Perfeksjonistisk og selvkritisk

Skrevet av: Sondre Risholm Liverød

Jeffrey Young og Janet Klosko er to klinikere og teoretikere vi har skrevet om i flere artikler. Grunnen til det er ganske enkel: Vi oppfatter deres teori om grunnleggende negative leveregler som faglig god og svært pedagogisk. I det følgende vil vi snakke om hvordan perfeksjonisme og strenge krav til egne prestasjoner ofte kan drenere oss for livslyst. Vi vil se litt på ”perfeksjonistens psykologi” og drøfte ulike tiltak man kan iverksette på egenhånd dersom man lever et liv som overdøves av krav og stress. Denne artikkelen er på mange måter skrevet i forlengelse av en tidligere artikkel som vi kalte Snakk deg ut av psykiske plager.

Som et utgangspunkt vil vi kort oppsummere teorien bak det som kalles negative grunnleggende leveregler. I følge Young og Klosko er en negativ grunnleggende leveregel et ”psykologisk” mønster som starter i barndommen og får gjenklang utover hele livsløpet. Det begynte med at noen i familien eller andre barn gjorde noe med oss. Vi ble forlatt, overbeskyttet, mishandlet, ekskludert eller fratatt noe – vi fikk en skade. Etter hvert blir leveregelen en del av oss. Lenge etter at vi har forlatt hjemmet vi vokste opp i, fortsetter vi å skape situasjoner hvor vi blir dårlig behandlet, ignorert, sett ned på eller overstyrt – situasjoner hvor vi ikke er i stand til å nå våre innerste mål. Negative grunnleggende leveregler styrer måten vi tenker, føler, handler og relaterer oss til andre på. De setter i sving sterke følelser som sinne, sorg og angst.

Psykologien har alltid vært opptatt av barnets første leveår fordi man antar at våre tidligste erfaringer på sett og vis danner grunnmuren i vår personlighet. Dersom de første leveårene ikke inneholder nok trygghet, omsorg, empati og føringer, kan det gi seg utslag i den voksne personligheten. Dersom man ser nevrobiologisk på det, ser man at barn som utsettes for mye utrygghet stimuleres i de delene av hjernen som har med panikk og frykt å gjøre. Når disse senterne stimuleres, vokser de også, og i verste fall kommer de til å oppta unødvendig mye plass i barnets mentale økonomi. På sett og vis tar frykten bolig i barnet og legger seg som en grunnstemning som siden kan skape vanskeligheter for individet, både i relasjon til andre og i forhold til seg selv.

Som voksne mennesker bruker vi kun en liten bit av vårt mentale apparatur, og mange av oss går rundt i en ubevisst tåke hvor vi lever på automatiske negative tolkninger av verden som anstifter både angst, depresjon og andre psykiske symptomer. Selv om vi har glemt barndommens erfaringer, ligger de likevel i oss som en stille stemme som påvirker vår opplevelse av oss selv og våre tolkninger av tilværelsen.

Grunnleggende “psykologiske” behov

Young og Klosko snakker om fem grunnleggende behov som må være til stede for at barnet skal utvikle seg på en sunn måte. Det er spesielt fem områder de trekker frem som viktige:

• Autonomi og selvstendighet
• Gode forbindelser til andre mennesker
• Grunnleggende trygghet
• Muligheten for å uttrykke seg
• Positive omsorgspersoner som hjelper barnet til å etablere en solid selvfølelse og selvtillit

I denne artikkelen skal vi snakke om perfeksjonisme og selvkritikk. I forhold til teorien om negative leveregler, betyr det at personen setter så høye krav til egne prestasjoner at livet blir en evig kamp for å prestere godt nok. I forhold til de grunnleggende behovene, forklarer Young og Klosko at perfeksjonisten ofte har hatt noen problemer i forhold til de grunnleggende behov som omhandler muligheten for å uttrykke seg. Hvordan henger dette sammen?

