Hør første del av kapittelet her
Du kan se deg i speilet, men det du ser, er ikke nødvendigvis en objektiv refleksjon av deg selv; det er en fortolkning av ditt eget speilbilde. Har du en god dag, kan det hende at du ser et attraktivt ansikt i speilet, men på en dårlig dag kan opplevelsen være annerledes. Spørsmålet er hvor mange hoder du egentlig har.
Den stygge damen som var pen
En kvinne i begynnelsen av 20-årene kommer inn på kontoret mitt. Hun heter Henriette og er blitt henvist av fastlegen sin for utredning med tanke på terapi for depresjon og lav selvfølelse. Det første jeg legger merke til med den unge kvinnen, er at hun er slående vakker. Hun setter seg ned i stolen overfor meg og stirrer ned i bordet. Hun ligner på en porselensdukke, og i et kort øyeblikk får jeg en tanke om at hun ikke er levende. Da jeg ber Henriette si noe om vanskelighetene sine, svarer hun at det burde være åpenbart. Jeg ser sannsynligvis ut som et spørsmålstegn, så hun legger til at hun har problemer fordi hun er stygg. Hun har holdt seg hjemme i flere år fordi hun mener at utseendet hennes er frastøtende.
For meg var det forbløffende å møte en ung kvinne som mente hun var stygg, mens jeg ville karakterisere henne som bildeskjønn. Det var altså et himmelvidt sprik mellom hennes egen oppfatning av utseendet sitt og min oppfatning av det samme utseendet.
Diagnostisk sett kvalifiserte Henriette for diagnosen dysmorfofobi. Der er en lidelse som innebærer at man er overdrevent opptatt av en innbilt eller minimal defekt i eget utseende.
«Har du noen gang snakket med noen og følt at du har noe i tennene som er veldig synlig?» spurte Henriette i en av samtalene våre.
«Ja, det er ubehagelig», svarte jeg.
«Sånn har jeg det hele tiden, bare mye verre. Jeg gremmes over meg selv hele tiden, og når jeg en sjelden gang snakker med noen, klarer jeg ikke å konsentrere meg om noe annet enn hvor forferdelig det må være for den andre å se på meg.»
Henriette var den første pasienten jeg hadde hatt med dysmorfofobi. Jeg leste meg opp på diagnosen og fikk bekreftet at lidelsen ofte var ledsaget av nedsatt sosial og yrkesmessig fungering, sameksisterende psykiatriske lidelser og selvmordsproblematikk.
Av og til kom Henriette til timene våre med skrubbsår i ansiktet. Da hadde hun forsøkt å file bort det hun oppfattet som ujevnheter i huden. Det første vi ble enige om i terapien, var at våre oppfatninger var helt ulike. Vi betraktet den ytre virkeligheten, i dette tilfellet Henriettes fysiske utseende, på to helt forskjellige måter. Det var interessant i seg selv, og vi ble enige om at hun måtte ha minst to hoder – ett som var stygt, og ett som var pent.
