Internett er full av kattevideoer. Kattevideoer går lettere viralt enn alt annet innhold, og spørsmålet er hvorfor. Hunder har for eksempel ikke på langt nær samme popularitet. Kanskje handler det om autonomi. Mennesker temmet hundene for hundrevis av år siden, mens katter kom til oss av egen fri vilje, og på sett og vis temmet de seg selv. Det at katter oppfører seg selvstendig og fungerer som sin egen herre, tilsynelatende uanfektet av andres meninger og ytre påvirkninger, appellerer til oss. Vi respekterer deres egenrådige egenskaper, og tenker at de besitter en form for urokkelig selvrespekt, noe vi kanskje beundrer og ønsker for oss selv. Hunder assosierer vi med lydighet, og en hund må underordne seg sin eier på en helt annen måte enn katter. Online ser vi katter som gjør helt uforutsigbare ting, og det fascinerer oss, mens videoer av hunder handler om hvordan de adlyder ordre. Kattene er de populære fordi de nekter å la seg underordne, men i dagens teknologiske verden, begynner vi mennesker å ligne mer på hunder enn katter. Vi fascineres av kattenes autonomi, men mister autonomien for oss selv når vi logrer foran skjermen og trykker på alle de linkene våre overordnede programmerere har bestemt, og belønner oss med en liten dose dopamin hver gang vi gjør sånn som de vil online.
Jeg har selv katt, men liker hunder godt. Imidlertid vil jeg ikke være en person underkastet teknologiselskaper som kun bruker meg som en inntektskilde uten å bry seg døyten om mitt ve og vel. Derfor burde jeg følge rådet til Jaron Lanier som har skrevet boken «Ten Arguments for Deleting your Social Media Accounts Right Now».
Innledningen til dagens episode bygger jeg på boken til Lanier. Han gir oss gode grunner til å flytte ut av sosial medier, og etter å ha lest boken hans, skal jeg forsøke å gjengi de viktigste argumentene hans her.
Sosiale medier berøver oss fri vilje
Det første punktet handler om fri vilje. Jeg har i egne bøker undret meg over om vi i det hele tatt har en fri vilje, men under innflytelse av sosial medier, blir i alle fall det vi måtte ha av selvbestemmelse, redusert kraftig. Vi blir manipulert og styrt i hver eneste sving vi tar online, så med andre ord: Vi begynner å bli mer som lydige hunder enn selvstendige katter.
I følge Jaron Lanier sitter vi alle sammen i et bitte lite fengsel. Fengselet er ikke større enn at vi får plass til det i lomma, men det betyr ikke at vi ikke er fanget. Å være låst inne i et fengsel innebærer mindre bevegelsesfrihet, men i vårt fengsel blir vi også overvåket, analysert og manipulert.
Dette høres kanskje ut som paranoia, men la oss se på fakta. De fleste av oss har en smarttelefon, og den er selvfølgelig fengselet. Vi er ikke bokstavelig talt fanget inne i telefonen, men hver gang vi bruker den og logger på sosial medier, blir vi overvåket. Vi blir ikke overvåket av onde forskere i hvite frakker, men av algoritmer. Dataene du legger igjen, altså din oppførsel på nett, hva du kjøper, hvor du klikker, hvor lenge du oppholder deg på ulike adresser og så videre, samles inn av disse algoritmene. Dine data sammenlignes med millioner av andre brukere, og til sammen kan algoritmene forstå dine preferanser, forutsi din oppførsel og kjenne dine triggerpunkter bedre enn deg selv, og i den posisjonen kan algoritmene manipulere deg uten at du vet det.
