Speilet lyver aldri?
Skrevet av: Yousif Mahmud Razvi & Sondre Risholm Liverød
De fleste av oss har et speil hjemme, det være seg på badet, soverommet eller entreen. Disse glassproduktene produseres i forskjellige størrelse, glasstyper og rammer. Prisene varierer med kvalitet og design. De fleste speil er en direkte refleksjon av deg selv, og dermed lyver de aldri. Vårt utseende reflekteres likefram, men speilet avslører også noen mer subtile sider ved vår person. Selvtillit og psykisk status skinner også igjennom, og hvis man ser godt etter, vil man raskt oppdage hvordan humøret og mental balanse synes i speilbilde. De fleste psykologer som har hatt vellykkede terapiforløp med pasienter, angir at forandringen også synes på utsiden. Kurerte pasienter er helt ”annerledes” både på innsiden og på utsiden. I denne artikkelen vil vi fokusere på speilet som et nyttig selvutviklingsredskap.
Omsorgspersonen var speilet i barndommen
Noen vil mene at barnet på sett og vis er en ”blank tavle” når det ankommer verden, men samtidig har de en del forhåndsinnstilte funksjoner som blant annet handler om sosialt samspill og tilknytning til trygge omsorgsfigurer. Selvpsykologiens far, Heinz Kohut, antar at barn har behov for å forherlige og emosjonelt besettes av omsorgspersonenes attråverdige kompetanser. Samtidig er deres dannelsesprosess avhengig av at de får bekreftet og speilet sitt eget selvverd av empatiske og omsorgsfulle andre. I følge Kohut er denne følelsesbetonte mellommenneskelige gjenklangen en nødvendighet for å utvikle et sammenhengende og sunt «selv».
Vi blir altså mennesker i kontakt med andre mennesker. I begynnelsen vet vi ikke så mye om oss selv, våre følelser og reaksjoner, før vi blir speilet og bekreftet av omgivelsene. Det er gjennom andre mennesker at vi forstår oss selv. I første omgang er det vår mor og far eller vår primære omsorgsperson som forteller oss hvem vi er, og deretter bruker vi resten av livet på å bekrefte eller avkrefte våre grunnleggende antakelser om oss selv. Dersom vi i tidlig alder har blitt oversett eller kritisert, er det lett å forstå at vi ikke er særlig betydningsfulle. Ofte lever man ut denne hypotesen ved å oppføre seg ydmykt og unnselig, og dermed får man bekreftet seg selv som ganske ubetydelig. Folk legger rett og slett ikke merke til deg, og glemmer din eksistens. I boken om mumitrollet er der et barn som nesten blir usynlig på grunn av en slik dynamikk. I psykoterapi vil man forsøke å endre på slike grunnleggende forståelser av egen verdi og kompetanse gjennom å bekrefte pasienten på nytt.
Man kan forstå det slik at omsorgpersonen speiler barnets indre verden. Hvis barnet er lykkelig, glad, fornøyd og pludrer, vil omsorgspersonene i de fleste tilfellene reagere med smil og latter. Dette bekrefter barnets følelser som virkelige og barnet finner en god sammenheng mellom seg selv og sine omgivelser, noe som skaper trygghet.
Den voksne verden
Når man entrer det voksne livet, har omsorgspersonene forhåpentlig vis forberedt det tidligere barnet på å klare seg selv. Imidlertid skal man gjennom nye faser hele tiden, og disse er alltid forbundet med en viss spenning og av og til risiko: Den første forelskelsen, kjærlighetssorg, arbeidslivet og skole er bare noen av de mange perioder folk flest opplever i løpet av et liv. Man blir stadig mer reflektert, og ord som selvtillit, selvbilde og selvfølelse vil få nye betydninger. I mange tilfeller klarer man å løse identitetsproblemene, men i noen tilfeller har man en større mental oppvask i vente.
