Hør siste del av kapittel 14 her
Selv om vi bruker hodet på den måten som er anbefalt i denne boken, og inspirert av visdomstradisjonene fra øst til vest, er vi likevel ikke immune mot feil. Men jeg tror vi kan være forsikret om at prinsippene for hvordan vi bruker hodet, er ganske gode, og da vil vi ha kompetanse til å rette opp i eventuelle feil så snart de oppdages.
En vanlig kritikk mot selvutviklingsbøker generelt, og kanskje bøker om «bedre selvfølelse» spesielt, er at denne typen litteratur forherliger egoisme og den såkalte MEG-generasjonen. Jeg håper at denne kritikken bleknet litt i kapittel 5 under overskriften «Medfølelse er medisin for sjelen». Det bør være tydelig at bedre selvfølelse ikke står i egoismens tegn, snarere tvert imot.
Mennesker med god selvfølelse agerer ikke hovmodig eller overlegent. De har ikke behov for å hevde seg på bekostning av andre, men siden de hviler i seg selv, har de mer overskudd og ønske om å gjøre andre bedre. Mennesker med god selvfølelse trenger ikke å kjempe for egen verdi, og derfor virker de gjerne mer avslappet og romslige. Det sies at skjønnheten kommer innenfra, og det er kanskje en klisjé, men fra terapirommet har jeg erfart at det stemmer. Når folk utvikler seg, våger å ta mer ansvar, stoler på sine mentale prosesser, aksepterer seg selv og møter virkeligheten med åpne øyne, har de mindre frykt, og det synes på utsiden. Jeg tror at frykt gjør noe med utseendet vårt på en måte som er vanskelig å sette fingeren på, og mennesker med mindre frykt vil utstråle en ekte skjønnhet som kommer innenfra.
