Jeg har tidligere skrevet at man som deltaker i gruppeterapi fungerer både som ”pasient” og ”terapeut”, noe jeg mener er riktig. Det betyr rett og slett at deltakerne oppfordres til å gi andre sine innspill samtidig som de mottar det samme fra de andre. Man bidrar inn i gruppen med egne refleksjoner, opplevelser, tolkninger og tilbakemeldinger, og man det man investerer får man gjerne igjen av de andre. Men selv om alle har en slags delt rolle, er det til syvende og sist gruppeterapeuten som leder gruppa og har det overordende ansvaret.
Når man er ti stykker samlet i en ring, kan det bli ganske komplisert og det kan oppstå mange følelser og uavklarte opplevelser. Terapeutens oppgave er blant annet å sortere i det mellommenneskelige terrenget. For å sikre at terapeuten ikke ”mister grepet”, har man gjerne to terapeuter i en gruppe på åtte pasienter. Det kalles gjerne for Coterapi. Det er både fordeler og ulemper med coterapi, men dersom vi er oppmerksom på ulempene, vil det sjelden volde oss mye skade.
- En av fordelene med terapi drevet av to terapeuter, er at terapeutene alltid har en gjensidig støtte og trygghet. Ulempen er at det kan bli for trygt, hvorpå tryggheten fungerer som en slags ”sovepute”. Dette kan svekke en overvåken oppmerksomhet fra terapeutenes side med hensyn til stemninger og pågjeldende klima i gruppen.
- To terapeuter gir bedre oversikt.
- To terapeuter gir rom for en pendling mellom aktiv deltakelse og tilbaketrekning og ettertanke. I situasjoner hvor coterapeut er aktiv, får man mulighet til å kaste et reflekterende blikk på hele gruppen og undersøke om noen har det ekstra vanskelig eller har falt ut osv. Dette kan bli en ulempe hvis det forekommer synkron tilbaketrekning i en krevende situasjon.
- To terapeuter åpner for at gruppen opprettholdes på ukentlig basis også i ferieavvikling og ved sykdom.
- Et godt terapeutpar åpner mulighet for gjensidig veiledning og læring. Et terapeutpar som korrumperes av rivalisering og konkurranse vil ha en negativ effekt på gruppen.
- To terapeuter kan gjenskape ”to foreldre familien” og herigjennom skape trygghet og grunnlag for åpenhet. Det kan gi en opplevelse av ”foreldre” som kan kommunisere, samarbeide og håndtere konflikter. Denne dynamikken kan også falle negativt ut dersom pasientene kommer til å frykte uenighet mellom terapeutene, noe som kan hemme det frittalende forum.
Personlig har jeg alltid vært veldig glad for coterapi. I vanskelige saker har jeg alltid hatt noen å drøfte situasjonen med, jeg har lært mye av mine coterapeuter og jeg har følt stor støtte og trygghet i en makker. Tryggheten tror jeg dessuten har gjort meg til en bedre terapeut.
I tillegg er det slik at de fleste former for terapi veksler mellom å støtte, forstå, trygge og bekrefte pasienten når de har det vanskelig, mens man i andre situasjoner er nødt til å utfordre dem for å trigge bevegelse og stimulere forandring. Denne vekslingen mellom støtte og ufordring fungerer etter min mening veldig godt i gruppeterapi, og spesielt godt når vi er to terapeuter. Dersom jeg går inn i en litt direkte konfrontasjon for å utfordre en pasient, kan min coterapeut fungere mer støttende for å skape balanse. Ideen er at mennesker må føle seg grunnleggende trygge for å våge å forandre seg, og her har man mange muligheter til å ivareta dette i en gruppesetting. Den kjente filosofen Søren Kierkegaard har sagt at man må våge å miste fotfeste for ikke å miste seg selv, og det tror jeg er et godt bilde på en terapeutisk prosess. Dersom man føler seg trygg, ivaretatt og respektert, tåler man å utfordre seg selv og ”miste fotfeste”, og sånn skaper man forandring og selvutvikling i psykoterapi.
Av Sondre Risholm Liverød
Psykologspesialist
GruppeTerapi.info
