De som alltid er negative

De som alltid er negative

Noen mennesker er alltid negative og pessimistiske. De er kritiske, sarkastiske og forventer det verste. De rakker ned på seg selv og snakker nedsettende om andre. Hvordan kan vi forstå en slik oppførsel?

Concept: Business decline. Young unhappy businessman with thumbs pointing down in front of business graph with negative trend , isolated on grey background.

Noen mennesker er negative og pessimistiske. De forventer ofte det verste, kan snakke nedsettende om andre, er full av kritiske holdninger, de kan legge en demper på sosiale sammenhenger og oppføre seg som en «bremsekloss» i forhold til prosjekter og lignende. Hvordan kan vi forstå de negative menneskene?

I artikkelen om Skrytepavens psykologi skrev vi om en psykisk forsvarsmekanisme som kalles «idealisering». Idealisering som forsvar betyr at man håndterer emosjonelle konflikter og andre stressfaktorer ved å tilskrive seg selv og andre overdrevent positive kvaliteter. Personer som tyr til idealisering snakker ofte om mennesker de knapt kjenner som nære venner, og de beskriver sine bekjentskaper som mektige, betydningsfulle, populære, ærverdige og så videre. I dagligtale vil vi gjerne kalle mennesker av denne typen for skrytepaver, men samtidig bør vi erkjenne at idealisering og «skryting» som psykisk forsvar tjener en funksjon. Kort sagt vil skryting gi personen en form for tilfredsstillelse, samtidig som det beskytter vedkommende mot følelser av mindreverd, maktesløshet eller opplevelser av å være verdiløs og uinteressant i andres øyne.

I denne artikkelen skal vi ikke skrive om de som skryter og overdriver, men snarere om det motsatte. Vi skal altså se på de negative menneskene som diskvalifiserer og kritiserer både seg selv og andre. Vi skal undersøke de som møter livet med negativitet og mistillit.

I denne sammenheng skal vi nok en gang ta utgangspunkt i teorien om menneskets psykiske forsvarsmekanismer. Mer bestemt er det en forsvarsmekanisme som kalles «devaluering» som kanskje kan gi oss en større forståelse for den negative grinebiteren. Devaluering betyr at en person håndterer følelsesmessige konflikter, vanskelige følelser, usikkerhet og andre stressfaktorer ved å tilskrive seg selv og andre overdrevent negative kvaliteter.

I psykologien forstår man blant annet devaluering som en strategi for å hevde seg selv ved å rakke ned på andre. Samtidig er det ikke uvanlig at mennesker som henfaller til denne typen psykisk forsvar også rakker ned på seg selv. De tyr til nedsettende og sarkastiske uttalelser både om seg selv og andre med det formål å øke selvfølelsen. Ved å møte tilværelsene med devaluering, kan man blant annet avverge erkjennelsen av skuffelser i forhold til ønsker og behov som ikke ble oppfylt. Man har kanskje flere utilfredsstilte behov og lengsler som får mindre betydning dersom det beskrives som tarvelige og uønskede. Slik blir ikke tapet og skuffelsene så omfattende og smertefulle.

Mennesker som vokste opp med foreldre som ikke stilte opp på en god nok måte, men stadig sviktet barnets behov, kan utvikle «negativitet» som en strategi for skjerme seg selv fra opplevelsen av svik. Det de ikke fikk var ikke noe å hige etter uansett: «Jeg har ikke behov for støtte fra noen. De har uansett ikke noe å tilby.» Et slikt tenkesett kan undergrave en følelse av mangler, lengsler og svik og sørge for at personen unngår den underliggende følelsen av verdiløshet. Devaluering fjerner på sett og vi betydningen av de andre, og skuffelsene blir dermed mindre.

Negative kommentarer om andre skjuler ofte en følelse av skam og mindreverd som personen ville oppleve dersom han eller hun gav uttrykk for sine behov.

