#118 – Folk som bare klager og gode hjelpere

De fleste mennesker har følelsesmessige problemer fra tid til annen. Hvordan forholder vi oss til det? Hvordan forstår vi slike problemer? Hva gjør oss til gode medmennesker og hvordan kan vi selv be om hjelp når vi trenger det?

Noen mennesker er gode støttespillere. De karakteriseres gjerne som gode medmennesker og utstråler en form for trygghet og ro som smitter over på andre. Det er rett og slett noe velgjørende i deres nærvær. Spørsmålet er hvilke egenskaper disse menneskene egentlig besitter. Hva er det de har, eller hva er det de kan, som virker så positivt inn på deres relasjoner til andre?

Hvis man spør de gode hjelperne om deres spesielle egenskaper, klarer de sjelden å svare. Mennesker som virkelig kan noe, trenger ikke å reflektere så mye over hva de gjør. De bare gjør det. Mennesker som er mer usikre og utrygge i sin rolle, trenger i større grad detaljerte oppskrifter på hvordan de skal forholde seg. En amatør er veldig bevisst sin oppgave helt til han eller hun blir så dyktig at de kan handle klokt uten å tenke seg om. Av den grunn kan man ikke lage en oppskrift på hvordan man blir et godt medmenneske eller en god hjelper. Man kan heller ikke spørre de gode hjelperne om hvordan de kan opptre så varmt og medmenneskelig, men kanskje kan vi likevel si noe generelt om hva som kjennetegner en god hjelper og et godt medmenneske. 

I dagens episode gjester jeg et seminar på Universitetet i Agder. Vi befinner oss i et auditorium i 3. etasje med mange interesserte sosialfaglige studenter. Mitt bidrag er i form av en samtale med Tore Johnsen. Vi har ingen konkret plan for vår samtale, men lar vår intuisjon og interesse vise vei. Det ender med at vi snakker mye om hjelperollen, samfunnet og hvilke faktorer som enten svekker eller styrker menneskers psykiske liv. Et vanlig problem i hejperollen er at man hjelper for mye. Dette er kanskje også et generelt problem hos mange mennesker.

Når vi eksempelvis skal støtte en venn, en kollega eller et familiemedlem som har det vanskelig, ser vi det ofte som vår oppgave å ”fjerne” den vanskelige følelsen. Kanskje er vi for raske til å si at ”det går bra” eller ”du må ikke tenke slik” og så videre. Faren er at vi ikke gir rom til de følelsene som faktisk er til stede, men isteden ivrer så mye etter å avhjelpe den andres smerte at vi rett og slett undergraver den andres opplevelse. Kanskje er det en form for flukt fra følelsesmessig ubehag som karakteriserer den ”dårlige hjelperen”, mens den ”gode hjelperen” i større grad tåler følelser. Kan hende det er slik at den ”gode hjelperen” illustrerer hvordan man kan være i følelsen, undersøke den og akseptere den uten å gå til grunne. Den gode hjelperen tar ingen lette utveier, tilbyr ingen ”quick fix”, unngår ikke problemet eller flykter fra følelsene som er på spill, men utviser et følelsesmessig mot som gir den andre trygghet og styrke til å stirre problemene i hvitøyet, kjenne på smerten, akseptere smerten og leve forbi den.

I mange tidligere epsidoer av SinnSyn har jeg sagt at en god hjelper finner balansen mellom å støtte folk og utfordre dem. Det er et tema vi som mennesker og medmennesker stadig må reflektere over, og her finnes det sjelden entydige svar. Men de som evner å manøvrere i dette landskapet er også de menneskene som fungerer best i helperollen, og kanskje i rollen som et godt medmenneske. Jeg påstår at disse menneskene er oppriktige, følesesmessig modige og samtidig sensitive for den andres psykiske tilbøyeligheter. 

Når hjelper vi på en god måte?
Hvilken type hjelp fungerer?
Når gjør vi folk bjørnetjenester?
Når presser vi andre for hardt, og når presser vi de så lite at livet sementeres og blir til depressiv stillstand eller kronisk angst og en opplevelse av å være et offer for omgivelsene, i motsetning til å være en selvstendig aktør i eget liv. 

De fleste av oss har noen i livet vårt som trenger oss fra tid til annen, og da er det ikke så dumt å reflektere over hvordan vi fungerer som en god hjelper. Det hender også at vi trenger hjelp selv, og da er spørsmålet hvordan vi kan be om hjelp og faktisk bruke den hjelpen vi får. Dette er en slags rød tråd gjennom dagens episode, men som vanlig kommer vi innom mye mer. Vi ser på folk som bare klager. Vi snakker om Jordan Peterson og vi snakker om hva det vil si å ta ansvar for eget liv. Av og til hender det at man møter mennesker som syter og klager over alt uten å ta ansvar for noe som helst, og da får man kanskje lyst til å gi inn så hatten passer, men det kan i mange sammenhenger forstås som en slags utagering, og det er sjelden den beste strategien.

En terapeutisk katalysator

Jeg vil takke Tore Johnsen for en fin samtale i dagens episode. Som det fremgår av det han sier, så har han faktisk vært i behandling hos meg ved gruppeterapeutisk poliklinikk for mange år siden. Noen mennesker husker man lenge, og for meg er Tore en av dem. Han er en utrolig fin fyr, smart og det skulle vise seg at han hadde et stort potensial som han ikke hadde brukt på mange år. I terapi er hensikten å endre seg, og terapeuten skal fungere som en slags katalysator på denne prosessen. Men det er sånn at de menneskene man møter som terapeut, også forandrer terapeuten. Det er rett og slett sånn vi mennesker fungerer. Vi endrer oss i møte med mennesker, og noen folk endrer oss mer enn andre. Tore er en person jeg har møtt i behandlingssammenheng for lenge siden, men en person jeg har hatt med meg i tankene også i ettertiden. Det er mange år siden han var i grupper hos meg, og jeg husker ikke detaljer fra dette i det hele tatt, men jeg Husker Tore. Og når jeg så ham igjen, fikk jeg en god følelse. Det viser meg at Tore var en person som også hadde stor innvirkning på meg, og de gode følelsene jeg fikk ved å se ham igjen mange år senere, tyder på at det var en positiv innvirkning.

Av Sondre Risholm Liverød
Psykologspesialist
WebPsykologen.no

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com, som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens psykologi», og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet». I 2018 ble «Psykologens journal» publisert på Cappelen Damm. Denne boken beskriver psykologens møte med livets store spørsmål. I regi av WebPsykologen.no har Sondre også en podcast som heter SinnSyn. Her publiserer han ukentlige foredrag og samtaler om psykologi, filosofi og livssyn. I forbindelse med «Psykologens journal» har Sondre hatt mange samtaler med Pastor Rune Tobiassen. En del av disse samtalene er spilt inn på en podcast som heter «Pastoren & Psykologen». Alle podcastene er tilgjengelige på WebPsykologen.no, iTunes og en del andre plattformer. På YouTube har WebPsykologen en egen kanal hvor Sondre har publisert over 100 videoer. Ønsker du å følge aktiviteten, er det fortrinnsvis WebPsykologens Facebook-side som holder deg oppdatert.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here