La oss si at algoritmene gradvis regner ut hva du liker å spise, og gjennom store mengder data ser at folk som har dine preferanser for mat, har en hang til å like en politiker litt bedre hvis bilde av vedkommende presenteres med en grønn ramme istedenfor en gul. Det kan høres trivielt ut, men når dine data selges videre, kan den aktuelle politikeren bruke dette i sin valgkampanje, og du får bare bilder av dette mennesket omgitt av en grønn kantlinje, noe som gjør at du statistisk sett er mer villig til å stemme på vedkommende. Og sosiale medier har ingen kvaler med å selge dine data til folk med ulike hensikter og agendaer, for når alt kommer til alt, er ikke du en klient av sosial medier, men produktet de tjener penger på. Kundene er ulike firmaer eller politiske partier som er ute etter dine penger eller din stemme, og med algoritmenes intime kjennskap til alle dine vaner og tilbøyeligheter, kan du manipuleres med forholdsvis enkle grep. Man kan innvende at reklamebransjen alltid har vært manipulativ, men det er kun i senere tid at skreddersydde reklamer, basert på inngående kjennskap til deg, har blitt en mulighet. Selvfølgelig kan det hende at du hater grønt selv om du sverger til en bestemt diett, noe som bekrefter at algoritmene aldri er 100 % sikre, men på gruppenivå, er de statistiske utregningene signifikante. Derfor er det mer sannsynlig at du blir manipulert, enn at du ikke blir det.
Sosiale plattformer er avhengighetsskapende
Se for deg et barn som får litt godteri hver gang det sier «vær så snill». Det er ikke overraskende at at denne typen belønning vi øke antall ganger barnet sier «vær så snill». Men hva skjer hvis barnet ikke alltid får godteri når det sier «vær så snill», men bare av og til? Kanskje vil man anta at barnet spør mindre etter godteri siden slike forespørsler tidvis mislykkes. Det er jo ikke noe vits i å spørre hvis det ikke funker, men atferdspsykologien kan vise oss at disse barna vil si «vær så snill» mye mer. Behaviorister oppdaget denne tendensen for mange år siden, og den gjelder både for dyr og mennesker. Moderat og delvis uberegnelig feedback engasjerer oss mer enn forutsigbare resultater.
Siden målsetningen til sosiale medier er å holde oss engasjerte, drar de veksel på denne kunnskapen fra de gamle atferdsanalytikerne. Den første presidenten i Facebook kalte dette fenomenet for «social-validation feedback loop». Noen ganger vil folk like bildet du legger ut i feeden, men ikke all alltid. Og det er dette innslags av randomisering som gjør at folk blir hekta.
I tillegg er algoritmene i sosiale medier designet med tilsvarende innslag av tilfeldigheter. De kalles adaptive algoritmer, og de driver å justerer seg selv for å bli så tiltrekkende som mulig. Akkurat hvordan dette fungerer, forklarer Jaron Lanier oss på en ganske lettfattelig måte. Vi kan se for oss at en algoritme viser oss en reklame 3 sekunder etter at vi har sett en video med fascinerende kattunger. Noen ganger vil den samme algoritmen foreta en liten test. Den kan sette igang reklamen 2,5 sekunder etter at videoen er ferdig, for å se om sannsynligheten for at vi klikker inn på reklamen øker. Hvis ikke vi kjøper produktet når reklamen kommer 2,5 sekunder etter endt video, kan den forsøke seg på 3,5 sekunder. Men hva hvis ikke det heller har noen effekt? For å unngå å låse seg på 3 sekunder, som etterhvert viser seg å ikke fungere optimalt, vil algoritmen fra tid til annen gjøre små tilfeldige justeringer. Slik vil den kontinuerlig tilpasse seg, og det faktum at algoritmene gjør tilfeldige justeringer, forsterker også avhengigheten hos brukeren, akkurat som et skiftende antall tilbakemeldinger i sosiale medier gjør oss ivrige for å tilkjempe oss mer. Her kommer de atferdspsykologiske elementene inn for å lenke oss til plattformen.
Avhengighet kan føre til oppførsel vi angrer på, og algoritmenes grep om vår oppmerksomhet kan sørge for at vi i stigende grad kobler ut av fellesskapet til de vi bor sammen med, barna våre og andre aktiviteter som er mer dannende en passiv scrolling. I tillegg gjør denne avhengigheten oss uhyre selvsentrerte. Det vi er avhengige av, er bekreftelser på oss selv, og det utporsjoneres i tilfeldige doser, akkurat som en enarmet banditt gir oss noen kroner i ny og ne. I klørne på sosiale medier ender vi opp som patetiske egoister på jakt etter bekreftelser.
