Morderen: straffes eller behandles?

Skrevet av: Janne & Sondre Risholm Liverød

22. Juli 2011 var en katastrofal dag i Norges historie. 77 mennesker ble drept i terroranslaget planlagt og gjennomført av Anders Behring Breivik. I møte med slike grusomheter er vi tilbøyelige til å bruke begreper som ”ondskap”, ”galskap”, ”sinnsyk” og ”forrykt massemorder”, men ingen av disse definisjonene har noen plass i rettsforfølgelsen av Behring Breivik. Det er de utnevnte rettspsykiatrisk sakkyndige som skal vurdere Breivik, og de er ikke ute etter om han er ”snill” eller ”slem”. (Se: Ondskap eller galskap?). De må vurdere om Breivik var tilregnelig i gjerningsøyeblikket, og hvorvidt han lider av en alvorlig psykisk lidelse eller ikke.

29.11.11 kom den sakkyndige rapporten som konkluderte med at Breivik var utilregnelig. Diagnostiske overveielser konkluderte med F20.0 Paranoid schizofreni. Det schizofrene spekteret kjennetegnes blant annet ved en karakteristisk endring av tenkning og oppfattelsesevne kombinert med et avflatet eller inadekvat følelsesliv, og slik man fulgte situasjonen på Utøya, kan den beskrivelsen kanskje gi en viss mening. I tillegg er schizofrenien ofte kjennetegnet ved at personens intellektuelle kapasitet er opprettholdt, selv om måten å tenke på kan være alvorlig forstyrret. Også dette kan gi en viss mening når man blant annet kan lese om det omfattende manifestet til Breivik. De sakkyndige ville ikke stilt diagnosen schizofreni dersom Breivik hadde påfallende symptomer av depressiv karakter eller maniske symptomer.

Breivik diagnostiseres altså i forhold til paranoid schizofreni, en lidelse som blant annet domineres av relativt stabile vrangforestillinger som har vedvart over tid. Da det virker som om Breivik har jobbet med sitt besynderlige og pseudopolitiske tankegods over lengre tid, satt seg selv til dommer over liv og død, definert seg som en slags frelsende ridder og planlagt sitt terroranslag nøye, er det ikke helt uventet at de sakkyndige vurderer at Breivik kvalifisering for denne diagnosen. Da schizofreni betraktes som en alvorlig sinnslidelse, betyr det også at Breivik ikke vurderes som tilregnelig.

I denne artikkelen skal vi se på vurderingsprosessen og ulike overveielser sakkyndige må gjøre i sitt arbeid i etterkant av drapssituasjoner. Hvorvidt en drapsmann er tilregnelig eller utilregnelig er ingen enkel oppgave å vurdere.

Rettsystemer rundt om i verden har ulike innfallsvinkler når det kommer til handlinger hvor noen intensjonelt dreper andre mennesker (Ferreira, 2000, p. 5). I Danmark sier straffelov § 16 følgende om ansvarlighet og straff “Persons, who at the time of the crime was insane (utilregnelig) because of mental illness or a conditions that must be equated with this, is not punished” (Poulsen et al., 2000, p. 106. Min oversettelse). Det som her ligger i begrepet utilregnelig, er først og fremst forhold som inkluderer alvorlige hjerneorganiske mentale lidelser som demens eller psykose (enten forårsaket av rusmidler, schizofreni, paranoia eller affektive lidelser) (Ibid. p. 110). I tråd med dette sier § 44 (første ledd) i norsk lov at personer som i gjerningsøyeblikket var psykotiske eller bevisstløse, ikke skal straffes (Rosenquist & Rasmussen, 2001, p. 51).

Når man snakker om Breivik som ”ond”, forholder man seg altså ikke til dette begrepet i psykiatrisk sammenheng, men man har likevel noen diagnoser som muligens kan gjøre regnskap for det allmennheten betrakter som ”ondskap”. I så henseende er det gjerne snakk om alvorlig dyssosial personlighetsforstyrrelse eller psykopati.

Se artiklene:

• Hva er psykopati?
• Personlighetstrekk hos mordere
• Dyssosial personlighetsforstyrrelse

Personlighetsforstyrrelser kvalifiserer ikke for utilregnelighet

Mennesker som for eksempel lider av alvorlige personlighetsforstyrrelser vil som følge av ovenstående sjelden vurderes i forhold til straffefritak i Norge og Danmark, med mindre det er andre alvorlige forhold til stede. I denne sammenhengen har vi imidlertid § 56 som sier noe om at retten kan sette ned straffen under det lavmål som er bestemt for handlingen, og til en mildere straffart dersom vedkommende

”hadde en alvorlig psykisk lidelse med en betydelig svekket evne til realistisk vurdering av sitt forhold til omverdenen, men ikke var psykotisk, jf. § 44, eller var lettere psykisk utviklingshemmet eller handlet under en sterk bevissthetsforstyrrelse som ikke var en følge av selvforskyldt rus” eller ”når lovbryteren handlet under bevisstløshet som var en følge av selvforskyldt rus, og særdeles formildende omstendigheter taler for at straffen settes ned.”