 

Martin er distanser, følelsesmessig kald og negativ

Martin er en pasient jeg har hatt i terapi. Han fremstår som noe distansert, kritisk og følelsesmessig kald. Hans holdninger er fulle av mistillit og negativitet, og det er sjelden han sier noe som over hodet kan tolkes positivt. Etter flere måneder i terapi hadde jeg en opplevelse av at jeg fremdeles ikke kjente Martin. Vår relasjon var ikke blitt sterkere, og det var tydelig at Martin hele tiden holdt god avstand. Denne avstanden fylte han med skepsis og pessimisme. På et tidspunkt fortalte jeg Martin at jeg opplevde ham som fjern og tilbakeholden. Han virket ikke følelsesmessig engasjert i terapien, og jeg begynte å bli lei og utålmodig av hans kroniske negativitet.

Litt uforvarende, og kanskje litt upassende, kom jeg til å spørre ham om hvordan han ble til en stein. Min opplevelse var nemlig at han satt der som en bauta, og det var viktig for ham å være hard og utilgjengelig. Dette var det første spørsmålet han faktisk svarte åpent på, og svaret virket både oppriktig og personlig.

Martin forteller en historie om en far som favoriserte hans storebror. Han følte seg aldri sett, prioritert eller anerkjent av sin far. Han husker spesielt godt en episode hvor familien skulle på fotballkamp. Martin hadde gledet seg i flere uker, og på kampdagen stod han klar foran utgangsdøren med supporterutsyr og store forventninger. Da kommer faren ned trappen i morgenkåpen og Martin spør hvorfor han ikke er klar. «Broren din er syk, og da gidder vi ikke å gå på kampen». Martin overveldes av en dyp og inderlig skuffelse, og det var da han bestemte seg for å bli «hard som stein». Han skulle aldri mer trenge noe fra noen. Han bestemte seg for å klare seg uten andre mennesker, «og det var da jeg ble hard og kald», forteller Martin.

Siden har Martin lukket seg inne i sitt eget skall. Behovet for omsorg og nærhet har han unngått ved å devaluere alt og alle. Så lenge ingen hadde noen betydning, og han ikke ønsket seg noe fra noen, var han usårlig, men også uendelig ensom.

Historien kan kanskje illustrere hvordan negativitet kan tjene en slags psykisk forsvarsfunksjon. For Martin skapte negativitet den avstanden han trengte for å unngå skuffelser og den vonde opplevelsen av å være betydningsløs, slik han hadde lært seg selv å kjenne gjennom oppveksten. Som livsstrategi er devaluering et effektivt forsvar, men samtidig beheftet med sørgelige bivirkninger. Kampen for selvfølelsen, flukten fra den lave selvfølelsen, ensomhet, bitterhet, fiendtlighet og et sinnelag badet i negativitet er prisen Martin betaler, og den prisen er for høy.

 

Hva kjennetegner devaluering som forsvar?

Det er flere ting som kan tyde på at en person beskytter seg selv ved hjelp av devaluering og negativitet.

  • Humoren hos disse menneskene er ofte sarkastisk, tør eller bitende ironisk.
  • Når personen snakker om andre mennesker eller institusjoner han eller hun er avhengig av, devalueres deres betydning slik at personens behov for disse menneskene eller institusjonene tones ned eller avkreftes.
  • De har ofte en tendens til å gi andre nedsettende eller støtende navn. De er ofte de som finner på de litt «slemme» kallenavnene på andre.
  • Som sagt er det også slik at noen devaluerer sin egen betydning. Det betyr at de ofte snakker nedsettende om seg selv uten å dvele eller begrunne sine tarvelige uttalelser. De kan for eksempel kalle seg selv åndssvake, men ikke understøtte dette med forklaringer eller eksempler.
  • Noen personer reduserer også betydningen av sine egne resultater. Det reduserer fallhøyde og ansvar i det man foretar seg. Sliter man med en underliggende lav selvfølelse, kan ansvar, forpliktelser og store forventninger virke skremmende. Ved å rakke ned på seg selv reduseres kanskje forventningspresset og man regnes ikke med på samme måte. Når man stadig uttrykker at man ikke er «god nok» eller presterer dårlig, risikerer man at andre adopterer en slik oppfattelse og behandler en deretter. Slik kan negativitet og devaluering av seg selv bli en slags selvoppfyllende profeti. Man møter nye situasjoner med forventninger om fiasko, og kanskje trekker man seg unna utfordringer som kunne skapt vekst og utvikling. Hvis andre begynner å speile personen i tråd med de devaluerende tendensene, kan man også risikere at det gradvis forsterker den lave selvfølelsen.
  • Ofte kan man legge merke til at personer med devaluering som fremtredende forsvar har et nedsettende og kritisk tonefall.
  • I tillegg ser man en sterk tendens til å devaluere andres motiver eller gode gjerninger, og på den måten kan personen undergrave de resultatene andre oppnår.