Sosiale medier bygger på en finansiell modell som er direkte skadelig, invaderende og den utnytter oss på en måte vi ikke kan styre eller kontrollere i følge Jaron Lanier. Han nevner at vi tidligere malte husene våre med maling fulle av gift. Da vi oppdaget at malingen blant annet var sterkt kreftfremkallende, endret produsentene oppskriften på malingen for å unngå de skadelige stoffene. På samme måte kan det være med sosiale medier. Vi bruker dem, men vil oppdage deres giftige innflytelse, og da er spørsmålet om de nødvendige justeringene blir gjort.
Det er forretningsmodellen til de sosiale plattformene som utgjør en stor del av problemet. Jaron Lanier kaller den for Bummer-modellen. Vi kan tenke på det som et system som modifiserer vår atferd, måler våre reaksjoner, lagrer denne informasjonen og selger den videre til en tredjepart. Dataene som selges av Bummer-algoritmer er basert statistiske beregninger. De kan ikke predikere hva en enkelt person vil gjøre, like eller klikke på, men den kan fortelle deg med stor grad av nøyaktighet hvordan en større gruppe vil reagere og oppføre seg.
Denne Bummer-mekanismen består av seks elementer
Det første elementet handler om oppmerksomhetsøkonomien som fasiliteter drittsekk-oppførsel. Det betyr rett og slett at sosiale medier er designet slik at de mest høyrøstede og mest ubehagelige menneskene får mest plass og oppmerksomhet.
Det andre elementet dreier seg om at sosiale medier trenger inn i ditt private liv ved å monitorere alle dine bevegelser.
Det tredje elementet handler om at sosial medier presser på deg innhold de vet du har problemer med å rive deg løs fra. De viser deg personlig tilpasset innhold, og dette er ikke nødvendigvis innhold som gjør deg klokere eller gladere. Dette kan være innhold som skremmer deg, gjør deg utilpass eller avstedkommer en intens følelse av tilkortkommenhet sammenlignet med de vellykkede menneskene som dukker opp i feeden. Det kan altså være innhold som forpester livet ditt, men likevel noe som fanger din oppmerksomhet.
Bummer-mekanismene sørger også for å styre din atferd i ulike retninger med lumske metoder. De får deg til å bruke mer tid enn det du har, og de får deg til å kjøpe ting du ikke egentlig trenger.
Dataene som lagres om deg blir solgt til tredjepart, og denne tredjepart kan ha småkriminelle hensikter. Blant annet kan man forestille seg at russerne vil ha informasjon om den amerikanske befolkningen for å påvirke dem uten at de vet det. En slik operasjon kan være vanvittig effektiv, og kanskje mer infam og gjennomgripende enn det man oppnår med en gammeldags bombe.
Til sist nevner Jaron Lanier at mange av aktørene i det sosiale medielandskapet ikke egentlig er ekte mennesker, men roboter programmert til å samhandle med deg på en så upåfallende måte som mulig. Sånn sett bidrar disse robotene til å gjøre samfunnet og forholdet mellom mennesker tiltagende overfladisk og falskt.
Det er stort sett Facebook og Google som primært baserer seg utelukkende på en Bummer-modell, og det er denne modellen som er hovedproblemet online. Du trenger ikke å kaste din smart-telefon eller slutte å besøke dine favorittsider på nett, akkurat som vi ikke sluttet å male husene våre, men du bør være forsiktig med aktører som baserer seg på Bummer-modellen.
Jeg har så vidt nevnt det, men et vesentlig problem med sosiale medier, er at de trigger mennesker til å oppføre seg ufint. Frekke poster, fornærmelser, krangler og disputter tiltrekker seg mye oppmerksomhet i det sosiale landskapet, også online. På gruppenivå oppfatter brukerne at ufin oppførsel blir sett og hørt mer enn høflig samhandling, noe som ansporer folk til å oppføre seg litt dårligere i kampen om oppmerksomhet. Hvorfor skjer egentlig dette?
Jaron Lanier mener at mennesket har en indre bryter som veksler mellom en individuell modus og flokk-modus. Når vi er på individuell modus er vi mer interesserte, vennlige og engasjerte i det vi holder på med, men så snart vi går over til flokk-modus, blir det viktig å jobbe seg oppover i hierarkiet og utforske hvilken status man har blant andre, og ikke minst hvordan vi kan øke denne statusen. Plutselig blir kampen om å bli sett, anerkjent og beundret viktigere enn alt annet, og vi begynner å oppføre oss på den måten som algoritmene gir mest plass, altså drittsekk-oppførsel.
