Dysfunksjonelle familier del I
Skrevet av: Sondre Risholm Liverød
I arbeid med psykisk helse ser man at klientens problemer alltid har flere komponenter. Det kan handle om klientens indre følelsesliv, ytre stressfaktorer, økonomiske problemer, problemer i parforhold eller familie og så videre. Psykiske problemer griper som regel inn på flere arenaer i klientens liv, og vi ser ofte at kjernefamilien er det området hvor problemene enten har sin forankring eller er den arenaen hvor problemene manifesterer seg tydeligst. Psykiske spenninger hos et familiemedlem vil påvirke de andre familiemedlemmene, og noen ganger er det sånn at én person i familien blir ”bærer” for vanskeligheter som egentlig tilhører hele familiesystemet. I denne artikkelen skal vi se litt på hva som kjennetegner familier som ikke fungerer godt nok. Artikkelen er forankret i boken til den svenske psykiateren og psykoanalytikeren, Johan Cullberg, som skriver glimrende om en rekke aspekter ved psykisk helse.
I familier som ikke fungerer optimalt ser man ofte at familiemedlemmene ikke tilgodeser eller er sensitive nok i forhold til de andres behov og følelser. Det kan skyldes kriser, uvennskap, uoverensstemmelser mellom foreldre, arbeidsløshet, sykdom eller andre faktorer som påvirker familiesystemet på avgjørende måter. Ofte er det ved kriser eller ulykker at eventuelle dysfunksjonelle familiestrukturer kommer til overflaten. I boken Dynamisk psykiatri nevner Cullberg 9 ulike kjennetegn ved uheldige familiedynamikker. I denne artikkelen skal vi undersøke tre varianter:
- Et lukket familiesystem
- Foreldre som bruker barna som partnersubstitutt
- Identiteten til familiemedlemmene smelter sammen
Familiesystemet er lukket
Et lukket familiesystem handler om at det foreligger en slags stilltiende avtale mellom familiemedlemmene om at man ikke snakker om seg selv og familien til utenforstående. Kanskje har det skjedd noe skamfullt eller forbudt i familien som ett eller flere av familiemedlemmene ikke vil at andre skal få vite om. Istedenfor at man bare holder på denne ”hemmeligheten”, utvikler det seg en mer generell tendens til at man ikke deler noe av seg selv eller familiens anliggende med andre. I slike sammenhenger kreves det sterk lojalitet fra alle familiens medlemmer, og brudd på denne lojaliteten kan avstedkomme voldsomme reaksjoner. Det betyr dypest sett at hele familien lukker seg inne og unngår sosial kontakt eller omgås andre på en overfladisk måte. Det enkelte medlemmet får sjelden inngå i betydningsfulle relasjoner til andre, hvorpå de også frarøves muligheten til å dele sine problemer og tanker med folk utenfor familiesystemet. Det skaper en form for isolasjon, en usynlig vegg, mellom familien og omverden. Når mennesker isolerer seg, er det ofte et tegn på angst, og isolasjonen fører som regel til depressive symptomer på sikt. Dersom eksempelvis en familieterapeut forsøker å få innpass i familien, oppleves det som en slags trussel, noe som gjør det vanskelig å hjelpe slike familier. Den enkeltes emosjonelle behov undergraves, og de sosiale behovene understimuleres. Medlemmene av slike familier må være på vakt og til dels unnvikende for å beskytte familiens usynlige rammebetingelser.
Foreldre som bruker barn som partnersubstitutt
Man kan høre foreldre si at de har et veldig åpent forhold til sine barn. Man kan også høre foreldre si at de er som venner eller venninner med sine barn, og mange kan tenke at dette høres ut som et fantastisk forhold. Det er ikke alltid slik. Åpenhet er bra, men i forholdet mellom foreldre og barn, er det også en rekke elementer som bør sorteres ut. Noen ganger kan man se at slike ”intime” og ”åpne” forhold mellom foreldre og barn egentlig handler om at barna brukes som substitutt for et inadekvat forhold mellom foreldrene. Problemet er altså at forbindelsen mellom foreldrene er underminert, og for en eller begge foreldrene har barnet blitt følelsesmessig viktigere enn partneren. Cullberg uttrykker det slik:
”Det kan komme til uttrykk i fortrolighet, åpenlys favorisering eller subtile utspill, som binder og forfører barnet, og som gir anledning til motspill og misunnelse hos de øvrige familiemedlemmene.”