 Mulighet for å uttrykke seg

Muligheten for å uttrykke kan altså betraktes som et slags grunnleggende psykologisk behov hos mennesker. Det handler om friheten til å uttrykke våre ønsker, behov, følelser (også sinne) og naturlige drifter. Her det sentralt at man bebor en tro på at egne behov er like viktige som andres. Man skal rett og slett ha mulighet for å være spontan og livskraftig uten overdreven beskjedenhet. Man skal føle at det er tillat å forfølge interesser og impulser som gjør oss glade og engasjerte. Man har ideelt sett hatt rikelig med anledning til å leke og være kreativ, og ikke barer hatt tid til krav, arbeid og konkurranse. Et barn som vokser opp i et miljø hvor man oppfordres til å uttrykke seg selv, vil gradvis oppdage egne interesser og hva man foretrekker. Sånn sett lærer man å ta sine egne behov med i avgjørelser i tillegg til andres behov. Balansen her er viktig. Har man manglet frihet til å uttrykke seg, vokser man ofte opp med en tanke om at man ofte må tilfredsstille andres behov på bekostning av egne. Har man motsatt fått for mye frihet i oppveksten, risikerer man at man ”glemmer” andres behov når man skal ta avgjørelser og planlegge.

Dersom man vokser opp i en familie som på ulikt vis forhindrer at man uttrykker seg, for eksempel blir man straffet eller får skyldfølelse når man uttrykker sine behov, preferanser eller følelser, risikerer man å miste ”kontakten” til sine egne lyster og ønsker. Istedenfor å utforske hvem man er og bli kjent med seg selv, blir man opptatt av hvordan man bør eller skal være i forhold til andres krav og forventninger. Man blir flink til å være flink, men dårlig på å kjenne etter på hva som er godt for en selv. Dersom man kommer til å følge egne lyster eller egne innskytelser, får man ofte dårlig samvittighet. Den grunnleggende ideen er at man kun er verdifull dersom man oppfører seg ”korrekt” eller presterer i tråd med andres forventninger. Dermed blir livet en evig lang oppgave i å prestere for å være verdifull, og vis man ikke presterer perfekt, får man en følelse av å være verdiløs. Arbeid og resultater kommer foran moro og nytelse. Man får på sett og vis ikke den tiltrengte anerkjennelsen og kjærligheten fra foreldrene med mindre man oppfører seg prikkfritt.

I forhold til en optimal oppvekst, snakker man gjerne om behovet for ubetinget kjærlighet. Mennesker som i voksen alder sliter med overdrevne forventninger og krav til egne prestasjoner, har kanskje ikke opplevd at kjærligheten har kommet ubetinget, men snarere vært heftet med visse betingelser. Kanskje ble man elsket og anerkjent hver gang man presterte godt, mens den samme varmen uteble i andre sammenhenger.

Som barn søker man foreldrenes berømmelse, kjærlighet og anerkjennelse. Det er gjennom foreldrenes ros og varme vi lærer å like oss selv. Det er på denne måten vi utvikler selvtillit og tro på egne evner. En av krisene i overgangen til voksenlivet er ofte at man plutselig skal gjøre ting for seg selv. Man får ikke lenger gode karakterer for at foreldrene skal rose dette, men fordi det er viktig for ens egen karriere og liv. Denne overgangen er ikke alltid så lett for alle. Spesielt vankelig blir det dersom man på subtilt vis har kommet til å oppfatte sin egen verdi og rosverdighet i samband med egne prestasjoner. Man fortsetter å jobbe og prestere for å bli best, men som voksen må man ofte rose seg selv. Dersom man skal klare å gi seg selv ros eller finne mening i livet på egenhånd, er det viktig at man har med seg ubetinget kjærlighet i bagasjen. Det er den ubetingede kjærligheten som gjør oss trygge på oss selv og etablerer en solid selvfølelse, mens den betingede kjærligheten krevet at vi presterer for å være verdifulle. Sistnevnte kan bli slitsomt, og det er i denne kategorien vi ofte finner den ulykkelige og slitne perfeksjonisten.