Selv om det her ikke foreligger noen helt entydig definisjon av hva som kan vurderes i forhold til formildende eller straffereduserende omstendigheter, er det klart at personlighetsforstyrrelser i alle fall ikke nevnes eksplisitt. I diagnostisk sammenheng er personlighetsforstyrrelser den psykiatriske benevnelsen på tilstander der uhensiktsmessige personlighetstrekk får alvorlige og uheldige konsekvenser for arbeidsliv, familiær tilpasning og psykisk helse. Benevnelsen personlighetsforstyrrelser kom i bruk på 1980-tallet og benyttes nå av de viktigste diagnosesystemene. Det finnes også noen generelle kriterier for å oppfyllelse av en personlighetsforstyrrelse i både den amerikanske diagnosemanualen (DSM-IV) og den som mer brukes i Europa (ICD-10). Her er beskrivelsen slik den fremlegges i DSM-IV (Karterud & Wilberg, 2001) :

A-Et varig mønster av indre opplevelser og adferd som avviker markert fra forventninger i den kultur hvor vedkommende lever. Dette mønster manifesterer seg i to (eller flere) av de følgende områder:

1)Tankemønstre (dvs. måter å oppfatte og forstå seg selv, andre mennesker
og begivenheter)

2)Følelseslivet ( dvs. variasjonsbredden, intensiteten, ustabiliteten, det passende
i følelsesmessige reaksjoner)

3)Mellommenneskelig fungering

4)Impulskontroll

B-Det varige mønsteret er ikke fleksibelt og går igjen i et bredt område av personlige og sosiale situasjoner.

C-Det varige mønsteret fører til ubehag eller nedsatt funksjon i sosiale, yrkesmessige eller andre viktige funksjonsområder av et omfang som er av klinisk betydning.

D-Mønsteret er stabilt og av lang varighet og starten på det kan spores tilbake senest til ungdommen eller tidlig voksen alder.

E-Det varige mønsteret er ikke bedre forstått som en manifestasjon eller konsekvens av en annen mental forstyrrelse.

F-Det varige mønsteret skyldes ikke den direkte fysiologiske effekt av stoff
(f.eks. stoffmisbruk eller medisiner) eller en generell medisinsk tilstand
(f.eks. hodetraume).

I USA er det alminnelig praksis at det ikke kun er tilstedeværelsen av psykisk lidelse som avgjør konsekvensene for kriminell atferd, men også gjerningsmannens ”intensjon” og forståelse for sine handlinger (Palermo & Knudten, p. 4, 1994). Dermed aksepteres ikke antisosial personlighetsforstyrrelse eller psykopati som argument for utilregnelighet. Selv om personlighetsforstyrrelser regnes som psykisk lidelse, kvalifiserer det ikke for straffefritak på grunn av det som kalles ”McNaghtan rules”. Dette begrepet er noe som har eksistert i ulike former siden 1843. The McNaghtan rules er et sett med forskrifter som benyttes både i Storbritannia og USA. Essensen i disse forskriftene er rett og slett at man ikke idømmer straff dersom: “the defendant did not know the nature of and quality of his actions, or if he did, that he did not know that what he was doing was wrong” (McCallum, 2001, p. 3; Abrahamsen, 1985, p. 219). Ved personlighetsforstyrrelser har man stort sett en fornemmelse for ”rett og galt”, og dermed vurderes man som ansvarlig for sine handlinger.