 

Negativitet og devaluering kan altså skjerme mennesker fra opplevelsen av skuffelse og svik, men sosialt sett er det en tendens som ødelegger og vanskeliggjør gode relasjoner til andre mennesker.

 

Kilder

 

Cullberg, Johan (1999). Dynamisk psykiatri i teori og praksis. Tano Aschehoug. (Anbefales!)

Perry, Christopher (1989). Defense Mechanism Rating Scale. Fifth edition. Oversatt av Kjølbye, Morten og Sørensen, Per: De psykiske forsvarsmekanismer. Instrument til klinisk vurdering af de psykiske forsvarsmekanismer. (Boken kan anskaffes ved henvendelse til Morten Kjølbye ved psykoterapeutisk avdeling, Psykiatrisk hospital i Århus, Skovagervej 2, 8240 Risskov).

 

Av Psykologspesialist
Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

print
Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet Sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens Psykologi» og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet».

6 KOMMENTARER

  1. Jeg har levd sammen med en negativ mann i mange år. Jeg er ekspert i dette feltet.

    Løsningen er:

    Enten tar du pikkpakket ditt og går fra han/henne (noe som anbefales, hvis man ikke må være der) eller så tar du makten i forholdet med å opptre kontrollert og fornuftig. Ofte er det for ikke å splitte familien.

    Min mor sa til meg, at hvis jeg støtte på problemer i livet måtte jeg være «langsiktig klok» og tenke på barna. Det har jeg gjort og angrer ikke et sekund. Det jeg måtte angre er at jeg ikke så at han var en «skurk» før det var sent. Men man kan ikke angre noe man ikke visste. Så jeg plager meg ikke med det. Nå er barna voksne og jeg er fornøyd. Og han lever med meg og kommer med oppgulp innimellom. Inni det ene øret, ut av det andre!

  2. Hadde kanskje vært greit for oss som har devaluering som forsvar å vite hva vi skal gjøre for å komme ut av det.
    Kjenner meg igjen i det meste som står der.

  3. Hva gjør vi som er «skadet » ? Ønsker å være positiv , men med mange år med skuffelser og trist barndom er akkurat som det negativet har fått større plass i meg . Jeg ønsker å være positiv , og jobber med meg selv – men når flere sier at jeg er iblant negativ – mister jeg tro på meg selv desverre . Og da er jeg tilbake til starten av å tenke positivt . Opp og ned , opp og nedturer – ganske slitsomt !

  4. Ja, hva gjør vi som er «Skadet». Vi er også individer som trenger hjelp. Jeg er en «Martin» eneste gutt i en stor søskenflokk, hvor jeg aldri ble sett far som kalte meg «kneda (Klossete person)» «mamma dalt» og være ting. Ja jeg gikk inn i meg selv og laget ett skal, der ble jeg, jeg ble stolt og skulle klare meg selv, skulle ikke ha hjelp osv.. Dette har forårsaket at jeg i 70 år har vært ensom. Har ikke klart med i ekteskap, ikke blant venner, selv om alle påstår jeg er sosial og hyggelig, men jeg vet ikke hvordan takle alt jeg stengte ute som barn, jeg har aldri lært meg hvordan jeg skal vøre blant venner og kollegaer. Har klart meg bra i livet, men er fremdeles ensom. Takler bedre å være alene en å være blant venne gjengen. Og da jeg ikke vet hvordan jeg skal takle folk blir jeg nok godt utnyttet da jeg heller sier JA der jeg skulle ha sagt NEI for ikke å skuffe flere mennesker. Skulle så gjerne vørt klar over dette for lenge siden så kunne jeg kanskje ha gjort noe. Min negativitet er som regel at jeg prøver å være bedre enn det jeg egentlig er.

Legg igjen et svar