Det er aldri godt nok

Young og Klosko kaller den negative leveregelen i denne kategorien for ”overdrevent kritisk/strenge standarder”. Den primære bekymringen for de personene som lider i dette segmentet, ser ut til å omkranse utsagnet ”det er aldri godt nok”. Den primære følelsen er press. Det vitner om problemer med å slappe av og nyte livet. Man finner ikke ro, men bruker uhorvelig mye energi på å organisere ting på en perfekt måte. Ofte består livet av å gjøre og prestere. Som en slags evig kamp.

Generelt om denne typen leveregel kan man si følgende: Overdrevent kritisk og strenge standarder kan skape et helt spekter av negative følelser. Man kan føle seg konstant frustrert og irritert over seg selv for ikke å oppnå egne forventninger. Man kan føle seg kronisk sint, og man føler som regel en sterk grad av engstelse. Ofte er tiden et sentralt omdreiningspunkt for angsten. Ofte kan man bli deprimert over hvor hardt livet er, og den grufulle følelsen av tomhet i det man har oppnådd. Man er vant til å ta vare på seg selv, noe som kan gjøre den vanskelig å motta hjelp fra andre. Behovet for kontroll kan hemme en i å dele/vise de sårbare sidene.

Man kan spørre seg selv hvorfor man fortsetter å presse seg selv på denne måten, men istedenfor å ta det rolig, øker man hastigheten og tar på seg mer ansvar. Ofte tror man at noe av det man gjør endelig skal gi tilfredsstillelse, men man ser da ikke at tilnærmingsmåten til det hele på sett og vis gjør det umulig å oppleve sann tilfredsstillelse. Man kjemper egentlig en kamp om å føle seg tilfreds og verdifull, men hver gang man oppnår noe, uteblir den følelsene man jakter etter. Problemet er at man gjentar sin barndom. Man jakter på andres eller foreldrenes anerkjennelse for å føle seg vel, men nå er man selv voksen, og berømmelsen uteblir. Man høster ingen lykke av prestasjonene, og ofte reagerer man ved å sette seg nye og enda høyere mål. Til slutt besmittes alt man gjør med den tunge opplevelsen av press. Presset fostrer irritasjon, irritasjon og sinne truer din selvkontroll. Tidvis kan tanken om den ultimate aggressive handling promoteres som eneste utvei; nemlig å skade seg selv i frustrasjon. Da personer i denne kategorien aldri klarer å hvile i en prestasjon eller høste lykke i sine gjøremål, oppleves etter hvert ting som meningsløst og uendelige. Disse menneskene presterer dermed enten på topp, eller så gir de helt opp. Noen blir simpelthen utbrente og havner i noe som minner om apati og depresjon. Dersom jeg ikke kan prestere på topp, er det ikke noe vits i å gjøre noe som helst. Det er enten eller.

Som behandler og kliniker i psykisk helsevern, er man ofte spesielt oppmerksom på denne gruppen mennesker. Når livet hele tiden er et press, og man ikke finner hvile noe sted, hender det at løsningen er å dø. Dermed foreligger det av og til en høyere risiko for suicid. Ofte oppnår disse menneskene mye, og de kan ha høy status og viktige stillinger i samfunnet, men de evner ikke å være tilfredse med seg selv, og det er slitsomt. Blant annet nevner Young og Klosko at veldig mange turnusleger sliter med denne typen strenge krav til seg selv. De legger lista høyt og velger yrker som krever mye og har høy status. De kan lære seg enormt mye og være usedvanlig skoleflinke, men det de virkelig trenger å lære seg, er å slappe av. De må lære seg å være tilfreds med seg selv, men for denne gruppen er det ofte det eneste de ikke får til.

Tvang

Det er ofte tre ulike avskygginger av denne leveregelen. Det ene er tvang. Dette er personen som alltid skal holde alt i skjønneste orden. Her passer vedkommende på alt ned til den minste detalj.