Et annet viktig poeng, som bør aktivere vår skepsis til sosiale medier, er hvordan disse plattformene nører opp under falsk informasjon. Når du er ute etter ny fastlege, eller skal se en film, belager du deg ofte på anbefalinger fra andre. Hvis tusenvis av mennesker har likt en film, og anmelderne gir filmen gode karakterer, er det sannsynlig at du også vil like filmen. Vi ser til andre for å ta valg, noe som også foregår i de sosial mediene. Men her er problemet: Mange av de meningene du finner i sosiale medier, mange av innslagene som er sett millioner av ganger, er sett av falske-brukere, eller brukere styrt av en kunstig intelligens. Den doktoren som dukker opp i søkeresultatene på google, trenger ikke å være den beste, men vedkommende kan være likt av tusenvis av roboter. Disse robotene er programmert av store selskaper som lager falske brukere. Ved første øyekast ser de ekte ut. De har facebook profil, familiebilder og de liker klassisk musikk eller noe annet tilfeldig, men de er konstruerte aktører i et marked som får anerkjennelse gjennom mest mulig oppmerksomhet. Kan du få 20.000 følgere på Instagram, ser kontoen din viktig og interessant ut, og sjansen for at flere, ekte brukere, henger seg på, er stor. I en artikkel i New York Times fra 2018 kunne man lese at prisen for 25.000 falske følgere var 225 dollar.
Mange sider baserer seg på dating og reklamerer med folk i nærheten av deg. Du ser profiler som er ganske upåfallende, og du går til innkjøp av et abonnement. Du får kontakt med folk, men majoriteten av dem kan være roboter som kommuniserer på samme måte som en såkalt chat-bot. Etterhvert som disse samtale-robotene blir bedre og bedre, får man en følelse av å være i kontakt med et annet menneske.
Internett og sosiale medier er med andre ord fulle av falske grupper og samfunn som jobber for å holde deg okkupert, interessert og de vil at du avgir så mye data og informasjon om deg selv som mulig for å selge det videre. Dette er også en del av årsaken til at internett bobler over av konspirasjonsteorier. Siden kampen hele tiden dreier som om mest mulig oppmerksomhet, uten hensyn til etterrettelighet, er det opplagt at paranoide konspirasjoner og sinnsyke ideer har sin absolutt beste grobunn på slike arenaer. Klikk-vennlige og prangende overskrifter fører deg inn i landskapet som videre er fult av memes og vanvittige ideer og fortellinger. Bummer-algoritmene følger deg på ferden, og viser deg til materiale og ideer som spiller en lignende melodi. Det er dette som kalles ekko-kamre. Slik forsterkes, bekreftes og gjentas informasjon som på ingen måte har hold i virkeligheten, men egner seg som oppmrksomhetsfangere, og for algoritmene spiller det ingen rolle om det er sant eller ikke. Et aktuelt eksempel er vaksinemotstandere. Vaksiner har reddet tusenvis av mennesker, og speilet barn, fra å dø av kopper, meslinger og andre sykdommer. Hadde vi ikke hatt vaksiner, hadde dødeligheten i befolkningen vært enormt mye høyere enn den er i dag. Vaksiner er et livreddende gode, men likevel er det foreldre som nekter å vaksinere barna sine.
Den paranoia-elskende Bummer-teknologien abonnerer på artikler som ikke reflekterer virkeligheten, men som får deg til å måpe, føle at du har avslørt noe viktig eller skjønt noe som ingen andre forstår, og det er inngangsbilletten til et liv i et ekkokammer hvor du tror du tilhører en liten opplyst elite, som angriper meningsmotstandere med ufyselig retorikk, noe som videre avstedkommer nettopp den falske, drittsekk-oppførselen som bummer-teknologien skor seg på. Konsekvensene er vanvittig farlige. Selv intelligente og oppegående mennesker begynner å hente informasjonen sin fra nettsteder befolket av brukere som ikke eksisterer.
