette mennesket.

Barnet som kommer bort fra sin mor i kjøpesenteret, vil som regel reagere med gråt og panikk. Deretter vil panikken avta, og barnet vil ofte stå ganske stille og gråte for seg selv. Når barnet gjenforenes med mor, kunne man kanskje forvente glede og lettelse, men som regel er det sinne som kommer til uttrykk. Sinne er en følelse som besørger vår selvhevdelse, og barnet kommuniserer at det ikke finner seg i å bli forlatt. Det er sint og skuffet over morens plutselige fravær, og verden blir raskt et skummelt sted dersom man risikerer at man plutselig er helt alene.

 

Heges frykt for å bli forlatt blir en «selvoppfyllende profeti»

For å illustrere hvordan avvisningens kretsløp kan etablere seg som en negativ grunnleggende leveregel, vil jeg kort skissere et eksempel med en jente som heter Hege. Hege mistet sin far da hun var fire år gammel. Faren døde helt uventet av hjerteinfarkt, og Hege forstå ikke hvorfor han plutselig ble borte. Hver ettermiddag stod hun i vinduet og speidet etter ham. Hun ventet på at han skulle komme hjem, men han kom aldri. I denne situasjonen ville det være avgjørende at Hege hadde en mor som kunne trøste og trygge Hege gjennom krisen, men dessverre blir mor deprimert og sengeliggende. Hege blir dermed helt alene. Far forvinner i døden, og mor forsvinner i depresjon. På grunn av dette hemmes Heges utvikling. Hun er hele tiden utrygg og redd for at mamma skal begynne å gråte. Hun blir på sett og vis mor for sin mor. Hun må sørge for at mamma ikke har det vanskelig, for hver gang mamma gråter og låser seg inne på rommet, blir Hege alene og panikken jager gjennom henne.

Forholdet mellom Hege og mor utvikler seg som en gjensidig avhengighet. Hege får ikke det spillerommet og de utviklingsmulighetene hun trenger for å bli trygg på seg selv og oppleve at hun mestrer livet. Hun må gå på listesko for ikke å forulempe moren på noen måte, og livet blir en kamp for å beholde trygghet.

Hege sliter på skolen og oppnår ikke karakter i flere fag. Hun har mye angst og sliter med konsentrasjonen. Da hun er 24 år gammel, finner hun en kjæreste som hun flytter sammen med. Jørgen er en snill mann som elsker Hege, og den første perioden de har sammen er preget av varme og kjærlighet. Jørgen jobber i et arkitektfirma med en normal arbeidsdag fra kl 08.00 til 16.00. Hege er hjemme, delvis sykemeldt, men tar opp noen fag som privatist. Etter hvert begynner det å utkrystallisere seg noen problemer i forholdet, og det handler om Heges frykt for å bli forlatt.

Hver morgen går Jørgen på jobb, og hver morgen opplever Hege et intenst ubehag når han lukker døren etter seg. Hun føler seg uvel, har hjertebank og opplever en slags kvelningsfornemmelse i det døren lukker seg og Jørgen kjører av sted på jobb. Hege forstår ikke hva dette dreier seg om, men stadig oftere ber hun Jørgen om å bli hjemme. Hun forteller at hun er syk og har behov for at han er hos henne. Jørgen blir av og til hjemme fra jobb, men etter noen måneder begynner sjefen å reagere på mye fravær. Dermed må Jørgen gå på jobb selv om Hege trygler ham om å bli igjen. Resultatet er at Jørgen går på jobb med dårlig samvittighet. Han burde vært hjemme hos Hege, men han kan jo ikke…

På ettermiddagen er det Jørgen som handler inn matvarer før han kommer hjem. En dag treffer han en kamerat på butikken, og de slår av en prat. Det fører til at Jørgen kommer hjem 15 minutter senere enn vanlig, og da han ser på telefonen sin, har han 20 tapte anrop og 10 meldinger. ”HVOR ER DU!!!”. Det er Hege som venter ham hjem, og når han kommer litt sent, blir hun overmannet av redsel og ubehag. Når han endelig kommer inn døren, starter en krangel hvor Hege klandrer ham for ikke å bry seg eller ta hensyn til henne. Hun er også mistenksom. Har han et skjult forhold til en annen kvinne. Hvor mange kvinner jobber han egentlig sammen med? Behovet for å undersøke og kontrollere Jørgen blir gradvis mer påtrengende.

