Hvordan takle et selvmord?

Emily er 20 år og valgte døden. Årsaken til selvmordet er svært uklar for familien. Hennes bror på 12 år mistet sin storesøster og sin beste venn. Moren var forferdet og knust. Hun begynte febrilsk å lete etter en årsak og en forklaring, men fant bare nye spørsmål. Faren låste seg inne på kontoret sitt i mange dager uten å snakke med noen. Emily hadde kjærlighetssorg, følte seg ensom og slet med hjemlengsel da hun utførte den fatale handlingen. Et selvmord er noe som kan ramme de etterlatte hardt. Av og til så hardt at familien blir splittet under tyngden av uavklarte spørsmål og følesesmessig kaos. Spørsmålet i denne artikkelen er hvordan man som pårørende og etterlatte takler et selvmord på best mulig måte.

Et suicid forskrekker ofte menneskene som har levd sammen med selvmordsofferet. Som regel kommer det også som et sjokk på de som har jobbet sammen med eller på noen måte kjent offeret. Svært ofte bryter familien sammen etter en slik hendelse. Barn og venner risikerer depresjoner i den smertefulle prosessen hvor det ene spørsmålet avløser det andre.

I mange sammenhenger kan det bli et problem at mennesker reagerer svært forskjellig på slike tragedier; noen vil snakke om det, mens noen foretrekker å holde seg bak stengte dører. Noen mennesker sliter med smerten i mange år, mens noen kommer over den og gjenvinner sitt normale liv raskere. Dette kan føre til konflikter innad i familier hvor medlemmene har forskjellige måter å takle tapet på. Noen mener at tiden leger alle sår, men det er ikke alltid slik. Sannheten er at mange familier splittes når de møter en så stor tragedie som et selvmord. I slike situasjoner er hemmeligheten å kommunisere på en mest mulig åpen måte. De intense følelsene som familien må bære, skaper av og til en slags emosjonell skjørhet som gjør at man ikke klarer å støtte hverandre, men snarere lar de vonde følelsene komme imellom og ødelegge familiesamholdet. Ofte er det en skyldfølelse som legger beslag på en støttende dialog, og skyldfølelsen kan også anspore til andre destruktive tanker, følelser og handlinger. Når dette går ut over kommunikasjonen, hender det at de berørte personene opplever en enda tyngre følelse av tap, og på den måten kan evnen til å leve videre reduseres ytterligere.

Monroe og Kraus (2005, side 203) ser på tilstedeværelsen av kommunikasjon og støtte innen familier som avgjørende faktorer for evnen til å håndtere krisen. De bruker et eksempel hentet fra en familie som unngår å nevne ”dødsfallet” til et nært familiemedlem for å spare hverandre for smerten, men det viser seg at denne strategien langsomt fører dem fra hverandre og etterlater begge to ensomme og forlatt i sin egen sorg.

Emily var kanskje ikke klar over hva hun gjorde, og sannsynligvis tenkte hun ikke gjennom konsekvensene av handlingen der og da. Denne muligheten var noe familien kom fram til etter mange timer med terapi. Foreldrene prøvde å gjenskape hendelsene fra dagene før hun falt, hadde det virkelig vært et selvmord? De undersøkte en mengde alternativer, og utforsket døden fra forskjellige vinkler. Mangelen på svar, en slags skyggeboksing med egen skyldfølelse, lite overskudd til hverandre og dårlig kommunikasjon økte tapsfølelsen. Hele prosessen såret hvert familiemedlem på forskjellige måter. Hvis bare jeg hadde vært sammen med henne, eller om hun hadde valgt å være sammen med oss, og hvis kjæresten ikke hadde gjort det slutt, og hvorfor var ikke vennene der? Slike desperate og uendelige tankesykluser hjemsøkte familien og gjorde den følelsesmessige belastningen stadig tyngre. Når mennesker bærer på sterke og overveldende følelser er det vanskelig å tenke rasjonelt. Det er også vanskelig å ha overskudd til andre, noe som nettopp skaper konflikt og en vanskelig dialog mellom de menneskene som ideelt sett skulle delt sorgen mellom seg og støttet hverandre. Isteden forverrer de sitt eget psykologiske ubehag som følge av et ustoppelig tankekjør, og på den måten vokser sorgen seg større og familien kollapser til sist under tyngden av et hav av vanskelige følelser som man ikke klarer å håndtere gjennom samhold og gjensidig støtte.