I artikkelen ”Bli kvitt angst og depresjon med følelsespsykologi” diskuterer vi hvordan barn som har foreldre som selv har mye å tenke på og føler mye på egen regning, ikke alltid har like stor kapasitet til å hjelpe barnet med å utforske eget følelsesliv. De har rett og slett ikke nok mentaliserings- eller speilingskapasitet. Enkelte ganger ser vi barn som får kjeft og straff hver gang de gråter og er frustrerte. Noen ganger får de også kjeft eller blir bedt om å tie stille dersom de er ivrige og glade. På denne måten lærer barnet at ens egne følelser er forbudt. Det er ikke plass til dem, og de besvares ofte med kjeft og straff. Barnet må da ”skjule” eller holde sine følelser på avstand i frykt for å ”plage” eller irritere omsorgspersonene. Dette kan bli et mønster hvor barnet i liten grad våger sine egne følelser. Følelsene oppleves da som farlige og ødeleggende. Dersom man har vokst opp med en forståelse av at ens egne følelser, ønsker og behov ikke er tillatt, kan vi hurtig møte situasjoner hvor vårt forsvar mot følelser blir satt på harde prøver. (WebPsykologen har en egen video om psykologiske forsvarsmekanismer på Psykologi-TV). Vi blir den vi var, og det er lite tvil om at opplevelser og mellommenneskelig samspill i oppveksten spiller en rolle for vår voksne personlighet.
I tilfeller hvor det har oppstått store problemer underveis i utviklingen, hender det at disse kan påvirke oss på vonde og uheldige måter i voksen alder. Da bør man ofte konsultere profesjonell hjelp og får klarhet i mange av problemene og deres grunnlag. En time hos psykologen varer et sted mellom 45 og 55 minutter. Man har gjerne ukentlige terapitimer, men det kan bli for lite. Dermed er det klart at mye av jobben må gjøres på egenhånd. Dette kan være vanskelig og vågalt dersom man har mye ”psykologisk bagasje” som virker skremmende og illevarslende dersom det kommer i berøring med vår bevisste oppmerksomhet, og man skal være forsiktig. Men mange kan likevel få god hjelp og dra nytte av å se ”litt innover” i seg selv på egenhånd. Hensikten er rett og slett å avsløre hvordan tidligere erfaringer har vært med på å forme en lav selvtillit eller er grunnlaget for psykologisk ubehag. I denne sammenhengen kan speilets budskap være av særlig nytte.
Speilet er et nyttig redskap
La oss eksperimentere litt: se inn i et speil du har hjemme. Observer alle detaljene og se deg selv i helhet. Legg merke til budskapet som dukker opp. Hva sier den indre stemmen? Verdsetter den ditt utseende eller snakker den med en kritisk røst? Legg merke til følelsene du har og tenk etter om det speilede budskapet er din sannhet. Om den ikke er det, ønsker du å endre det?
Louise L. Hay vektlegger speilbruk som et viktig aspekt i selvutvikling. Hun hevder at ved å bruke speil kan de indre psykologiske båndene identifiseres enda klarere. For mange har disse indre stemmene diktert livet og selvoppfattelsen i årevis. Stemmene kan ha vært begrensende og devaluerende. Kritikk, selvbebreidelser og sinne oppstår på grunn av slike negative indre bånd. Det som imidlertid er viktig å merke seg, er at slike negative seloppfattelser ikke eksisterte ved unnfangelsen, men ble tillært under oppveksten. Altså er de bare tanker som er installert i oss gjennom kontakt med omgivelsene, og gjerne omgivelser som ikke har har vært like omsorgsfulle som de burde ha vært. Barn har ikke språk på sine følelser og opplevelser, og dermed mangler de redskap til å håndtere de indre justeringene som hele tiden foregår gjennom oppveksten. Emosjonelle smerte blir ofte til vondt i magen hos små barn, simpelthen fordi de ikke har begrepene som skal til for å håndtere følelsesmessige problemer på en verbal og ”psykologisk” måte. I voksen alder ligger disse båndene som en stilltiende stemme i bakgrunnen. Stemmen dikterer vår oppførsel og våre reaksjoner på måter vi ikke legger merke til. De er på sett og vis skjulte, og dermed opererer de i skyggen av vår bevissthet. I noen tilfeller sørger de for at livet vårt forblir vanskelig og på den måten binder de oss fast til vonde erfaringer fra fortiden. For å kvitte seg eller justere sine underliggende stemmer, kan speilet bli en viktig alliert. For det første lyver det aldri, og det kan fortelle oss noe om psykisk status hvis vi ser nøye etter.