På denne måten utspiller avvisningens kretsløp seg i livet til Hege. Som barnet i kjøpesenteret, reagerer hun først med panikk, deretter føler hun seg nedstemt i løpet av dagen. Hun teller minutter mens hun venter på at Jørgen skal komme hjem. Da han endelig kommer, ender det ofte med krangling på ettermiddag. Panikk, depresjon og sinne har blitt Heges forferdelige felle.

Det Hege frykter mest av alt, er å bli forlatt. Det paradoksale er at nettopp denne frykten gjør at hun til slutt blir forlatt. Jørgen føler at han lever i et fengsel. Alt han gjør og foretar seg blir ”overvåket” av Hege, og han har alltid dårlig samvittighet når han forlater huset. Han opplever Hege som sjalu og kontrollerende. Slik orker han ikke å leve, og det ender med at han går fra Hege.

 

Opprinnelsen til leveregelen ”avvisning”

Fortellingen om Hege er ett eksempel på hvordan en leveregel kan etableres i barndommen, og deretter få stor innflytelse også senere i livet. I følge Young og Klosko finnes det mange veier og utviklingslinjer som kan resultere i negative grunnleggende leveregler. Under har jeg kort oppsummert hvordan de ser for seg mulige opprinnelser til leveregelen som sentreres rundt frykt for ensomhet og avvisning.

  • Man kan ha en biologisk disponering for separasjonsangst – vansker med å være alene
  • En forelder døde eller forlot hjemmet da du var liten
  • Moren din var innlagt på sykehus eller atskilt fra deg i en lengre periode da du var barn, eller du var selv innlagt og separert fra familien din i noen perioder som liten.
  • Du ble oppdratt av barnepassere eller på en institusjon hvor det var flere omsorgsfigurer, men lite stabilitet. Du rakk aldri å knytte et nært og trygt bånd til de ulike barnepasserne. Det kan også hende du ble sendt til en internatskole i meget ung alder.
  • Moren din var ustabil. Hun ble deprimert, sint, beruset eller hun trakk seg jevnlig unna deg på en eller annen måte.
  • Foreldrene dine ble skilt da du var liten, eller kranglet så mye at du ble redd for at familien skulle falle fra hverandre.
  • Du mistet oppmerksomheten til en forelder på en betydningsfull måte.  For eksempel fikk du en bror eller søster, eller foreldrene dine giftet seg på nytt.
  • Familien din var overdrevent knyttet til hverandre, og du ble overbeskyttet.
  • Du lærte aldri å takle livets vansker da du var barn.

En negativ leveregel er sjelden noe man er bevisst. Det kan kanskje best beskrives som en ”stille stemme” eller en diffus fornemmelse som styrer livet vårt i negative retninger. Innledningsvis snakket vi litt om hvor mye av vårt liv som dikteres av ubevisste innskytelser, og negative grunnleggende leveregler kan forstås som ubevisste livsmønstre som hemmer oss i livet. Når det gjelder avvisning, er det ofte snakk om en nesten ”usynlig leveregel”. Det er ikke sikkert at verken venner eller bekjente legger merke til hvordan man sliter med frykt for å bli forlatt. Som regel er de som står oss nærmest som får se og føle leveregelens destruktive styrke.

Problemer i de nærmeste relasjoner – Sjalusi, eierlyst og kontroll

Nære forhold til andre mennesker blir ofte svært ustabile for personer som sliter med avvisningsleveregelen. Ofte er følelsen at forholdet er som en berg-og-dalbane, og at en katastrofe venter rett rundt hjørnet. Man føler ofte at man snart kommer til å miste betydningsfulle personer. Det kan avstedkomme uberettigede mistanker og et overdrevent behov for å kontrollere partneren. Sjalusi er et av de vanligste fenomenene i et forhold hvor en eller begge parter sliter med avvisningsproblematikk. Sjalusi er også tema for artikkelen som heter Sjalusi og forfølgelse av ekskjærester.