Et barn bør alltid ha muligheten til å uttrykke sine behov og følelser ovenfor en voksenperson, men denne muligheten bør ikke gå begge veier. En forelder kan ofte legitimere sin ”intime” relasjon til barnet ved å kalle det et nært og fortrolig forhold, mens det dypest sett handler om at barnet brukes som en følelsesmessig ventil for den voksnes problemer. Da er det ikke lenger snakk om et nært forhold mellom voksen og barn, men om et forhold hvor barnet må fungere som en voksen. Dette skaper en skjev balanse i relasjonen, og dypest sett får barnet for mye ansvar og frarøves sin posisjon som “minst”. Foreldre som bruker barnet som substitutt for sin partner, gjør seg også skyldig i å frarøvet barnet den tryggheten det er å ha en voksenperson man alltid kan lene seg til. En voksen person som utleverer seg selv til barnet, under en fane som heter ”åpent forhold”, kan gjøre barnet engstelig ved å blottlegge sine egne konflikter og problemer. Barnet trenger en voksenperson som kan ta ansvar for seg selv, og det betyr at voksne må ha andre (voksne) mennesker som ivaretar deres behov for følelsesmessig trygging og en fortrolig samtalepartner. Grensene mellom den som har ansvar og den som blir ivaretatt må ikke viskes ut i forholdet mellom foreldre og barn.
Infiltrering og identitetsforvirring
Projektiv identifikasjon er en psykisk forsvarsmekanisme hvor personen har en indre følelse eller konflikt som virker uakseptabel. For å lindre den emosjonelle smerten opplever personen at det indre ubehaget skriver seg fra en annen person. På sett og vis er personen hele tiden i kontakt med de uakseptable følelsene eller impulsene, men de opplever at disse følelsene har sin opprinnelse i andre, og da gjerne noen som står dem nær (Perry, 1989). I en familie kan denne typen forsvarsmekanismer hos voksne få alvorlige følger for barnet mentale utvikling. Det kan altså hende at foreldrene tilskriver barnet sine egne emosjonelle konflikter, og dermed blir barnet forstått som om det bebor en rekke følelser det dypest sett ikke kan stå til ansvar for.
Barnet lærer å kjenne seg selv og sine følelser gjennom samspill med foreldrene, og når familiesystemet er rammet av projektive mekanismer, får barnet alvorlige problemer med å bli kjent med sitt eget indre liv på en realistisk måte. Det kan bli bærer av foreldrenes uavklarte følelser og på den måten utvikle en forvirret oppfattelse av seg selv og sine relasjoner til andre.
Dette kan resultere i at grensene mellom familiemedlemmesnes identitet blir uklare. Det bunner i en symbiotisk problematikk preget av en forestilling om at man vet hva de andre tenker og føler til enhver tid, og dermed kan man også svare for dem eller handle på deres vegne uten å rådføre seg på forhånd. Det blir invaderende, og familiemedlemmenes selvstendighet undergraves og utviskes. Når man møter familier hvor enkelte i familien bryter inn og svarer på vegne av de andre, kan det tenkes at familien lider under denne typen identitetsdiffusjon. Cullberg poengterer at man ofte ser dette i familier med et psykotisk barn, hvor foreldrene umiddelbart føler at de vet hva som rører seg i barnet og handler deretter. Det øker barnets forvirringstilstand, og man kan kanskje si at barnet har mistet seg selv som følge av foreldrenes psykiske invadering.
Anbefalt litteratur
Forsvarsmekanismer er et begrep som stammer fra den dynamiske og psykoanalytiske tradisjonen. -Dynamisk psykologi betyr psykologiske teorier som legger vesentlig vekt på drivkreftene bak det vi gjør og foretar oss i livet. Hvorfor tenker, føler og handler vi slik vi gjør? Hvordan skapes vi som mennesker og hvordan påvirker tidligere erfaringer våre liv her og nå. Det handler om forholdet mellom det ubevisste og det bevisste, og alle de konfliktene som oppstår i individet og i relasjoner mellom mennesker. For dem som er interessert i forståelsen av mennesket innenfor en slik referanseramme, vil jeg anbefale Dynamisk psykiatri i teori og praksis (1999) av Johan Cullberg (professor i psykiatri). Denne boken gir en glimrende innføring i dynamisk psykologi, og boken er spekket med eksempler som gjør den spennende og lett tilgjengelig for de fleste.
Kilder
Cullberg, Johan (1999). Dynamisk psykiatri i teori og praksis. Tano Aschehoug. (Anbefales!)
Perry, Christopher (1989). Defense Mechanism Rating Scale. Fifth edition. Oversatt av Kjølbye, Morten og Sørensen, Per: De psykiske forsvarsmekanismer. Instrument til klinisk vurdering af de psykiske forsvarsmekanismer. (Boken kan anskaffes ved henvendelse til Morten Kjølbye ved psykoterapeutisk avdeling, Psykiatrisk hospital i Århus, Skovagervej 2, 8240 Risskov.)
Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no
Copyright © 2011 WebPsykologen.no. Denne artikkelen er opphavsrettslig beskyttet etter lov om opphavsrett til åndsverk m.v. – åndsverkloven – av 12. mai 1961. Publisering, kopiering og annen distribusjon av teksten er ikke tillat uten godkjenning fra WebPsykologen.no. Ta kontakt dersom det er spørsmål eller ønske om en avtale i forhold til dette materialet.