Et annet vesentlig problem med sosiale medier er at konteksten forsvinner. Vi justerer oss hele tide etter kontekst, og det er kanskje en mer vesentlig del av samhandling enn vi tenker over. Du snakker for eksempel ikke på samme måte til en gruppe elever som du gjør til en kjæreste over en romantisk middag. Bummer-teknologien ødelegger kontekst fullstendig, eller de plassere mennesker i sine egne kontekster. En bummer-kontekst handler om tall, matriser og statistikk: Det som definerer deg er antall følgere, likes og kommentarer på ting du har postet og påstått i ulike kommentarfelt. På grunn av det, vil folk gå over lik for å forbedre tallene sine. Mange er tilbøyelige til å ta noe andre har sagt ut av kontekst for å fremme dem som moralsk forkastelige, og seg selv som moralsk høyverdig, selv om en mer helhetlig kontekst hadde satt utsagnene i et helt annet lys. Mange tar ting ut av kontekst for å skape furore, og furore gir mer oppmerksomhet, og noen ganger er furore-makerne ikke engang virkelige mennesker.
Siden algoritmene forer mennesker med tilpasset innhold, mangler alle brukerne en felles referanse, og dermed befinner de seg i helt ulike sinnstemninger. Se for deg at du befinner deg i et rom med mange mennesker som stirrer på hver sin telefon. Plutselig begynner en å gråte. Du kan anta at vedkommende har lest noe trist eller fått en dårlig nyhet, men du vet ikke noe mer. Slik er det i sosial medier hele tiden. Du aner ingenting om andres kontekst, og dermed møtes man totalt uten en felles kontekst, og dypest sett er det konteksten som gir ting mening, hvorpå det er ganske naturlig at folk ryker uklare på disse plattformene gang på gang, og nettopp det er jo også i tråd med fortetningsmodellen til bummer-teknologien.
Å oppholde seg i et landskap blottet for empati og proppfullt av aggresjon og negative følelser, er ikke en oppskrift på et godt liv. Bummer-teknologien stripper deg for glede og tilfredshet på mange måter. For det første etablerer sosiale medier uforholdsmessig høye standarder hva angår utseende og sosial kapital. Det er ikke bare naboene og kollegaene du sammenligner deg med, men alle som befinner seg på plattformen. Sjansen for å føle seg liten og tilkortkommen er enorm i sosial medier. Facebook har faktisk reklamert med at de evner å gjøre folk ulykkelige. Hvorfor? Fordi de lever av å manipulere folk. Evnen til å påvirke folks følelser, atferd og holdninger er det de selger, og dermed er ulykkelige mennesker, på Facebook fortjeneste, noe de kan skryte av til potensielle kunder som betaler for denne typen manipulasjon av oss.
I tillegg er det viktig for sosiale medier at vi føler oss mindre vellykka, halvveis deprimerte, undermål og ulykkelige. Hvis vi hadde vært tilfredse, tilbragt tid med venner og bekjente i naturlige omgivelser, er det mindre sjanse for at vi logger på og bidrar i Bummer-maskineriet. Det er når vi er miserable vi stadig undersøker om vi har høstet noen nye likes eller kommentarer som kan gi oss en flyktig følelse av verdi. Det er jo nettopp denne dynamikken som gjør oss avhengige.
Til sist vil jeg nevne at Jaron Lanier tenker på sosiale medier som et nytt spirituelt rammeverk som gjør det mulig å «hacke» mennesker. Når vi lefler med Bummer-tjenester, er vi på sett og vis fanget i et slags bur hvor vi analyseres, men denne sammenligningen går glipp av det enorme omfanget. Det er ikke bare et par mennesker som blir manipulerte, men hele samfunnet. På den måten ligner Bummer-teknologi på religion. Det er et organisert system som influerer og veileder, både direkte og mer subtilt, en stor andel av jordens befolkning. Dermed vil bruken av sosiale medier resultere i at vi adopterer et nytt spirituelt rammeverk slik Jaron Lanier uttrykker det.
Tradisjonelle spirituelle tradisjoner har til hensikt å utforske de mystiske og mest dyptgripende spørsmålene ved menneskets eksistens. Hva er meningen med livet? Hvorfor er vi her? Hva skjer når vi dør? Dette er spørsmål som ikke kan besvares fullstendig av naturvitenskap, og det er nettopp det at vi stiller slike spørsmål som gjør oss til mennesker. Bummer-teknologien har også et svar på denne typen spørsmål, og svaret er både kort og enkelt: Optimalisering er meningen med livet.
