Hør hele episoden her
De fleste av oss trenger ikke masse penger, en perfekt nese, høy status eller luksusartikler for å leve et godt liv, men et livsprosjekt som er meningsfullt. Uten et meningsfullt prosjekt henfaller mennesket til et ørkesløst liv eller latskap. I den katolske læren er latskap blant de syv dødssyndene. Latskap paralyserer viljen, ødelegger appetitten og fanger oss i en tilstand av generell kjedsomhet. Uten entusiasme vil livskraften ebbe ut og selvfølelsen visne. Dette blir den andre episoden for Patreon Supportere hvor jeg skal presentere en tanke, idé eller teori og komme med et konkret tips eller en øvelse som kan hjelpe deg å sette teoriene inn i praksis eller hverdagslivet. Det er mange som har mye innsikt og forståelse, men store mengder selvinnsikt er ikke en garantist for et meningsfullt liv. Man er nødt til å omsette innsikt til praksis for å høste den verdien den aktuelt innsikten bebor. I disse episoden, som kommer en gang i måneden, skal jeg forsøke å foreslå aktuelle øvelser, og kanskje finner du noen tips du kan bruke i eget liv. Takk for at du er Patreon-supporter og medlem av SinnSyns mentale helsestudio, og velkommen til øvelse 2 som skal handle om evnen til å finne meningsfulle aktiviteter og innhold i eget liv.
Spill som er verdt å spille
Livets spill er ikke som sjakk, men de ligner. Livsspillene går ut på å sammenligne mennesker og deres motiver, baktanker og strategier for å nå bestemte mål. Spillene følger visse regler og utgjør på mange måter «vannet i livets elv». Reglene er bestemt av natur, økonomi og kultur, i motsetning til i poker, hvor det er sannsynlighetsberegninger som legger føringene.
I terapirommet møter jeg mennesker fra alle samfunnslag. Jeg innser at rikdom kan gjøre livet litt enklere for folk, men det er ingen garanti for god selvfølelse og et godt liv. Jeg tror det var Robert S. de Ropp som første gang overbeviste meg om at lykke ikke er noe vi kan finne i materiell velstand, status eller en velproporsjonert nese, men i «spill som er verdt å spille». Moderne mennesker må lete etter et spill som gir livet dybde, mening og drivkraft. Når de finner et spill som passer deres gemytt og personlige preferanser, må de spille som om forstanden var avhengig av det, for det er den! Når tilværelsen ikke byr på et tilfredsstillende spill, er vi nødt til å finne på et selv. Uten et betydningsfullt spill vil livet miste sin farge. Noen kaller det «å møte veggen».
Noen mennesker synes livet er tomt og meningsløst. Ofte er dette en tilstand som følger depresjon eller annen psykisk lidelse, men ikke alltid. Jeg mener at også «vellykkede» mennesker, som på ingen måte er disponert for psykisk lidelse, verken som følge av genetikk eller psykososiale faktorer, kan rammes av en eksistensiell utmattelse i verdens rikeste land. Kanskje henger det sammen med at de spiller et livsspill som ikke gir livet dybde, men snarere handler om å jage overfladiske gevinster.
Ifølge psykiateren og psykoanalytikeren Thomas Szasz kan livsspill deles inn i to kategorier: såkalte objektspill og metaspill. Objektspillene er noe folk engasjerer seg i for å tilegne seg materielle goder. Vi bruker som regel mye tid på å skaffe oss så mange penger som mulig for å kjøpe så mange ting som mulig. Spill om status, penger, utseende og andre materielle symboler på vellykkethet – i tråd med «perfeksjonssamfunnets» kulturelle idealer – er blant de spillene som dominerer i samfunnet vårt. Media er full av unge bloggere som poster halvnakne bilder av seg selv og klager på kroppspress. De spiller et destruktivt objektspill i kampen om publikum og kroppsperfeksjonering, samtidig som de spiller rollen som moralpoliti og offer for kroppspress. De er selve inkarneringen av kroppspress og usunne idealer i objektspillenes navn, og de opptrer på Vixen Awards med politisk korrekte appeller mot kroppspress. De er vandrende paradosker og sørgelige eksempler på objektspillenes overfladiske natur og forkrøpling av den menneskelige ånd.
En stemme på Facebook erklærte at det er synd på moderne mennesker, for det eneste de har, er penger, utseende og overflate. Det er nesten overtydelig at moderne mennesker har behov for et innhold i livet som stikker dypere, og i Szasz sin terminologi kalles det for metaspill.
