139 – Generasjon prestasjon

Ole Jacob Madsen skriver om Generasjon prestasjon. Er det en tilstand hos dagens ungdom, eller dreier det seg om hvordan vi alle har det, og hvor vi som samfunn er på vei?

Ole Jacob Madsen har et interessant poeng når han drøfter psykisk helse i dagens samfunn. Han påpeker at vi kan studere planeten Pluto uten at den forandrer seg. Vi kan stirre på planeten, måle dens hastighet, størrelse og kanskje degradere den til en dvergplanet, men Pluto forandrer seg ikke av den grunn. Slik er det med studier vi gjør av fysiske forhold, men det forholder seg annerledes når det kommer til det psykiske. Når vi studerer menneskets psykiske liv, atferd, følelser og åndelige strømninger, legger vi merkelapper på det vi observerer, og vi risikerer at menneskene i fokus tilpasser seg de merkelappene som forskerne finner frem til. Når vi studerer mennesker vil de forandre seg. Pluto er Pluto uansett, men mennesker som blir definert som «generasjon prestasjon», «flinkis ungdom» og så videre vil bli en del av kategoriene som rammer dem inn. Ole Jacob Madsen mener at «Generasjon prestasjon» er et begrep som foreldregenerasjonen har lagt på sine barn. Aldri før har vi målt og kartlagt barna våre slik vi gjør i dag. Aldri før har vi stilt dem så mange spørsmål om livskvalitet, angst og stress. Når de kjenner etter, kan de godt merke at de er litt stresset, og langsomt har vi en generasjon som identifiserer seg som «stressa strebere» som er både vellykkede og syke. Det er en utmerket overskrift for mediene som forsterker ungdommens nye identitet, og det hele blir en selvoppfyllende profeti: “Vellykka, men syk”.

Dette fenomenet er på spill hver gang vi forsøker å forstå mennesker. De forandrer seg i takt med vår forståelse. Hver gang jeg utreder og diagnostiserer en ny pasient, vil det gjøre noe med dette mennesket. I verste fall er min diagnose fullstendig skivebom, men pasienten har likevel tiltro til utredningen og begynner å tenke på seg selv som deprimert og usikker. På kort tid har vi fått et nytt menneske med en psykiatrisk identitet. Jeg håper ikke at jeg bidrar til dette. Jeg gjør i alle fall alt jeg kan for å unngå det. Jeg er grunnleggende skeptisk til diagnoser, og jeg er over middels opptatt av å normalisere lidelse. Lidelse er en del av livet. Sjenerte mennesker er en del av normalvariasjonen, selv om vi alt for ofte kaller det sosial angst.

Douglas Adams har også skrevet om dette fenomenet. Han beskriver en gruppe mennesker som oppdager en øde øy. Den er vakker og eksotisk og de elsker den. Etterhvert som de utforsker øya, beskriver den for venner og bekjente og lager seg et tilholdssted i den vakre naturen, begynner øya å forandre seg. Plutselig dukker det opp en liten bodega som selger Cola, tannkrem og potetgull. Litt senere kommer det flere butikker, og til slutt er øya en kopi av det stedet de oppdagelsesreisende kom fra i utgangspunktet. Dette er noe som har skjedd enkelte steder i Spania også. I området rundt Torevejkja ligger et sted som heter Norsktoppen. Når man går rundt på Norsktoppen, er det som om du går rundt i en liten norsk by. De selger brunost, fårikål og menneskene som bor der snakker norsk og hater bompenger. 

I dagens episode får du andre del av samtalen jeg hadde med psykolog, filosof og professor Ole Jacob Madsen. I dagens episode er det hans siste bok vi diskuterer: «Generasjon prestasjon». Boken er kritikerrost og applaudert i alle de store avisene og tidsskriftene, og det er det en god grunn til. Jeg har lest boka og føyer meg inn i rekken av lesere som blir opplyst av Ole Jacobs skarpe blikk på kulturen vi lever i. Du kan altså høre vår samtale i avspilleren øverst i artikkelen, eller se samtalen i videoen under.