Vurdering av seriemorderen

Som følge av ovenstående vil personlighetsforstyrrelser av antisosial karakter ikke kvalifisere som formildende i forhold til utilregnelighet i gjerningsøyeblikket verken i Danmark, Norge eller USA. Mennesker har ulike motiver for å drepe, og de bakenforliggende faktorene spiller en rolle i forhold til vurdering av ansvarlighet og den tilhørende straffeutmåling. Det kan være både bevisste og ubevisste hensikter som dikterer våre gjerninger. Blant annet har vi psykotisk drap, barmhjertighetsdrap, drap i forsvar, drap i forbindelse med innbrudd, drap som hevn, politisk eller ideologisk motiverte drap og seriemord. I rettsvesenet vil man som regel vurdere disse ulike motivene for drap forskjellig med hensyn til straffeutmåling. Seriemord skiller seg ofte ut fordi man antar at gjerningsmannen får en slags personlig tilfredsstillelse av å ta livet av andre. Det kan handle om maktbehov, seksuelle impulser eller andre tilbøyeligheter som gir morderen en personlig behovstilfredsstillelse. Det finnes flere ulike definisjoner av seriemord, men stort sett forstår man seriemord som ”the intentional killing of at least three or more individuals in a series, with a latency period between the killings”. (Meloy & Felthous, 2004, p. 289). Dette skiller seg dermed fra massemord som er intensjonelt drap av minst to eller tre personer i en og samme episode. De fleste massemord utføres med våpen eller bomber, noe som indikerer en slags emosjonell distanse mellom drapsmannen og ofrene. Kanskje kan man plassere Breivik i kategorien massemord med en bakgrunn i politisk og ideologiske motiver, men da har man ennå ikke sagt noe om hans psykiske tilstand eller eventuelle forstyrrelser i personlighet.

I de fleste tilfeller blir seriemordere ikke vurdert som alvorlig psykisk syke, med alvorlige forvrengninger av virkelighetsforståelsen, og dermed betraktes de som tilregnelige og ansvarlige for det de har gjort (Ferreira, 2000, p. 4-6).

Et relevant spørsmål i denne sammenhengen er dermed hvilke rettslige konsekvenser seriemord får. I USA får seriemordere ofte dødsstraff. Gary Ridgway (drepte minst 49 kvinner), Aileen Wournos (drepte minst 7 menn) og Ted Bundy (drepte minst 28 kvinner) fikk alle sammen dødsstraff. David Berkowitz og Jeffrey Dahmar fikk livstidsdommer. Dahmar drepte minst 15 menn og ble idømt fengsel i 936 år. (Newton, 2000, p. 48). Det er 37 stater i USA som fremdeles har dødsstraff, noe som indikerer at dødsstraff er en sannsynlig konsekvens for seriemord i USA.

I Danmark har man ikke noen tilfeller av drap som kan karakteriseres som seriemord i moderne tid, og derfor er det heller ikke en bestemt lovgivning myntet på denne typen handlinger. Av den grunn kan man ikke forutsi straffeutmålingen i forhold til seriemord i Danmark. På lignende måte har man i Norge ikke vært vitne til massedrap av den typen Behring Breivik står ansvarlige for, og dermed står rettsvesenet kanskje ovenfor noe utfordringer.

I Danmark har man imidlertid Peter Lundin som er en velkjent drapsmann. Han tok livet av sin kone og hennes to sønner. Ettersom det ikke gikk et stykke tid mellom drapene (cooling off periode), klassifiseres ikke disse drapene som seriemord, men som massemord. Det danske rettsvesenet reagerte med å gi Lundin fengsel på livstid. Dette er også den hardeste straffen man kan få i Danmark, og Lundin ble idømt livstid som følge av forsettelig drap i henhold til § 237. Imidlertid kan den dømte søke om prøveløslatelse etter å ha sonet 12 år av staffen, men dette gjøres alltid på grunnlag av en evaluering. I praksis kan Lundin altså slippe ut etter 12 år, men det er opp til retten å vurdere. Når det gjelder fengsel på livstid, skiller det danske og det norske rettssystemet seg. I Norge ble livstidsdommer avskaffet i 1981, og nå er 21 år i fengsel den strengeste straffen man har i Norge.

Forvaring

Forvaring er en annen rettslig konsekvens i noen tilfeller av kriminell atferd. Forvaring er en måte å håndtere kriminelle som ikke nødvendigvis kvalifiserer som utilregnelige, men vurderes som farlige. Forvaring er en av de såkalte strafferettslige særreaksjonene som ble innført i det norske rettssystemet i 2001 samtidig med at det man hadde betegnet sikring opphørte. (se regjeringens hjemmesider) Forvaring regnes som straff og erstattet vanlig utmålt straff overfor personer som har begått alvorlig kriminalitet, og et viktig poeng er at risikoen for tilbakefall oppfattes som stor. Lovbrytere som av en rett anses som tilregnelige, kan bli dømt til forvaring dersom det er stor fare for at lovbryteren kan komme til å gjenta forbrytelsen eller regnes som en fare for samfunnet. Personer som oppfattes utilregnelige i gjerningsøyeblikket kan ikke idømmes forvaring, men kan i stedet idømmes tvungent psykisk helsevern eller tvungen omsorg. Denne typen sanksjoner har til hensikt å skjerme samfunnet fra en potensielt farlig lovbryter, og det kan også være snakk om et behandlingstilbud for mennesker i forvaring. I Danmark har de et forvaringssenter som heter Herstedvester hvor kriminelle personer får psykologisk behandling. I Danmark er det imidlertid slik at ikke så veldig mange mordere blir idømt forvaring. En statestikk viste at blant 71 ikke-psykotiske drapsmenn, var det kun 20 som fikk forvaringsdommer med muligheten for en eller annen form for behandling (Poulsen et al., 2000, pp.114-115 & 127).

