Selvkritikk og selvmedfølelse representerer to fundamentalt ulike tilnærminger til hvordan vi behandler oss selv under utfordringer og i møte med egne feil og mangler. Jordan Petersons andre regel for livet, «Behandle deg selv som noen du er ansvarlig for å hjelpe, (på linje med en god venn)« antyder en nødvendighet av å tilnærme seg seg selv med omsorg og forståelse snarere enn strenge krav og selvfordømmelse. Dagens episode skal se på konsekvenser av overdreven selvkritikk og fordelene ved å anvende en holdning preget av det man kaller for selvmedfølelse.
Det åpenbare er å tenke på forholdet vi har til oss selv som en relasjon. Hvis den du deler livet ditt med 24/7 kritiserer deg, ler når du faller, ydmyker deg når du gjør en feil og skjeller deg ut ved små uhell, er det ikke så rart at man blir anspent, deprimert og såpass usikker at man helst ikke vil gjøre noe som helst. Motsatt kan en mer vennlig innstilling til oss selv føre oss gjennom livet med en god venn ved vår side. Vil du leve med en semi-psykopat som kommenterer alt du gjør? Eller leve med en god, motiverende, omsorgsfull og støttende venn. Det er egentlig spørsmålet vi stiller i dagens episode, satt helt på spissen, og svaret burde være enkelt. Men selv om de fleste ville valgt å omgås en god venn fremfor en trakasserende kritiker, er det mange som oppfører seg svært selvkritisk. Hvorfor er det sånn?
Selvkritikkens psykologiske konsekvenser
Selvkritikk refererer til en indre dialog hvor individet konsekvent vurderer seg selv strengt, ofte overdriver egne feil og mangler, og ignorerer eller undervurderer personlige styrker og suksesser. Dette kan ha flere negative psykologiske konsekvenser:
- Økt angst og depresjon: Forskning indikerer at strenge selvkritikere har en tendens til å oppleve høyere nivåer av stress, angst og depresjon. Selvkritikk kan fungere som en intern stressor som kontinuerlig aktiverer kroppens stressresponsmekanismer, noe som over tid kan føre til emosjonell utmattelse og depressive symptomer.
- Dårligere selvbilde og selvtillit: Kontinuerlig selvkritikk kan erodere individets selvfølelse og føre til et negativt selvbilde. Dette kan i sin tur påvirke personens evne til å ta risikoer, prøve nye ting og engasjere seg fullt ut i sosiale relasjoner.
- Paralysering og unnvikelse: Selvkritikk kan føre til en tilstand av paralyse hvor frykten for feil hindrer individer i å handle. Dette kan manifestere seg som prokrastinering eller total unnvikelse av oppgaver og utfordringer.
Selvmedfølelse som alternativ
Selvmedfølelse innebærer å behandle seg selv med samme type omsorg, forståelse og vennlighet som man ville vist en god venn. Denne tilnærmingen er basert på tre hovedkomponenter: selvvennlighet, felles menneskelighet, og mindfulness. Ved å integrere selvmedfølelse kan individet oppleve en rekke positive psykologiske effekter:
- Reduksjon i psykisk lidelse: Selvmedfølelse har vist seg å være forbundet med lavere nivåer av angst og depresjon. Ved å møte egne feil og utfordringer med en holdning av medfølelse, kan individer redusere den interne konflikten og dermed den psykiske belastningen.
- Økt motstandsdyktighet: Selvmedfølelse kan fremme motstandsdyktighet ved å tillate individer å anerkjenne og akseptere sine feil uten å dømme seg selv for dem. Dette kan frigjøre energi og motivasjon til å lære fra feil og vokse personlig.
- Styrket selvtillit og selvbilde: Ved å anerkjenne at feil og svikt er en del av den menneskelige erfaringen, kan selvmedfølelse hjelpe individer å opprettholde en sunnere og mer realistisk oppfatning av seg selv, noe som styrker selvtilliten.
Konklusjon
Selvmedfølelse tilbyr en kraftig antitese til de destruktive effektene av selvkritikk. Ved å adoptere en mer medfølende indre dialog, kan individer ikke bare redusere psykisk lidelse, men også fremme personlig vekst og velvære. Jordan Petersons oppfordring om å behandle seg selv med omsorg er mer enn en livsregel; det er en veiledning mot et sunnere og mer balansert psykologisk liv. I lys av dette kan selvmedfølelse være et vesentlig element i moderne psykoterapi og selvutvikling, og fortjener større oppmerksomhet i både klinisk praksis og dagliglivet.