I Dagbladet hadde de følgende å si om «Generasjon prestasjon»:

En velkjent sannhet i vår tid er at dess rikere vi blir, dess mer ulykkelige blir vi. Spesielt skal dette ramme ungdommen, som tross materiell velstand lider av angst, depresjon, spiseforstyrrelser, skjønnhetspress og lammende krav om å prestere.

I mediene ser vi også gjentatte alarmerende oppsalg om at Norge ligger på verdenstoppen når det gjelder selvmord, og at raten er stigende.

Er det virkelig sånn? Nei, fastslår psykologiprofessor Ole Jacob Madsen. Når det gjelde antall selvmord, ligger vi som 102 i verden. Selvmordsraten har vært synkende siden 1980-tallet, og har flatet ut de siste tjue årene.

Samtidig avdekker Ungdata-undersøkelser at ungdommene stort sett er en veltilpasset, aktiv og hjemmekjær ungdomsgenerasjon, der de fleste trives og er godt fornøyd. Videre har antall psykiske lidelser holdt seg stabilt de siste tredve årene.

Sykeliggjør ungdommen

Det en kaller psykiske plager, derimot, har økt. Det samme har antall unge som oppsøker psykolog, mens antall diagnoser har formert seg fra 60 til 400 de siste femti årene. Det kan bety at ungdommen ikke har det verre nå enn tidligere, men at vi lever i et samfunn som i økende grad sykeliggjør alminnelig menneskelige erfaringer. Her mener Madsen at mange psykologer er ivrige pådrivere, med sin iver etter å forsikre om at «Ingen lidelse er meg ubetydelig».

Selvforsterkende psykeliggjøring

Samfunnspsykolog Madsen er ikke alene i sin kritikk av vår terapeutiske kultur. Men han er ganske alene om å skrive en så grundig, velformulert og lekende lærd gjennomgang av hvordan det har blitt sånn. Han viser kapittelvis til den historiske bakgrunnen med begrep som industrialisering, fremmedgjøring og Freuds ubehag i kulturen. Han viser til skjønnlitteratur og forskning. Han går avisene etter i sømmene, og påviser hvordan begrep som angst, stress, depresjon og ”generasjon prestasjon” har sneket seg inn i dagligtalen de siste tiårene, noe som i seg selv kan føre til en selvforsterkende «psykeliggjøring».

Flink pike syndromet

Et begrep som «flink pike» har eksempelvis nå blitt et syndrom med fysiske og psykiske symptomer, der terapeuter står i kø for å avhjelpe lidelsen. Denne sykeliggjøringen er usunn mener Madsen, med sitt fokus på at barn og unge hele tiden må kjenne etter og ikke minst snakke om det. Men «vi ser ikke ut til å gjøre annet enn å snakke om det, uten at det ser ut til å dempe uroen verken hos de unge eller de voksne», svarer han.

Denne glitrende fagboka er ingen lettvint polemikk, men så nyansert og innholdsrik at en knapp anmeldelse kun blir smakebiter. Den bør – nei – den MÅ leses.

Jeg har lest boken og likte den meget godt. Jeg har også vært på besøk hos Ole Jacob for å snakke med ham om «Generasjon Prestasjon». Denne samtalen skal du få høre i denne episoden av SinnSyn.

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com, som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens psykologi», og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet». I 2018 ble «Psykologens journal» publisert på Cappelen Damm. Denne boken beskriver psykologens møte med livets store spørsmål. I regi av WebPsykologen.no har Sondre også en podcast som heter SinnSyn. Her publiserer han ukentlige foredrag og samtaler om psykologi, filosofi og livssyn. I forbindelse med «Psykologens journal» har Sondre hatt mange samtaler med Pastor Rune Tobiassen. En del av disse samtalene er spilt inn på en podcast som heter «Pastoren & Psykologen». Alle podcastene er tilgjengelige på WebPsykologen.no, iTunes og en del andre plattformer. På YouTube har WebPsykologen en egen kanal hvor Sondre har publisert over 100 videoer. Ønsker du å følge aktiviteten, er det fortrinnsvis WebPsykologens Facebook-side som holder deg oppdatert.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here