Noen mennesker som lider under avvisningsleveregelen unngår også intime forhold helt og holdent. De kvier seg for å bli såret, og unngår dette ved ikke å etablere noen nære forbindelser. Andre inngår i intime forhold, men bekymrer seg overdrevent mye for å miste partneren sin. De personer som lever i parforhold, har ofte en tendens til å overreagere på småting som partneren sier eller gjør. Ofte tolkes bagateller i retning av at partneren ønsker å bryte forholdet. Som nevnt kan man også slite med overdreven sjalusi eller eierlyst. Dette medfører at man klamrer seg til sin partner, og livet blir et stort og slitsomt prosjekt som dreier seg om å beholde han eller henne. I slike situasjoner oppleves det svært vanskelig å være borte fra partneren selv noen få dager.

 

Hvordan endre på leveregelen Avvisning?

En av de viktigste styrkene ved boken “How to break free from negative life patterns and feel good again”, er en rekke tiltak og tips man kan dra veksel på for å ”frigjøre” seg fra grunnleggende negative leveregler. Under har jeg kort oppsummert hva Young og Klosko anbefaler i forhold til avvisningsproblematikk.

  1. Ha forståelse for avvisningen i barndommen din.
  2. Følg med på dine følelser av avvisning. Legg merke til hyperfølsomheten din overfor å miste folk som står deg nær; din desperate frykt for å være alene; behovet ditt for å klamre deg til folk.
  3. Gå gjennom tidligere forhold og kartlegg mønstrene som går igjen. (Husk at negative leveregler har en tendens til å styre en mot typiske situasjoner og relasjoner som gjenskaper det negative mønsteret. I dette tilfellet vil det altså foreligge en fare for at du innleder forhold til ustabile personer som bekrefter og forsterker avvisningsleveregelen). Lag en liste over fallgruver ved avvisning.
  4. Unngå uforpliktende, ustabile eller ambivalente partnere selv om de skaper god kjemi.
  5. Når du finner en partner som er stabil og forpliktende, så stol på han eller henne. Tro på at han eller hun kommer til å være der for deg for alltid, og ikke kommer til å forlate deg.
  6. Unngå å klamre deg til folk, ikke bli sjalu, eller overreager på de vanlige atskillelsene som skjer i et godt forhold.

 

Konklusjon

Det kan være vanskelig å jobbe seg ut av et negativt livsmønster. Første skritt på veien er uansett å få innblikk i problemets natur. Det handler om å se hvordan leveregelen er et resultat av uheldige omstendigheter tidligere i livet, og ikke en egenskap ved ens person. Det er noe som har blitt installert, og målet i terapi eller selvutvikling er å avinstallere negative mønstre og erstatte de med nye. Det er ikke alltid en lett oppgave, men det er mulig!

I denne artikkelen har vi også snakket en del om frykten for å bli forlatt eller menneskets grunnleggende angst for ensomhet. Et interessant spørsmål er hvorvidt ensomhet handler om fravær av mennesker og relasjoner, eller om ensomhet dypest sett handler om en følelse eller ens egen holdning til livet og seg selv. Kanskje er ikke ensomhet mangel på mennesker og venner, men noe som stammer fra en selv og iscenesettes av ubevisste mønstre eller negative leveregler. Dette tema har vi skrevet mer utfyllende om i artikkelen Er Ensomhet å være alene? Kunsten å takle Ensomhet.

 

Du finner også relaterte artikler under kategorien Negative Leveregler. I tillegg har vi flere lignende artikler under kategorien Selvhjelp og selvutvikling.

 

Mer om endring av negative livsmønster

 

I videoen under snakker psykologspesialist Sondre Risholm Liverød om leveregler, avvisningens kretsløp og historien om Hege.

Kilder

 

Young Jeffrey E. & Klosko Janet S. (1995). How to break free from negative life patterns and feel good again. USA: Penguin Putnam, Inc. (Anbefales!)

