Hør episoden her

Å være sint er å bry seg. Sinne er en følelse som handler om at vi markerer og viser frem våre grenser. Vi inviterer andre til å gjøre det samme, og først når vi har etablert gode grenser, blitt synlige for hverandre, kan vi være sammen på en trygg og åpen måte. Dersom man ikke setter grenser, men alltid sier ja når man mener nei, bli landskapet mellom mennesker ullent og uoversiktlig. Hvis man setter opp grenser med piggtråd, uten vilje til å fire på egne krav for å tilpasse seg andre, blir man også ensom. Sinne er den følelsen som drifter mye av vår grensesetting, men sinne er også en følelse som ofte blir uglesett og misforstått. Mange har en oppfattelse av sinne som en usosial, uønsket og kanskje farlig følelse, hvorpå mye av livet går med på å holde sinne på god avstand. Trolig er det en vesentlig faktor i veldig mye psykisk (u)helse. Derfor er evnen til å håndtere følelsen av sinne helt avgjørende for å leve et godt liv. Av den grunn står vi nå ovenfor en øvelses-episode som først skal utforske forholdet mellom sinne og aggresjon, og dernest ende i en ganske konkret øvelse som jeg kaller for sinnemestring.

Å vokse opp er å erfare at det ikke alltid går vår vei. Vi får ikke alt vi vil ha, og vi skjønner etter hvert at kortsiktige ønsker sjelden passer med langsiktige mål. Vi lærer oss at forventninger kan være urealistiske selv om de er aldri så ektefølte. Og vi ser at vår umiddelbare vilje kan kollidere med andre menneskers behov.

Dette skriver Cecilie Benneche i en artikkel på psykologisk.no:

Som voksne vil vi fremstå uvennlige, biske og kantete om vi ikke firer litt på kravene våre. Vi må jenke oss, vi må tilpasse oss. Det kan gjøre oss sinte, men vi forsøker likevel å beherske oss.

Gjennom mange og seige frustrasjoner fra omgivelsene våre lærer vi oss å skille mellom følelse (sinne) og handling (aggresjon). Det holder ikke å bare ville ha, vi kan ikke gå rett frem samme hvem vi støter på. Sakte, men sikkert blir vi bedre til å ta hensyn til dem rundt oss. Vi skiller mellom det vi føler og det vi gjør.

Små barn lærer dette ved å øve seg på å holde tilbake impulsene til å bite, sparke og slå når de er sinte. Selv med god voksenstøtte mestrer barn dette likevel først i toårsalderen. Det nytter lite å instruere dem i å ikke føle. Vi kan si «ikke bit!», men oppfordringen mange har fått om å «ikke være sint», er en umulighet. Vi kan velge våre handlinger, ikke våre emosjoner.

Og det er i dette spenningsfeltet vi kan mestre våre emosjoner og dagens øvelses-episode skal ende ut i noen konkrete utfordringer knyttet til mestring av sinne. Men først litt flere refleksjoner rundt sinne og aggresjonens psykologi.