Metaspill er et begrep som rommer alt det jeg ønsker å bidra med som terapeut, og mye av det jeg tilstreber i mitt personlige liv. Metaspillene handler ikke om å tilkjempe seg noe mer utenfra, men om immaterielle eiendeler som kunnskap og foredling av åndsevner. Vi lever som sagt i en kultur der objektspillene dominerer. Flere av de store visdomstradisjonene påpeker at altfor mye av oppmerksomheten vår er forankret i ting som ligger utenfor oss selv. Folk higer etter berømmelse, sosial status, fine neser, store muskler, veltrente «birkenbein» og materielle goder i en rekke aktiviteter (spill) som ofte er patologiske. Mange ender opp med dobbelt så mye penger som før, men våkner likevel opp som tomme og ulykkelige. Sosiale medier og andre kanaler gjør det mulig å bli sett og hørt, og mange pynter på profilen eller staser seg opp for sitt publikum, men ender opp som en skygge eller en skuespiller i eget liv, en skuespiller som har glemt sin egentlige identitet. de Ropp mener at moderne mennesker hypnotiseres av glitrende eiendeler, men har lite kontakt med sitt indre liv. Man kan ha alle forutsetninger for et godt liv, men likevel oppleve livet som grått og meningsløst. Hva gjør man når man er vellykket, men ulykkelig? Kanskje er det en viktig komponent som mangler?
Robert S. de Ropp mente at vi lever i en tid og et samfunn som mangler meningsfulle metaspill. Han skrev om dette i 1960-årene, og jeg tror ikke han ville sett så mye lysere på tingenes tilstand i dag. Kanskje er det slik at mangel på metaspill er en del av årsaken til at mennesker havarerer, selv om de lever i et rikt land med masse velferdsgoder?
I Norge finnes det åpenbart en stor gruppe «vellykkede» mennesker som har nådd sine mål. De har barn, hus, bil, karriere og god inntekt. Mange av dem har begynt å trene ganske hardt for å løpe stadig fortere i neste maraton, eller triatlon, for de som tar det enda lenger. De er ikke på NAV, de er ikke usikre på seg selv, og de har massevis av erfaring når det gjelder å mestre livet og vinne sine kamper. De burde vært lykkelige, og mange av dem er selvfølgelig det, men noen av dem er rammet av en slags likegyldighet. De opplever ikke noen glede ved å oppnå suksess, men setter seg stadig nye mål i håp om at neste seier skal gi livet en ny glans. Men gleden uteblir. Hva er det med denne gruppen mennesker, som på sett og vis sitter midt i smørøyet, men likevel ikke føler noe annet en likegyldig platthet? Dette er nok et spørsmål med mange svar, men i denne episoden forsøker jeg å belyse et resonnement som jeg mener er helt avgjørende for problemstillingen: De ulykkelige menneskene som ut fra alle forutsetninger burde vært lykkelige, mangler et livsspill som er verdt å spille.
Hvilke spill som passer for den enkelte, avhenger av personlighet og type. Når man forsøker å spille spill man ikke egner seg for, begår man en slags urett mot essensen av seg selv, noe som i verste fall kan få katastrofale følger. En verden som stort sett tilbyr objektspill, anstifter den distansen og fremmedheten som mange assosierer med vår moderne tid. Til tross for en tilsynelatende overflod av muligheter og valg i verdens rikeste land mister stadig flere «gløden». Noen velger da å gi opp alle spill og mister samtidig alle mål. Sannsynligvis er det tross alt bedre å spille et fordervet og primitivt objektspill enn å tape på walkover.
Det jeg jobber mest med til vanlig, er gruppeterapi. Når vi klarer å hjelpe mennesker som har mistet gnisten eller bruker all sin gnist på destruktive objektspill, er det sjelden på grunn av medisiner. I gruppeterapi tilbyr vi deltakerne rett og slett et metaspill hvor målet er å styrke deres oppmerksomhet og innsikt i alt det som foregår på det indre planet. En blanding av innsiktorientert psykoterapi, meditasjon, studier av psykologiske mekanismer og fysisk fostring skaper en arena for kreativt arbeid i det psykologiske landskapet. Mange innser at de har levd som søvngjengere i eget liv, levd på en ubevisst automatikk, fanget av krav og stress på livets tredemølle. Ved å se innover i seg selv oppdager de nye rom i sin egen bevissthet, med vinduer mot helt nye perspektiver. Terapien blir et metaspill som skiller seg fra hverdagslivets mer impulsive normalitet.
Da oppdager også mange at de egentlig har manglet et meningsfullt spill, eller at de er slaver for objektspillenes overfladiske tyranni. De oppdager at de har lett etter noe på utsiden som hele tiden har befunnet seg på innsiden. I terapi står man utenfor og kikker inn i seg selv for å få et mer besindig perspektiv på det som rører seg av «psykisk automatikk».
