#116 – Er jeg eller verden gal?

Et menneske står alltid i en kontekst, og dersom denne konteksten er full av sykdommer og mangler, vil det påvirke individet. Et godt miljø kan gjøre syke mennesker friske, mens et dårlig miljø kan gjøre friske mennesker syke. Er jeg eller verden gal?

Det ble nesten full sal på Arkivet i Kristiansand den 24. oktober 2018 da Mental helse arrangerte en samtale med overskriften «Er jeg eller verden gal?». Primus motor bak arrangementet og kvelden ordstyrer heter Erlend Waade. Han er lærer og skribent. Jeg skulle snakke med kulturredaktør i Fedrelandsvennen Karen Kristine Blågestad. Vi hadde mange spørsmål på agendaen:

– Har psykiske plager blitt vår tids epidemier? 

– Er det vi som ikke tåler livets utfordringer lenger? 

– Er samfunnet blitt sykt? 

– Har vi mistet selve meningen når vi er overlatt til å finne vår egen mening? 

– Fungerer hjelpeapparatet som det skal? 

– Trenger vi flere eksperter, eller har vi for mange?

Jeg tror vi var innom alle problemstillingene og noen til. Sosiale medier kom naturlig nok opp, og her er jeg som en gammel gubbe å regne, mens Karen Kristine er litt mindre bekymret for vår tiltagende bruk av skjerm i ulike fasonger.

Kritikk

Da vi var ferdige men en samtale om kultur, psykologi, religion og psykisk helse, var det mange som takket for en fin kveld, og ingen kom bort til oss med kritikk eller misnøye. Misnøyen kom noen dager senere på mail. Det er ikke så ofte jeg utsettes for veldig kritikk, og det synes jeg egentlig er litt rart, men denne kvelden ble litt for mye for enkelte. Jeg hadde en opplevelse av at de fleste var fornøyd. Det viste seg imidlertid at her var min magefølelse litt i utakt med virkeligheten. Det kom inn noen kristiske stemmer i etterkant, og særlig er det min behandling av religion som møter motstand. Selv mener jeg at Psykologens Journal, som altså er den boken hvor jeg beskriver mitt møte med religion, illustrerer en utvikling hvor jeg har fått stadig mer forståelse og respekt for religion, men det viser seg at mange fremdeles opplever meg som nedlatende på dette området. Jeg får også en del tilbakemeldinger på at jeg snakker for fort og for mye, noe jeg er klar over og stadig vekk forsøker å korrigere for uten å lykkes helt.

Jeg vet ikke om det er hensiktsmessig, men jeg velger å inkludere kritikken av dagens episode her. Under kan du lese mailen fra den personen som ga uttrykk for mest sårhet og skuffelse etter arrangementet på Arkivet. Det er tydelig at innsenderen har blir rystet etter samtalen og følte seg trampet på og latterliggjort. Kanskje du burde høre selve lydopptaket og samtalen før du selv tar stilling i saken. Her er mailen:

Hei, jeg var på temakveld om psykisk helse på arkivet i går. Nå sitter jeg her midt på natta og får ikke sove. Jeg begriper ikke at “ordstyrer” lot de to deltakerne, psykologen og kulturredaktøren få holde på med sin interne diskusjon om religion, og la samtalen få utarte på den måten som den gjorde! 

Jeg personlig, og sikkert flere i salen, har hatt stor trøst i å tro på Gud. For min del har det at jeg tror Gud elsker meg, gjort livet verdt å leve, etter å ha manglet omsorg og kjærlighet fra mennesker gjennom hele livet. Latterliggjøringen av mennesker som tror på Gud som foregikk for åpen mikrofon i går, sjokkerte meg og såret meg dypt inn i sjelen. Min tro er skjør, men livsviktig for meg,  men her fikk jeg passet påskrevet: Å tro på Gud er synonymt med å være “teit”/på 4-års-stadiet/overtroisk m.m 

En stor undersøkelse ved universiteter i Norge nylig, viser at 90 % av kristne studenter, skjuler sin tro for medstudentene, av frykt for å bli latterliggjort og utestengt! Dette burde bekymre kulturredaktøren, særlig siden hun sier hun er engasjert i unges psykiske helse. Hennes opptreden i går er direkte med på å skape følelse av utenforskap og derved dårlig psykisk helse hos et stort antall mennesker og bidrar til skamfølelse og ensomhet hos unge kristne mennesker! Makan til dobbeltmoral skal man lete lenge etter!! Dette var bare ondskapsfullt! Jeg har ALDRI hørt kristne omtale ateister eller humanetikere på en slik nedlatende måte. 

Psykologen ble tydeligvis også trengt såpass opp i hjørnet at han følte et veldig behov for å markere at han for all del er enig i at religiøs tro er tullball, men at de gamle “vandrehistoriene” i f.eks Bibelen kan ha noe for seg. 

Enten er dette noe han virkelig mener, eller så klarte heller ikke han å stå opp mot den fiendskapen kulturredaktøren la for dagen. Hun bør ALDRI få lov å delta på slike arrangementer igjen om hun ikke klarer å vise respekt for menneskers tro og annerledes tenkende enn hennes ufattelig POLITISK KORREKTE, men sneversynte og lite rause meninger! Når såpass fremstående samfunnsdebattanter opptrer på en slik måte I EN SLIK SAMMENHENG, uten å ta hensyn til at mange faktisk har som sin eneste trøst, at Gud finnes og bryr seg om dem, så bør hun hun ikke få taletid i deres regi. 

PS: jeg har god utdannelse og regner meg som et reflektert menneske og kunne ikke drømt om å snakke om NOEN på den måten særlig kulturredaktøren gjorde i går!

