Når grenseløsheten får grobunn: Selvberettigelse, narsissistisk manipulering og moderne foreldreskap
I sin teori om «negative leveregler» (engelsk: early maladaptive schemas), beskriver Jeffrey Young og Janet Klosko et psykologisk mønster kalt selvberettigelse (Entitlement/Grandiosity). Dette mønsteret kjennetegnes av en overdrevet følelse av å ha rett til spesialbehandling, manglende respekt for grenser og regler, svak impulskontroll, samt manglende empati for andres behov og følelser. I kjernen av denne livsstrategien ligger et psykologisk landskap preget av utilstrekkelig grensesetting og fravær av struktur i oppveksten.
Selvberettigelse: Et skjult utviklingstraume?
I motsetning til den klassiske ideen om at psykiske vansker oppstår gjennom traumer knyttet til overgrep, omsorgssvikt eller krenkelser, retter Young og Klosko også oppmerksomheten mot det som mangler: adekvate grenser og veiledning. Barn som vokser opp med fraværende eller overinvolverte foreldre, kan utvikle leveregelen om selvberettigelse. De lærer at deres behov alltid skal tilfredsstilles umiddelbart, og de utvikler en forventning om at verden skal bøye seg for deres ønsker.
Foreldre som ikke setter nødvendige grenser – enten av frykt for å påføre barnet frustrasjon, eller i et forsøk på å være «venner» med barnet – kan utilsiktet formidle at barnet ikke trenger å ta hensyn til andre. I følge Young og Klosko kan dette føre til en vedvarende mangel på selvdisiplin, evne til å regulere impulser og redusert toleranse for frustrasjon. Dette er barn som i voksen alder kan få store vansker i nære relasjoner, på arbeidsplassen og i møte med samfunnets normer. I verset fall ender vi opp i et narsissistisk psykologisk mønster hvor personen tilegner seg noen manipulerende strategier for å komme seg opp og frem i verden. Hvis ikke disse strategiene kombineres med én viss mengde empati og omsorg for andre, kan man se konturene av en ganske farlig person som bruker alle midler og hersketeknikker for å hevde egne behov på bekostning av andre. Og det er inn i dette landskapet vi skal i dagens episode av SinnSyn. Vi skal se på bakgrunn for denne typen psykologi, og vi skal forstå mer av narsissistens håndbok i manipulerende strategier.
Moderne foreldreskap og grensesetting
I vår samtid ser vi tendenser til en foreldrepraksis der barns behov og ønsker til enhver tid skal møtes – gjerne raskt og uten krav til tilpasning. Psykologiprofessor Jean Twenge har i boken Generation Me påpekt hvordan individualisme og en kultur som overdriver barns spesialstatus kan bidra til narsissistiske trekk. Når grensesetting blir sett på som potensielt «skadelig» eller autoritært, mister barna muligheten til å lære selvkontroll, forsinket behovstilfredsstillelse og empati for andres perspektiv.
En studie publisert i Journal of Personality and Social Psychology (Bushman & Baumeister, 1998) viste at narsissistiske personer reagerer kraftigere og mer aggressivt på kritikk enn andre. Det kan tenkes at dette skyldes fraværet av følelsesmessig regulering og grensesetting i oppveksten, som igjen forsterker leveregelen om selvberettigelse.
Narsissistens strategi: Manipulasjon som kontrollmiddel
Personer med en utpreget selvberettigelse-profil kan utvikle narsissistiske trekk, hvor de ser på andre som midler til egen bekreftelse og behovstilfredsstillelse. De kan fremstå sjarmerende og selvsikre, men mangler ofte reell empati og respekt for andres grenser. Når de føler seg truet, avslørt eller avvist, tyr de ofte til manipulerende strategier som gaslighting, triangulering og subtile hersketeknikker.
Gaslighting innebærer å få et annet menneske til å tvile på egen virkelighetsforståelse. Triangulering handler om å involvere en tredjepart i en relasjon for å skape usikkerhet og konkurranse. Disse metodene gir narsissisten kontroll, og styrker deres egen følelse av makt og overlegenhet. I et relasjonelt landskap styrt av selvberettigelse, blir andre redusert til brikker i et spill.
Men hva får narsissisten egentlig ut av dette? Ofte handler det ikke bare om dominans, men om å opprettholde et skjør selvbilde. Innenfor psykodynamisk teori, som Otto Kernbergs forståelse av narsissisme, handler mye av narsissistens atferd om å beskytte et dyptliggende tomrom – et jeg som aldri ble fullt utviklet på grunn av mangel på ekte speiling og regulering i barndommen.
Konsekvenser og veien videre
Barn som aldri lærer at verden ikke alltid vil gi dem det de vil ha, risikerer å bli voksne som tyr til manipulering fremfor dialog, krav fremfor samarbeid, og impulsutlevelse fremfor utholdenhet. Dette utgjør ikke bare en personlig utfordring, men også en samfunnsmessig risiko, særlig i arbeidsmiljøer og nære relasjoner.
Den terapeutiske tilnærmingen til Young og Klosko – schema therapy – forsøker å hjelpe personer med selvberettigelse til å utvikle mer realistiske forventninger, bedre impulskontroll, og økt empati. Det er en krevende prosess, men med støtte og bevisstgjøring er det mulig å bygge en ny forståelse av hva det vil si å være et menneske i relasjon med andre.
Avslutning
Når vi tenker på barns utvikling, må vi våge å se at også fraværet av nødvendige frustrasjoner og grenser kan være skadelig. I en tid hvor barns umiddelbare tilfredsstillelse ofte prioriteres, kan vi utilsiktet være med på å skape en generasjon som sliter med selvdisiplin, relasjoner og moralsk utvikling. Kanskje må vi gjenvinne en forståelse av at kjærlighet og grenser ikke er motsetninger – men to sider av samme omsorgsfulle mynt.