Louise L. Hay snakker videre om hvordan såkalte affirmasjoner kan brukes for å etablere en ny ”psykologisk grunnmur”. Affirmasjoner er positive fraser man sier til seg selv. Hensikten er å endre negativt tanke- og opplevelsesmønstre, og gjennom positiv affirmasjon åpne for nye og konstruktive selvoppfattelser. Innen selvutvikling oppfordres man til å bruke disse aktivt. Videre sier hun at det å bekrefte seg selv på en positiv måte foran et speil vil gjøre virkningen av denne affirmasjonen eller positive selvbekreftelsen mye sterkere slik at den gradvis kan nå inn i underbevisstheten og forankre seg der. Hvis man eksempelvis har mislikt sitt utseende hele livet, vil det i starten komme mange moststridige beskjeder tilbake fra sinnet. Våre innleirede selvoppfattelser vil forsøke å beholde makten og dermed protestere vilt når vi forsøker å endre oss. Nye kommandoer i vårt psykologiske maskineri er ofte nødvendige, men de gamle og negative kommandoene vil stritte imot. Men ved gjentatte repetisjoner, og et sterkt ønske om å overta kommandoen over sinnet, vil de nye indoktrinerte selvoppfattelsene ta bolig og bli en sannhet vi gradvis kan leve etter.
Eksempler på positiv selvbekreftelse eller affirmasjoner kan være:
- Jeg godtar meg selv slik jeg er.
- Jeg elsker mine positive og negative sider.
- Jeg har suksess med mye av det jeg gjør.
- Jeg kan oppnå alle mine mål.
- Jeg er en vinner.
- Jeg har et attråverdig utseende.
- Jeg har en fin kropp.
Se personen i speilet og elsk den for alt den er. Speil tilbake de responsene og uttrykkene som du selv ønsker. Bekreft ”speilpersonen” i sin helhet og vektlegg de gode sidene og egenskapene. En god nok mor eller far er den som klarer å leve seg inn i barnet, forstå dets behov og speile det på en såpass korrekt måte at barnet lærer seg selv å kjenne. Når dette gjøres i et omsorgsfullt miljø, har barnet gode muligheter til å vokse og utvikle seg på en positiv måte. Når barnet speiles feil, kan det oppstå usikkerhet og en vaklende selvfølelse, noe som får gjenklang gjennom hele livsforløpet. I en terapiprosess handler det også om å speile pasienten på en så korrekt måte som mulig, og dermed vinne over tidligere speilinger som har skapt sår i sinnet. På samme måte kan man selv bruke sitt eget speilbilde i kombinasjon med selvransakelse. Dermed får man en visuell og en mental innfallsvinkel til sitt eget psykologiske repertoar.
Når man forsøker å gi seg selv positive selvbekreftelser, vil man ofte få negative responser tilbake fra sin egen refleksjon. Nettopp her ligger muligheten for endring. Over tid kan man gjenskape en trygg base i seg selv, og deretter bygge en stødig festning som ikke lar seg påvirke ”hardt vær, vind og tidens tann”. Omfavn personen i speilet, og det vil være med deg resten av livet.
Vi speiler oss i verden hele tiden, og vi spiler oss i andre mennesker. Det er en kontinuerlig prosess hvor vi fortolker oss selv gjennom andre. Når vi spiler oss i andre mennesker, hender det at de reflekterer noe vondt som risikerer å ta bolig i oss og påvirke vår selvtillit. Et speil har ikke behov for å nedvurdere oss, og på den måten er det en mer pålitelig kilde. I selvutviklingsøyemed kan det være et verdifullt redskap for å granske sine egne negative tankemønstre og det indre klima. I kombinasjon med en bevisst strategi hvor man bekrefter seg selv på en positiv måte, kan egenterapi foran speilet være en fruktbar affære.
Kilder
Hay, L.L. (2009). Du har kraften i deg. Hilt & Hansteen AS
Kohut, Heinz (1971). The analysis of the self : a systematic approach to the psychoanalytic treatment of narcissistic personality disorders : the psychoanalytic study of the child monograph No 4. USA: International Universities Press.
Av
Yousif Mahmud Razvi
& Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no
Redigert av Sondre Risholm Liverød
Copyright © 2010 WebPsykologen.no. Denne artikkelen er opphavsrettslig beskyttet etter lov om opphavsrett til åndsverk m.v. – åndsverkloven – av 12. mai 1961. Publisering, kopiering og annen distribusjon av teksten er ikke tillat uten godkjenning fra WebPsykologen.no. Ta kontakt dersom det er spørsmål eller ønske om en avtale i forhold til dette materialet.