Til slutt: det som trigget meg til å skrive til dere om dette, er ikke først og fremst min egen sårede sjel, men at det stod to godt voksne kvinner på parkeringsplassen etter møtet og gråt fordi de følte seg mobbet og stemplet av kulturredaktøren. 

Jeg ønsker at kulturredaktøren og psykologspesialisten får denne tilbakemeldingen, samt ordstyrer, som ikke stoppet hetsen.

Mulig jeg tar dette videre til hver enkelt av disse selv også, eller går ut offentlig med det, da jeg satte mobilen på lydopptak og virkelig hører på nytt hvor graverende dette var!”

Det var altså mailen fra en av gjestene på Arkivet, og den kom ikke til meg direkte, men til arrangøren. Det var arrangøren som videresendte den til meg. Jeg gav min respons tilbake til arrangøren, men den ble nok ikke videresendt. Arrangøren tok et møte med personen og sørget for å skape en god dialog med vedkommende. Det synes jeg var fint gjort. Selv skrev jeg følgende tilbake:

Hei og takk for sist! 

Jeg har ikke så veldig mye å si til dette. Jeg står inne for det jeg sier, men har en “stil” som kanskje kan oppleves litt “brå”. Jeg mener uansett at det reflekterer den jeg er og hvordan jeg tenker. Fint med innspill og jeg kan saktens forsøke å være mer sensitiv, men samtidig tror jeg at jeg mister en god del dersom jeg lytter for mye til denne typen innsigelser (her kan man jo snakke om kastraksjonsangst, noe jeg tematiserte på UIA når en student sendte inn en klage på at jeg bannet for mye). Hvis man blir så lei seg at man står på plassen og gråter etter denne kvelden, har man nok en veldig lav toleranse for “skarpe kanter”. Det finnes jo også en del morlaposører som henter mye påfyll i følelsen av å være krenket. Som terapeut burde jeg nok hatt mer omsorg og ydmykhet ovenfor denne typen innspill, men dessverre mangler jeg noe på dette området. En god terapeut skal støtte folk og gi dem omsorg når det trengs, men han skal også “bokse folk i nyrene” for å få til forandring. Jeg er dårlig på det første og god på det andre, og dermed oppstår nok denne typen opplevelser av meg fra tid til annen. Fint at dere har snakket med disse to og “ryddet opp” litt for oss :-) Takk for det.

Ydmykhet og gjennomslagskraft

Kanskje burde jeg vært enda mer ydmyk. Jeg skjønner virkelig at folk henter mye i religion, men jeg mener jo også at det foregår såpass mye faenskap i Guds navn at det må adresseres. Når sant skal sies, så opplevde jeg meg selv som kveldens religionsforsvarer. Religion er uansett et veldig vanskelig terreng, og mitt mål med Psykologens journal har vært å utforske dette terreng og se på muligheter for å manøvrere uten å sensurere seg selv for mye og uten at folk blir skadelidende. Her har jeg åpenbart ikke lykkes ovenfor innsenderen, og det tar jeg til etterretning.

Dessverre har jeg andre eksempler på at jeg selv er fornøyd med et arrangement eller en episode på SinnSyn, mens andre har svært negative reaksjoner. Jeg husker eksempelvis at jeg var på Filosofifestivalen i Kragerø og snakket med gutta i dialogisk. Det ble en episode jeg selv synes var ganske morsom og fin, men også da fikk jeg tilbakemelding på at jeg virket litt kjepphøy, lite hensynsfull og tidvis respektløs. Jeg hadde en litt sleivete holdning, noe som jeg burde holde meg for god for, i alle fall i rollen som psykolog. Slike tilbakemeldinger tar jeg på alvor, men jeg legger ikke helt om stilen på grunn av det. Det er selvfølgelig litt leit å høre, men også viktig. For å avhjelpe min egen dårlig samvittighet i slike tilfeller så tenker jeg at jeg innerst inne er litt mer ydmyk enn det som kommer frem i mine foredrag og samtaler. Jeg vet at mye av det jeg sier mener jeg litt, men ikke fullt så voldsomt som jeg “kaster det ut”. Temperaturen og kraften i det jeg sier er nok en del for å holde folk våkne. Jeg er redd for at for mange nyanser og forbehold kan bli litt tamt, samtidig som jeg ikke ønsker å fremstå alt for bombastisk. Det er i dette landskapet jeg stadig lærer noe nytt, og da er denne typen tilbakemeldinger gull verdt. Jeg er sikker på at ikke alle opplevde dagens episode slik som innsenderen, men det at noen faktisk opplever det slik, tar jeg med meg videre. 

Hvis du nå har hørt på episoden, og har innspill som kan opplyse meg enda mer, setter jeg stor pris på tilbakemeldinger i kommentarfelt under. Takk for din mening!

Sondre Risholm Liverød
Psykologspesialist
WebPsykologen.no

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com, som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens psykologi», og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet». I 2018 ble «Psykologens journal» publisert på Cappelen Damm. Denne boken beskriver psykologens møte med livets store spørsmål. I regi av WebPsykologen.no har Sondre også en podcast som heter SinnSyn. Her publiserer han ukentlige foredrag og samtaler om psykologi, filosofi og livssyn. I forbindelse med «Psykologens journal» har Sondre hatt mange samtaler med Pastor Rune Tobiassen. En del av disse samtalene er spilt inn på en podcast som heter «Pastoren & Psykologen». Alle podcastene er tilgjengelige på WebPsykologen.no, iTunes og en del andre plattformer. På YouTube har WebPsykologen en egen kanal hvor Sondre har publisert over 100 videoer. Ønsker du å følge aktiviteten, er det fortrinnsvis WebPsykologens Facebook-side som holder deg oppdatert.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here