Psykisk sunnhet kan til en viss grad handle om å være åpen rundt egne følelser og tanker. Det vil si at man ikke bærer en maske eller tviholder på en bestemt fasade for å skjule vesentlige sider ved seg selv. Noen ganger bære vi en maske for omvendende, mens andre ganger er vi maskerte ovenfor oss selv: Vi kjenner ikke til alle dimensjonene i vårt indre liv, og vi overbeviser oss selv om ting som egentlig forholder seg annerledes. Dette er et velkjent tema for dere som hører på SinnSyn. Vi har et psykisk forsvar og det skal sørge for at vi ikke lider psykisk sammenbrudd. Når jeg påstår at psykisk sunnhet handler om en åpen og litt nysgjerrig innfallsvinkel til egne følelser, tror jeg det er sant, men noen ganger påstår folk at de er åpne om seg selv med det resultat at venner opplever dem som belastende. Her foreligger en viktig distinksjon. Når vi er åpne på en god måte, det vil si at vi uttrykker oss oppriktig, men tar ansvar for egne følelser. Andre kan lytte til oss, kjenne seg igjen og vi styrker båndet til våre medmennesker. Det er også mulig å våre åpen å en uheldig måte. Det vil si at vi uttrykker våre følelser og opplevelser på en måte som gir andre en følelse av at de må hjelpe oss. I terapi ser jeg av og til mennesker som virkelig har behov for andres omsorg, aksept og anerkjennelse, men de høster stort sett irritasjon hver gang de åpner munnen. Hva gjør de feil? Så vidt jeg kan se, presenterer de ofte problemer på en litt passiv måte. De beklager seg mye over alt som er galt, men ofte indirekte og diffust anklagende. Det er som om de fisker etter at andre skal bli opprørte på deres vegne. De gir ikke uttrykk for det, men ofte synes de synd på seg selv, og de forsøker å få andre til å føle det samme. Det er som om de stjeler andres omsorg, og alt som blir stjålet, smaker surt. Det har vi lært i Hakkebakkeskogen. Ofte kommer man i en posisjon hva man blir veldig trøstende, rådgivende og veiledende. Man forsøker febrilsk å hjelpe den andre, men den andres problemer er så «store» at vi er dømt til å mislykkes. Vi får ingen følelse av å være til hjelp, men blir langsomt innhyllet i den andres følelse av håpløshet og maktesløshet. Den andre har satt sine «tunge poser» i vårt fang, og vi går fra samtalen men en type overlast vi ikke hadde fra før.
Når man virkelig føler seg maktesløse, og ikke klarer å ta ansvar fr egne følelser, kan man være åpen på dette og be direkte om hjelp. Man kan fortelle at man er i ferd med å «brekke på midten», og andre kan velge å bære noen av posene våre et stykke på veien. Dette er en situasjon hvor den andres innsats anerkjennes og det gir vedkommende en god følelse av å være til hjelp. Her er man mer oppriktig og ber om hjelp, og det er en ærlig sak. Når man derimot uttrykker seg mer indirekte, ofte subtilt negativt, delvis anklagene mot andre og man fornemmer et sterkt innslag av passiv aggressivitet, befinner man seg i en posisjon hvor man kanskje forsøker å hjelpe, foreslår et litt lystigere perspektiv på ting og påpeker alt personen har av gode ting til sin fordel, men alle forslagene blir avist. Den andre vil ikke være på et sted som er bra, men på et sted hvor det er grunn til å være indignert, og vedkommende vil at du skal være en del av klagekoret. Slike venner tapper oss for energi. Slike mennesker opplever seg som et offer for omgivelsene, og så lenge verden er så urettferdig, nekter de å bære egne poser. De føler seg berettiget en form for hjelp og forståelse, og de ansporer andre til å ta det ansvaret de selv nekter å bære. Dette er mennesker som ofte sier at de er åpne om det de føler, men de gjør det på en måte som belaster andre. Forsvarsmekanismen som er å spill kalles for projeksjon. De belemrer andre med egne følelser, og de er utmattende å omgås. Ingenting er deres feil, og ethvert forsøk på å korrigere det pessimistiske utsynet, blir møtt med avvisning og ytterligere beklagelser over egen situasjon som er dårlig på grunn av alle andre. Og hvis ikke du er enig, så blir du en del av den egoistiske hopen som bare tenker på seg selv og ikke forstår hvordan det er å lide som et offer for andres ignoranse.
Jeg setter dette litt på spissen, og muligens klarer jeg ikke helt å forklare hva jeg mener. Jeg gjør et nytt forsøk i andre segment av denne episoden. Da snakker jeg mer om relasjoner som er belastende, og nettopp hva som kjennetegner disse. Ofte befinner man seg i slike relasjoner i lang tid uten å oppdage hva som skjer. Det eneste man vet, er at man føler det litt tungt og ueffent å være sammen med vedkommende, men ofte tenker man at det er på grunn av en selv at relasjonen skranter. Det er ikke så uvanlig at man tar de litt uklar problemene på egne skuldre, og dermed gjør en enda større innsats i relasjonen, noe som fører til enda mer utmattelse. Da bærer man den andres poser, og man gjør det uten å vite at den tunge følelsen handler om alt man må bære. Istedenfor føler man seg bare som en svak person og utilstrekkelig, og konkluderer med at den dårlige relasjonen er dårlig på grunn av egen svakhet. Den andre opplever en slags lettelse, men denne lettelsen har også en pris – Personen blir svakere og svakere og de psykologiske musklene man må ha for å leve et ansvarsfullt og meningsfullt liv, svinner hen.
Med andre ord er dette en skjev relasjon hvor den ene blir overbelastet, mens den andre sniker seg unna. Den ene får belastningsskader og den andre blir et stadig svakere menneske uten egen psykisk bærekraft. Det er en svært uheldig relasjon. I denne episoden skal du få være med til et foredrag hvor jeg tematiserer dette ytterligere, men siste del av denne episoden er kun en kort vignett fra en lengre forelesning om psykoanalytisk teori og et foredrag som heter «Slik ble du den du er» Hvis du ønsker å høre hele foredraget, som kun ble presentert med et lite utdrag her mot slutten av episoden, så finner du altså dette foredraget under overskriften «Slik ble du den du er – 6. time UIA» på www.patreon.com/sinnsyn.
På min Patreon side har jeg også postet mange flere foredrag og forelesninger i sin fulle lengde. Er du litt over middels interessert i psykologi og filosofi, så finner du masse ekstramateriale og flere episoder av SinnSyn på SinnSyns mentale helsestudio. Ved å støtte meg på Patreon med et selvvalgt beløp i måneden, er du med på å holde hjulene i gang her på SinnSyn og WebPsykologen.no. Jeg buker mye tid, krefter og økonomiske midler på dette prosjektet, og jeg elsker å jobb med det. Hvis du finner verdi her på SinnSyn, og har muligheten til å bidra litt, i form av et slags abonnement, setter jeg utrolig stor pris på det, og jeg vil uttrykke min takknemlighet med større innsats fra min side og gi deg tilgang på mye ekstramateriale eksklusivt for dem som velger å være medlem på mitt mentale treningsstudio på Patreon.