Young, Jeffrey, Klosko, Janet S. & Weishaar, Marjorie (2003) Schema Therapy. Guilford Publications.

 

 

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

print
Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet Sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens Psykologi» og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet».

5 KOMMENTARER

  1. Etter å ha lest art. to ganger sitter jeg igjen med mange tanker! For en stor » forbrytelse » som ble begått mot barn før 70-tallet i forhold til langtidsopphold på div. institusjoner, sykehus o.l.! Tenk f.eks. på de stakkars tuberkoloseba…rna som fikk se sine foreldre kanskje en gang i året? Det har bl.a. vært vist tv progr. og dokumentarer om dette fra » Kysthospitalet » – tidl. tuberkolosehjem, i Tromsø! Jeg glemmer aldri slike progr. og festet meg med mye som ble fortalt av tidl. barnepas. og deres traume i forhold til adskillelse av sine nærmeste omsorgspersoner som jo gjerne var mor! En fortalte at han savnet mora så forferdelig etter at han ble innlagt- i flere år, at når mora kom på sitt årlige besøk – bodde langt unna og i den tida var det ikke bare å forlate de hjemme og pendle imellom, så overså han henne for å verne seg mot det smertefulle tapet han visste ville komme om han lot henne «være mamma » for en stakket stund igjen! Han husket også smerten i moras ansikt over hennes opplevelse av avvisningen/situasjonen og skjønte at det måtte ha vært forferdelig for henne!

  2. Et annet traume, var barna som opplevde å miste mor eller far, i tidl. barneår med store søskenflokker, som i tillegg til tapet også opplevde å bli satt bort til fremmede, det være seg fjerne slektn. eller andre! …Dette p.g.a. at den ene som satt igjen ikke klarte forsørgerbyrden og barnepass samtidig og ble dermed tvunget til denne hjerteskjærende handlingen mot sine barn-grusomt for alle parter, med få eller ingen muligheter til jevnlig kontakt. Disse barna ble da også gjerne brukt til tung arbeidskraft + + og fikk vel lite eller ingen anerkjennelse og nærhet fra de » omsorgspersoner» de var plassert hos, men selvfølgelig var det unntak også her. Dette var helt vanlig og mye av, ved kysten i nord, hvor fisket ofte var hovednæringen, med mange tragiske drukningsulykker i kjølvannet av den.

    Omsorgsvikt kan være så mangt og ha sin årsak i enda mer, dette er foreldre som skal videreføre det de selv manglet i barndommen og med det vi kjenner til fra nærhistorien og psykologiens teori, hva naturlige reaksjoner gjelder, er det kanskje ikke så rart at noen -overbeskytter, skyver unna, er følelseskalde osv. og slik fortsetter det i generasjoner.Vis mer

  3. Hei!
    Jeg setter stor pris på denne websiden. I forhold til denne artikkelens innhold om atferd i forhold til avvisning. Dersom den gjentagende atferden ikke er veldig tydelig men mer «subtle». Kan det være slik at den for opptrer «motsatt»? Feks avviser andre mennesker før de får muligheten til å avvise en? Synes det å være alene er greit? Vansker med å «gi seg helt hen til» noen osv?

  4. Hege sine reaksjoner er som å lese om meg. Sett bort i fra 20 sms «hvor er du?» etter 15min.
    Men; jeg vet at jeg hadde visst at han hadde vært 15min sent hjem.

    Denne evige: Nå er det syv timer igjen, fire timer igjen, en time igjen. Er som om livet mitt ikke begynner før dette.

    Jeg føler at jeg er så usikker på mine egne følelser at jeg ikke klarer å tenke selvstendig over dem, vil spørre noen om de er riktige på et vis.

    Tryggheten han gir meg er så sterk, jeg klamrer meg til den og får panikk uten den.

    Skal til psykolog om noen mnd. Håper jeg kan komme meg ut av dette og finne ut av dette.

  5. Dette er meg! Og det er fryktelig vondt å lese…. På grunn av dette mista jeg min store kjærlighet! Hva gjør jeg for å få han tilbake?

Legg igjen et svar