Situasjonen rundt Emily var uhyre smertefull, og det førte til at Emilys bror ble fortere voksen etter hvert som han forsøkte å takle morens depresjon og farens gretne stillhet. Først var han isolert og forvirret, og unngikk å snakke med venner og bekjente. Velmenende venner og slektninger kom sammen for å støtte familien gjennom den tunge tiden. Etter lang tid klarte familien til slutt å samle seg etter Emilys bortgang. Terapi, støtte fra venner og slektninger samt lillebrorens iherdige anstrengelser hjalp foreldrene til å innse at det likevel fantes et liv, og at dette livet bar med seg et ansvar som måtte håndteres gjennom samarbeid.

Forholdet mellom mangel på kommunikasjon og evnen til å dele sorgen, snarere enn å forsterke den, er altså en kritisk faktor i en sorgprosess. Det opprinnelige tapet etter et selvmord kan føre til en mengde ulike reaksjoner, men når den første fasen er over, er det avgjørende at familien griper sjansen til å nærme seg hverandre gjennom samtale. All erfaring tilsier at det lønner seg å snakke sammen istedenfor å skåne hverandre for minnene om tapet. Dersom prosessen er så smertefull at en konstruktiv dialog forbyr seg selv, kan man søke profesjonell hjelp hos ved for eksempel et familiekontor hvor en tredjepart kommer inn og ”sorterer” litt av følelsene slik at det banes vei for samtale og samhold. Diskusjonene tar kanskje aldri slutt, og de leder kanskje ikke til noen svar, men som regel hjelper det hver person i familien på mange måter. Kanskje gråter familien sammen når de snakker om tapet, de åpner seg med sine følelser, noe som i langt de fleste tilfeller styrker båndet mellom dem. Samtidig vil en slik åpenhet borge for mer forståelse for den enkeltes måte å håndtere sorgen på. Stillhet eller dårlig kommunikasjon skaper grobunn for fantasier og kanskje uheldige forestillinger som forverrer de emosjonelle sårene. Kanskje har man tolket hverandre feil, og leser den andres taushet som en anklage mot seg selv, eller som et tegn på at han eller hun ikke bryr seg og så videre. Mangel på kommunikasjon kan skape et enormt spekter av misforståelser som ofte forstås i mest mulig negativ retning hos mennesker som er følelsesmessige belastet og lider av dyp sorg og fortvilelse.

Ofte vil det komme en tid hvor familien vil være i stand til å referere til den døde personen uten at smerten tar overhånd. Følelsen av tristhet vil kanskje alltid være der, men livet har likevel gått sin gang. Med tiden vil det gjerne bli lettere å snakke om det livet som tok slutt, og til og med kunne hygge seg over positive minner om tiden man hadde sammen. Når man dette punktet vil de etterlatte befinne seg i en posisjon hvor samholdet dem imellom kan vokse seg enda sterkere. Små anekdoter som lokker fram et smil eller subtile referanser til noe man erfarte sammen med den avdøde, blir gradvis en referanseramme som ikke bare vitner om tragedien, men om noe godt man har med seg fra den personen som trakk sitt siste sukk så alt for tidlig. Slike minner gjør det mulig å gjenskape noe annet enn spekulasjoner og forferdelse. Det gir de etterlatte anledning til å merke at livet med den avdøde hadde sine positive øyeblikk og et aspekt som kanskje kan kalles lykke?