Sokrates har følgende å si om denne saken: «Skammer du deg ikke over at du strever for å skaffe deg mest mulig gods og gull, og ry og ære, men ikke bryr deg om innsikt og sannhet, eller om å foredle din sjel så den blir best mulig?» Sokrates mener at lykke ikke kan kjøpes eller anskaffes, men er noe man må opparbeide seg i sitt indre. Jeg hadde en pasient med dysmorfofobi. Det vil si at hun hadde et overdrevnt og forvrengt fokus på eget utseende. Hun var kun opptatt av utseende, operasjoner av eget utseende og målet var å bli lykkelig. Hun brukte hundretusenvis av kroner på operasjoner, men hun forble i en tilstand av misnøye og depresjon uten overskudd til noe annet enn besettelsen av nesa, puppene og rumpa. Hun het Henriette, og jeg siterte Sokrates for henne, og vi ble enige om at hun skulle utsette planene om mer plastisk kirurgi og fortsette i terapi før hun brukte mer penger på utseende. Gjennom samtalene våre fortsatte hun å spørre meg om lykke. Dersom et vakkert utseende ikke gjorde henne lykkelig eller bare gav en falsk og midlertidig følelse av lykke, hva var da ekte lykke? Jeg er ikke sikker på om jeg noensinne klarte å svare henne særlig godt på dette spørsmålet.
Så lenge du ikke er glad i deg selv, er det vanskelig å være glad i noe som helst. Du må begynne der, Henriette.
Dette var opptakten til episoden øvelse som selvfølgelig heter «Finn ditt metaspill».
Dersom Robert S. de Ropp og Thomas Szasz har rett i at et godt liv er betinget av meningsfulle «spill», bør vi kanskje ha litt fokus på dette. Det siste metaspillet jeg arrangerte i mitt eget liv, var en lesegruppe som drøftet boken Iron John av Robert Bly (1990). Denne boken fascinerte meg, og den formidlet noe viktig om å være mann i moderne tider, men jeg forstod ikke alt. For å trenge inn i metaforene og de mytologiske referansene til Bly ble jeg med i en liten lesesirkel. Her traff jeg mennesker med samme interesse. I fellesskap kunne vi utlede bokens budskap, og jeg opplevde at mange ting falt på plass når det gjaldt min egen rolle som mann, villmann, pappa, sønn og kjæreste. Jeg kjenner flere kvinner som har gjort det samme med Women Who Run With the Wolves: Myths and Stories of the Wild Woman Archetype av Clarissa Pinkola Estés (1992). Mange bøker kan hjelpe oss å lodde dybden i oss selv, og jeg mener det er ett av mange eksempler på metaspill.
Hvilke metaspill som vitaliserer oss, er forskjellig fra person til person. Lesesirkelen rundt Iron John er et eksempel på et «spill» som fungerte godt for meg. I denne øvelsen vil jeg at du skal tenke på metaspill i ditt eget liv.
Hvilke aktiviteter gir deg påfyll, virker vitaliserende, utvikler og utfordrer deg, stimulerer din nysgjerrighet eller kreativitet? Lag en liste over aktiviteter som du mener kan fungere som metaspill for deg. Er det noe du allerede gjør, noe du kunne tenke deg å gjøre mer av, eller noe du kunne tenke deg å starte med? Noter ned forslagene dine her.
I de to neste episodene for Patreon Supportere, skal jeg poste to eksempler fra mine egne bestrebelser på metapsill og meningsfulle prosjekter. Det er sentrert rundt boken jeg skrev som heter «Psykologens journal», og tilblivelsen av denne boken representerte noe av det mest spennende og meningsfulle jeg noensinne har gjort. Kanskje kan disse episodene fungere inspirerende eller tankevekkende for deg som er på jakt etter såkalte metaspill. Du trenger selvfølgelig ikke å kopiere dette spillet, men min erfaring er at andres metaspill setter meg selv på sporet av meningsfulle prosjekter, og kanskje kan de samme gjelde for deg som hører på. Selv er jeg nesten avhengig av flere mataspill, og et spill får dybde og kvalitet avhengig av hvordan vi spiller det. For meg er sjakk et metaspill. Jeg er ikke så opptatt av å vinne i sjakk, men spillets uendelige muligheter fascinerer og utfordrer meg på mange plan. Musikk, skriving, podcasting og litteratur er fire andre metaspill jeg setter stor pris på, og når jeg er i perioder hvor ting går trått og jeg føler meg nedstemt, er det typisk at jeg heller ikke dyrker noen av de «spillene» som normalt sett gir livet en ekstra dimensjon. Ett av mine tiltak mot depresjon, er dermed å nærmest tvinge meg i gang med et metaspill jeg erfaringsmessig vet har potensiale til å gi meg noe mer enn hverdagslivets krav og forpliktelser. Dere som er Patreon supporter på dette nivået, får altå en slik «øvelse» hver måned, og de to neste episodene, som også er forbeholdt Patreon supportere, eller medlemmer av SinnSyns helsestudio, blir ganske konkrete eksempler på metaspill som har betydd mye for meg.