Prestasjonsorientering

En annen variant er prestasjonsorientering. Dette er den såkalte arbeidsnarkomanen. Denne typen er ofte mye irritabel. Vedkommende kan bli sint på folk som står i veien for ens ambisjoner, eller hvis en selv står i veien, blir man sint på egen person. Man presser ikke hardt nok, gjør det ikke godt nok, noe som avstedkommer en følelse av intern irritasjon.

Statusjegeren

Til sist er det personen som orienterer seg etter status. Denne personen lider under en overdreven vektlegging av å oppnå anerkjennelse, statur, velstand eller vakkerhet. Dette er ofte et motangrep mot følelsen av å ikke strekke til, følelsen av skam eller følelsen av å være annerledes eller isolert. Denne personen har en tendens til å straffe seg selv, eller skjemmes når egne forventninger ikke innfris. Her er man fanget i en endeløs kamp mot perfeksjon, men det blir aldri godt nok. Østens filosofi lærer oss at det er uklokt å investere egenverdi i noe som ligger utenfor oss selv. Dersom vi assosierer egen verdi med våre prestasjoner eller vår status, er vi uhyre sårbare og skjøre. Egenverdi er noe vi må finne i oss selv, og ikke utenfor.

Veien mot et rikere liv

Mye psykoterapi handler nettopp om et prosjekt hvor man forsøker å unngå disse fellene. Det handler om å føle seg god nok i seg selv. Det handler om å innse at livet kanskje overskygges av utmattende strategier for å kompensere for en lav selvfølelse og vinne verdi. Første skritt på denne veien er ofte å lodde dybden i seg selv og se sitt eget mønster. Det handler om å oppdage utgangspunktet for et liv som ikke leves i frihet, livslyst og fordragelse, men en liv som leves under et stadig press. Young og Klosko skriver på mesterlig vis om hvordan de forstår de ulike opprinnelsene til negative leveregler. Man kan sjelden generalisere om bakenforliggende årsaker til psykologiske symptomer og ubehag, men min opplevelse er at Ypuung og Klosko skriver på en måte som treffer veldig mange. Det er ikke sikkert man kjenner seg igjen i deres kliniske eksempler og psykologiske historier, men ofte kan man overføre en del av det de omtaler til eget liv, og det gjør deres selvhjelpsbok, “How to break free from negative life patterns and feel good again”, svært verdifull for de fleste av oss. I følgende vil jeg kort oppsummere hva de sier om den negative leveregelen som handler om selvkritikk og strenge standarder.

Den ”kritiske” leveregelens opprinnelse

1. Kjærligheten du fikk fra viktige omsorgspersoner var på betingelse av at du nådde opp til høythengende standarder.
2. En eller flere omsorgspersoner var forbilde for høythengende, ubalanserte standarder.
3. Dine strenge standard kan være en måte å forsøke å kompensere for en underliggende og vond følelse av mangel, annerledeshet, skam, fremmedgjøring eller følelse av å mislykkes.
4. Omsorgspersoner har benyttet seg av skam eller kritikk hver gang man mislyktes med å oppnå de høye forventningene.
5. Omvendt kan omsorgspersoner ha gitt masse kjærlighet hver gang man oppnådde gode prestasjoner, hvorpå det aller viktigste i livet ble å være flink for å høste anerkjennelse.
6. Ofte er du eldst i søskenflokken. Dine foreldre har investert mange og høye forventninger til deg. Du sliter med et stort press du omgjør til et livsprosjekt. Anerkjennelsen du søker er muligens betingelsesløs kjærlighet fra omsorgspersoner, løsningen på prosjektet er derfor vanskelig å finne fordi det i bunn og grunn tilhører et savn fra barndommen.