Til ettertanke

Et av de vesentlige spørsmålene i vurderingen av antisosiale handlinger og kriminell atferd, er altså hvorvidt gjerningsmannen kan regnes som ansvarlig for sine handlinger. I forhold til kriminelle psykopater har Hare (1999) uttalt følgende: “Their behavior is the result of choice, freely exercised.” (p. 22). Men er det sikkert at den tilsynelatende tilregnelige drapsmannen virkelig er fri til å velge sine handlinger? I mange tilfeller av kjente drapsmenn ser man en historie med omsorgssvikt og andre psykososiale faktorer som har vært med på å forme personen, og når det ender i grusomheter, er spørsmålet om vedkommende handlet helt fritt og dermed må ansvarliggjøres, eller om man også må gjøre regnskap med andre omstendigheter, som ligger utenfor gjerningsmannens kontroll, når man vurderer hvorvidt gjerningsmannen er skyldig i kraft av en handling utført av egen frie vilje. Hvordan man svarer på dette spørsmålet, handler dypest sett om menneskesyn. Hvordan forstår man mennesket og hvordan forstår man fri vilje. Har vi alltid et valg, eller er vår atferd styrt av tidligere erfaringer, oppvekstvilkår, medfødte egenskaper etc. Dette spørsmålet vil vi gå mer inn på i en senere artikkel under kategorien rettspsykologi, kriminalitet og antisosial atferd.

Relaterte artikler:

• Breivik får ikke trekke oss ned
• Personlighetstrekk hos mordere
• En terrorists forrykte tankeverden
• Psykoanalyse av ekstreme meninger
• Hva er psykopati?
• Ondskap eller galskap?
• Hvordan forstå antisosial atferd?

Kilder

Abrahamsen, D. (1985). Confessions of Son of Sam. Colombia University Press.

American Psychiatric Association (1994). Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders, fourth edition (DSM-IV). Washington, DC.

Ferreira, C. (2000). Serial killers- victims of compulsion or masters of control? In Fishbein, D. H. (ed.). The science, treatment, and prevention of antisocial behaviours. Application to the criminal justice system. Civic Research Institute, Inc. New Jersey.

Hare, R. D. (1999). Without Conscience. The disturbing world of the psychopaths among us. The Guilford press. New York.

Karterud, S. & Wilburn, T. (2001). Diagnositikk (DSM-IV akse II) og forekomst. I Karterud, S., Urnes, Ø. & Pedersen, G. (eds.). Personlighetsforstyrrelser. Forståelse, evaluering, kombinert gruppebehandling. Pax forlag. Oslo.

McCallum, David: Personality and dangerousness. Genealogies of antisocial personality disorder. Cambridge University press. Cambridge, 2001.

Meloy, Reid J. & Felthous, Alan R.: Introduction to this issue: Serial and mass homicide. Behavioral Sciences and the Law 22: 289-290, 2004.

Newton, Michael (2000). The encyclopedia of serial killers. Checkmark books. New York.

Palermo, George B. & Knudten, Richard D.: The insanity plea in the case of a serial killer. International journal of offender therapy and comparative criminology, 38(1), 1994.

Rosenqvist, Randi og Rasmussen, Kirsten: Rettspsykiatri i praksis. Universitetsforlaget. 2001.

Poulsen H.D., Gottlieb, P. & Adserballe, H. (2000). Ret og tvang i psykiatrien. Munksgaard. København.

 Av Psykolog Janne Risholm Liverød &
Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Copyright © 2011 WebPsykologen.no. Denne artikkelen er opphavsrettslig beskyttet etter lov om opphavsrett til åndsverk m.v. – åndsverkloven – av 12. mai 1961. Publisering, kopiering og annen distribusjon av teksten er ikke tillat uten godkjenning fra WebPsykologen.no. Ta kontakt dersom det er spørsmål eller ønske om en avtale i forhold til dette materialet.

Skriv ut denne artikkelen / Del via e-post