Hør hele øvelses-episoden her

I denne øvelsen vil jeg sette fokus på verdier, og ikke minst overfladiske verdier, og hvordan de sniker seg inn på oss. Vi lever i en kultur som fokuserer på individet, og hva som gir individet verdi, er ofte knyttet til status, eiendeler og andre ytre symboler på suksess.

Hva driver mennesker til å tjene mer penger og akkumulere mer og mer gods og gull? Den mest nærliggende forklaringen er kanskje grådighet, men den påstanden holder ikke mål. Dersom majoriteten virkelig hadde sett på bemidlede mennesker som grådige, hadde ikke motivasjonen i mer og mer penger hatt så mye vind i seilene som det faktisk har. Det hadde kanskje vært en god ting å se på rike mennesker som grådige, da det ville skape et kollektivt insentiv sentrert rundt en litt mer jevn fordeling av rikdom, og gavmildhet hadde kanskje fått fotfeste som en edel verdi.

Men jeg tror ikke at det bare er grådighet som driver rike mennesker. Dersom grådighet var den eneste faktoren, er spørsmålet hvorfor noen fortsetter å tilkjempe seg enda mer, selv etter at de har så mye penger at det vil ta minst fem generasjoner å bruke dem opp.

Hvis mennesker tilstreber å tjene mer og mer av materielle årsaker alene, som muligheten for å kjøpe flere biler og et større hus, vil de til sist ha alt, og det vil ikke være mer å kjøpe, og da ville vel kampen om enda mer penger avta? Men verden er full av eksempler på mennesker som har alt, men likevel jobber like hardt for å skaffe enda mer. Hvorfor er det sånn?

Sannsynligvis handler den evinnelige kampen om mer gods og gull om status. Vi behandler de med høy status på en helt annen måte enn de som står lavere på rangstigen. De som er på toppen kaller vi for «somebodies», mens de som er lengre nede er «nobodies». Å være en «nobodie» er selvfølgelig ikke mulig, men alt for ofte blir identiteten eller eksistensen til mennesker med lav status oversett eller undertrykt.

Så kampen om status kan altså handle om respekt, og til og med kjærlighet, men ikke nødvendigvis av den romantiske typen.

Da er neste spørsmål hvorfor kjærlighet er så viktig, og hvorfor mangel på kjærlighet er så destruktivt og vondt. De fleste av oss er usikre på oss selv og vår egen verdi, og identiteten vår baserer vi i stor grad på andres oppfattelser av oss. Hvis du forteller en vits og alle ler, vil du bli betrygget i en følelse av å være morsom. Men dersom andre himler med øynene og snur seg vekk når du kommer, tar det ikke lang tid før du føler deg verdiløs og redd.

Selvfølelsen vår er sårbar. Vi kan tenke på selvfølelsen som en helium ballong med hull. For at ballongen ikke skal gå i bakken, må den stadig fylles av helium ie. bekreftelse, kjærlighet og anerkjennelser fra andre mennesker. Uten det, blir ballongene slapp og ute av stad til å sveve over bakken. Dersom man ønskes velkommen på en måte som ikke virker veldig entusiastisk, eller ikke får svar på meldinger, ikke nok likes i sosiale medier også videre, kan denne typen subtile signaler suge enda mer luft ut av ballongen.

Derfor er det ganske naturlig at vi er engstelige med tanke på vår plass i det sosiale hierarkiet. I vår verden vil status bestemme hvor mye respekt og kjærlighet vi høster fra andre, noe som sekundært påvirker hvorvidt vi kan «elske oss selv» med overbevisning.

Små barn får masse bekreftelser uten å gjøre noe. Så lenge de ikke skriker og skråler, vil de fleste «dulle» med små barn i kraft av deres bedårende vesen.

Etterhvert som vi blir eldre, vil vår sosiale krets inkludere mennesker som ikke respekterer oss kun i kraft av vår eksistens – Altså mennesker som ikke nærer en ubetinget respekt og kjærlighet for oss. Isteden må vi gjøre oss fortjent til respekt og anerkjennesle. Og ganske ofte er de vi ønsker å imponere selvsentrerte snobber.

Ordet snobb har vært med oss i lang tid. Det kan spores tilbake til begynnelsen av 1800-tallet i England. Det var Universitetene i Oxford og Cambridge som begynte å skrive «sine nobilitate» – Without nobility – uten adel – foran navnene til de elevene som ikke hadde en aristokratisk herkomst. Over tid har meningen forandret seg omtrent til det motsatte. I dag bruker man ikke ordet snobb om noen som mangler adelig blod i årene, men om mennesker som ser ned på mennesker som mangler tilstrekkelig status. Snobber insiterer på at en persons sosiale rangering er ekvivalent til personens verdi som menneske.

Problemet med en snobb er at vedkommende vurderer din verdi som menneske ut i fra eksterne markører for suksess og anerkjennelse. Man kan være veldig klok, belest, tålmodig, hjertelig, varm, empatisk eller morsom, men hvis man ikke har et diplom fra et populært universitet, en eksklusiv jobb-tittel eller andre synlige symboler på suksess, vil en snobb underkjenne deg og din verdi fullstendig.

Hvis snobberi er så moralsk forkastelig som det fremgår her, hvorfor har det fremdeles en sentral plass i samfunnet? Dessverre blir snobberi forsterket gjennom media. På ethvert motemagasin blir du møtt med blikket til en rik kjendis, og inne i bladet kan du lese i detalj om personens liv. Det får deg til å tro at personens siste gallakjole eller romantiske affærer faktisk er viktig.

I tillegg er snobberi noe som går i arv fra generasjon til generasjon. Nye generasjoner blir belemret med holdningene til de eldre, og det inkluderer en forståelse av sammenhengen mellom lav status og verdiløshet. Dersom du har foreldre som idealiserer et bestemt kunstverk eller en fancy skulptur, kan det godt hende at du selv gjør en lignende investering en vakker dag.

Sosiale medier er også en arena hvor muligheten for å sammenligne seg med et hav av andre mennesker gir grobunn for lav selvfølelse, da du alltid finner noen som skårer høyere enn deg selv på de fleste parametre.

Med andre ord lever vi i en kultur gjennomsyret av et verdigrunnlag tuftet på overfladiske verdier, men hvordan unngår vi dette? Det er tema i denne øvelsen her på Patreon.