Mangelen på mellommenneskelig støtte innad i familien, og mangel på evne til å ta imot støtte fra venner og familie, kan potensielt sett ødelegge en sørgende familie fullstendig. Morens depresjon kunne ha gjort henne suicidal og skapt en spiral av utrygghet i familien. Farens stillhet kunne ha ført til et emosjonelt anstrengt forhold som ofte ledsages av angst, depresjon og ensomhet. Hvis familiens lillebror hadde valgt isolering, ville viktige familieprosesser kanskje aldri ha funnet sted, og familien ville i verste fall ha slitt med å overleve.

Hewett (1980, side 96) er blant de som mener at religion kan hjelpe mennesker som sørger over tapet av sine nærmeste. Mange religioner tilbyr på sett og vis en forklaring og en meningsbærende fortelling om livet etter døden, noe som demper den eksistensielle frykten og altoppslukende håpløsheten som kan ramme de etterlatte. Hewett mener at de som aksepterer ideen om en høyere makt og en dypere mening ved tilværelsen kan bruke sin overbevisning som en slags livbøye midt i stormen av emosjonelt kaos og fortvilelse. Tanken er at en slik religiøs livbøye kan gi mennesker større mulighet til å håndtere følelsene rundt tapet og dermed gjenvinne et normalt liv raskere. Ut over dette er det fortrinnsvis engasjement og støtte fra samfunnet, familie og venner samt profesjonell psykologisk behandling som kan hjelpe familien til å takle et selvmord på best mulig måte.

Å miste noen i familien i suicid er en krise og vil mest sannsynlig oppleves traumatisk for de gjenlevende familiemedlemmer. Følelsen av tap er uunngåelig, og dødens tomhet kan oppleves evigvarende. Et avgjørende element i håndteringsprosessen ligger i familiens evne til å holde sammen etter krisen.

Å være avklart med døden og dødsangst

Samtidig tror jeg at eget forhold til døden spiller inn som en viktig faktor. Er vi selv avklart med fenomenet døden?

På mange måter er døden selve rammen rundt livet. I et slikt perspektiv er døden med på å gi livet mening og verdi. De som har stirret døden i hvitøye, har ofte en annen evne til å sette pris på livets små og store øyeblikk dersom de får en ny sjanse. Per Fugelli skriver blant annet om det han kaller lyspunkter ved døden i boken Døden, skal vi danse. Dette er en bok som utforsker dødens vesen, og den er skrevet av Fugelli i en periode hvor nettopp døden banket på hans egen dør.

”Når nettene blir lange og dagene tomme, tar jeg fram følehorn, blyant og papir og skriver om den verden jeg er i her og nå. Jeg er på feltarbeid i sykerollen, i helsetjenesten, i dødsonen – ikke som forsker, men som et søkende menneske på jorden.” (Fugelli, 2010).

Jeg har både lest og hørt Fugelli prate om døden, og det gjorde et formidabelt inntrykk. Han evner å bringe dette fryktede tabu inn i livet på en måte som ikke eskalerer angst, men skaper livsbevissthet. Døden, skal vi danse anbefales fordi den evner å gjøre døden viktig for livet på en finurlig og klok måte. Jeg vil mene at døden er et element ved livet vi har godt av å gå i dialog med. Det kan også være en avgjørende faktor i forhold til hvordan vi takler møte med egen død og dødsfall hos venner, familie og mennesker som står oss nær. Døden er kanskje et tabu, og derfor noe som skremmer oss og setter dype spor når den viser seg “på kanten av livet”. For meg var Fugelli sin bok viktig fordi den ga meg mer mot på livet i kraft av et mer avklart forhold til døden.

Kilder

Hewett, John (1980). After Suicide.WJK Press.

Monroe, Barbara & Kraus, Frances (2005). Brief Interventions with Bereaved Children. Oxford University Press.

Av Sondre Risholm Liverød,
Janne Risholm Liverød &
Shobna Subramanian Iyer

WebPsykologen.no