Det neste spørsmålet er hvordan man kan jobbe seg ut av et liv som preges av press, tvang, statusjag eller perfeksjonisme. Igjen vil jeg berømme boken til Young og Klosko som i tillegg til å være full av psykologisk innsikt, også er full av konkrete og pragmatiske tiltak man selv kan iverksette for å leve et rikere liv. Første punkt på programmet er å forstå opphavet til den negative leveregelen. I krigføring snakker man om å kjenne sin fiende, og dette kan man ofte overføre til psykologien. Man må vite hva man jobber imot. Man må forstå og definere problemet, og først da kan man gå målrettet inn for å skape endring. Listen under på åtte punkter oppsummerer kort hva Young og Klosko har av forslag til mennesker med høye krav til seg selv.

Strategier for å endre seg

1. Lag en liste over de områdene hvor dine standarder er ubalanserte eller ubønnhørlige.
2. Lag en liste over fordeler ved å overholde disse standarder til daglig.
3. Lag en liste over ulemper ved å presse så hardt på innenfor disse områdene.
4. Forsøk å kalle frem et bilde av hvordan livet ville vært uten dette presset.
5. Tenk på hva konsekvensene ville være dersom du senket standardene med 30 %.
6. Forsøk å tallfeste tiden du bruker på å opprettholde dine standarder.
7. Forsøk å avgjøre hva en fornuftig standard kan være ved å hente inn meninger og objektive innspill fra folk som virker mer balanserte.
8. Forsøk gradvis å endre på tidsplanen din, eller endre på atferden din for å få oppfylt dine dypere behov.

Poenget med disse tiltakene er å skape større bevissthet rundt hvordan livet korrumperes av våre strenge krav. Østens visdomstradisjoner er full av klok filosofi som handler om å leve i øyeblikket. Det handler om livsbevissthet og mental balanse. De advarer oss mot å leve livet som et evig jag etter noe som ligger i fremtiden. Hver gang vi galopperer mot en fremtid, går vi på sett og vis glipp av livet her og nå. Jeg tror at det moderne vestlige mennesket har mye å lære av Østens livsfilosofi, og jeg tror at mange av oss hele tiden jakter på lykken der fremme, mens det vi oppnår er å miste den.

Kurs i selvutvikling

WebPsykologen holder kurs og workshops som nettopp handler om hvordan vi utvikler oss som mennesker og hvordan vi selv kan bidra til å leve et rikere og mer tilfredsstillende liv. Foreløpig holder vi selvutviklingskurs i Kristiansand annen hver måned, men vi påtar oss også andre oppdrag rundt om i landet. Kursene er ofte inspirert og influert av teorien til Young og Klosko. Negative leveregler er på mange måter noe de fleste av oss har i en eller annen forstand, og veien mot et rikere liv handler ofte om å oppdage disse livsfellene. I tillegg vil kursene dra veksel på både Østlig og Vestlig inspirert psykologi. Kursene kan holds for vennegjenger, kolleger, firmaer eller ledergrupper. Vi har laget en oversikt over kurstilbudene her, men som sagt kan vi skreddersy ulike tilbud etter behov. Ønsker du en dag eller en kveld med psykologi presentert på en anvendelig måte, må du gjerne ta kontakt.

Under kategorien selvhjelp og selvutvikling finner du også mange flere artikler som handler om selvinnsikt og muligheten for å leve mer tilfredsstillende. Negative leveregler er også blitt en egen kategori hvor du finner flere artikler som skriver seg fra teorien til Jeffrey Young og Janet Klosko.

Kilder

Young Jeffrey E. & Klosko Janet S. (1995). How to break free from negative life patterns and feel good again. USA: Penguin Putnam, Inc. (Anbefales!)

Young, Jeffrey, Klosko, Janet S. & Weishaar, Marjorie (2003) Schema Therapy. Guilford Publications.

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Copyright © 2011 WebPsykologen.no. Denne artikkelen er opphavsrettslig beskyttet etter lov om opphavsrett til åndsverk m.v. – åndsverkloven – av 12. mai 1961. Publisering, kopiering og annen distribusjon av teksten er ikke tillat uten godkjenning fra WebPsykologen.no. Ta kontakt dersom det er spørsmål eller ønske om en avtale i forhold til dette materialet.

Skriv ut denne artikkelen / Del via e-post