Google sin offisielle målsetning er å organisere all verdens informasjon. I Silicon Valley oversettes denne målsetningen og lyder som følger: Målet er å organisere all virkelighet, siden informasjon, i teknologiske termer, er virkeligheten. I mellomtiden strever brukerne av sosiale medier med å optimalisere sin tilstedeværelse online, og justere sine videoer slik at de rangerer høyere i søkemotorene. Et slikt etos gir ikke rom for spiritualitet, og det er ingen mysterier igjen. Optimalisering har overtatt. Kroppen er noe som til syvende og sist blir hacket, og det samme gjelder det mentale. Det gamle religiøse rammeverket erstattes av ett nytt teknologisk rammeverk basert på optimalisering i klørne på Bummer-algoritmer. I det nye rammeverket har ikke mennesket noe særegen plass i skaperverket. Vi er på linje med alt annet, som dataprogrammer, roboter, gadgets og alt annet som befinner seg av gjenstander under solen. Med andre ord har Bummer-teknologiens kolonisering av livene våre fordervet eller nærmest tilintetgjort sjelen.
Bummer er ikke noe som bare innvaderer vår verdighet, moral, følelser og privatliv, men det fratar oss i tillegg fornemmelsen av å være et unikt menneske. I en Bummer-verden er du ikke noe annet enn et kjøtt-vesen diktert av mentale algoritmer som bestemmer din atferd. Algoritmene kan hackes og du kan styres på linje med en hvilken som helt annen teknologisk duppedings. Hvis du vil ha sjelen din tilbake, må du nesten slette Facebook. Det er ganske tankevekkende synes jeg, som jo er en bruker av Facebook, foreløpig i alle fall.
Boka til Jaron Lanier var virkelig tankekkende for meg, og derfor ville jeg gi deg en ganske utførlig gjennomgang av de viktigste poengene. Nå tar vi turen til en liten monolog hvor jeg drodler videre over denne tematikken. Men først et lite innspill fra Drew Michael.
Hør mer på Patreon.com/sinnsyn
Det siste segmentet i denne episoden var kun et kort utdrag fra en lengre refleksjonsrunde omkring naturens påvirkning på menneskers fysiske og psykiske helse og hvordan sosiale medier fanger oss i et teknologisk oppmerksomhetsfengsel. Konsekvensene av ureflektert omgang med sosiale medier er vanvittige. De sosiale plattformene er ikke bare skadelige for vår psykiske og fysiske helse, men også for vår integritet, oppførsel, moralske tilbøyeligeter, empatiske evner og mellommenneskelige prioriteringer. Vi du høre hele foredraget, kan du gå til episode #32 på Patreon. Denne episoden heter rett og slett «Natur og helse» og den beveger seg videre innover i forholdet mellom natur og vår teknologiske livsførsel. I tillegg finner du nærmere hundre andre poster fra denne podcasten inne på min patreon-side. Vil du har mer SinnSyn hver måned kan du altså gå til Patreon.com/sinnsyn. Her finner du masse eksklusivt materiale. Her er det flere episoder av SinnSyn, mentale øvelser, mye videomateriale og jeg leser bøkene mine, kapittel for kapittel, slik at Patreon til slutt huser lydbokversjonen av mine tre bøker. Hvis du finner verdi her på SinnSyn, vil ha mer SinnSyn hver måned, og har lyst til å støtte prosjektet, slik at jeg kan holde hjula i gang her på podcasten, er et abonnement på Patreon av stor betydning for denne podcsten. Du kan selv velge beløp per måned, og beløpet vil altså gi deg et medlemskap på mitt såkalte mentale treningsstudio. Jeg vil også benytte anledningen til å takke alle dere som allerede er Patreon supportere. Det er lyttere som dere som sørger for at lysene er på her inne på SinnSyn uke etter uke, måned etter måned, år etter år. Det er kostnadskrevende på mange måter å drive denne podcasten, men jeg elsker å gjøre det, og med støtte fra Patreon-lyttere kan jeg prioritere SinnSyn hver uke! Tusen takk for det!
