Det psykologiske bryllupet

I vårt sekulariserte samfunn har religion mistet mye av sin betydning. Kirken er ikke lenger den eksistensielle bærebjelken i folks liv. Tidligere var kirken sete for åndelig utøvelse, tro og meningsfulle ritualer forankret i et kristent trossystem med 2000 års ansiennitet. I dag er det snarere slik at kirken først og fremst besøkes ved begravelse, bryllup, dåp, konfirmasjon og eventuelt i høytider. Ettersom mennesker i stadig større grad mister troen på de guddommelige doktriner, er det også flere som velger å legge høytidelige anledninger som bryllup utenfor det kirkelige samfunn. Muligens er det slik at mennesker som ikke har noen sterk forankring i religion opplever de kristelige vigselsseremoniene som fremmedgjørende?

Alternativet er som regel en langt mer formell vielse besørget av en jurist. Når man velger å inngå ekteskap mediert av en dommerfullmektig på tinghuset, er det igjen mange som opplever at den store begivenheten mister sin høytidelighet. De sterke følelsene som er på spill når to mennesker velger å leve i ekteskap, kan raskt miste litt av sin glød ved et slags kontraktsmøte i regi av offentlig forvaltning.

Dermed oppstår det kanskje et tomrom mellom borgerlig og kirkelig vigsel. Den borgelige varianten mangler emosjonalitet og verdige ritualer, mens kirkens ritualer oppleves som tomme ord og handlinger for mennesker som ikke har noen tilknytning til det kristelige budskap. Det var først da jeg ble spurt om å holde en bryllupsseremoni i kraft av mitt yrke som psykolog, at jeg virkelig ble oppmerksom på dette tomrommet. Ideene til brudeparet var at en psykolog både kunne si noe personlig, men også noe betydningsfullt om forholdet mellom mennesker og familieliv.

Dette oppdraget fikk meg til å tenke mer på forholdet mellom religion og psykologi. Det fikk meg til å se mer på menneskets behov for ritualer og meningsfulle fortellinger om livet, og ikke minst utfordringer knyttet til dette hos mennesker som ikke finner troverdighet i religiøse doktriner. I følgende vil jeg drøfte disse problemstillingene i tilknytning til ”det psykologiske bryllupet”.

Behovet for ritualer

Ritualer kan ha mange funksjoner. Det befester rutiner, skaper forutsigbarhet, markerer samhørighet og gjør gruppens samhandling mer effektiv. Innenfor religion gir ritualer en følelse av kontroll, disiplin, anstendighet og det befester gjerne en høytidelig stemning. På den måten gir ritualer også en følelse av betydning. Både klær, stil, musikk og opplesning av bestemte fraser i det religiøse samværet er som regel ganske forutsigbart. Det skaper en annen form for ro og kollektiv selvkontroll som igjen anstifter en slags opphøyd stemning som skiller seg fra hverdagslivets mer impulsive normalitet. Det i en slik setting at det mer spirituelle griper mennesket og besørger en åndelig dimensjon ved livet.

Mange kirkesamfunn og religioner har alle disse elementene, men i moderne tid kan det hende at selve innholdet eller budskapet som ligger innbakt i rammene rundt fellesskapet har mistet noe av sin betydning for mange mennesker. For de som ikke lenger har noe forhold til de religiøse fortellingene, mister de religiøse seremoniene sin kontekst, og da risikerer man at de rituelle handlingene virker meningsløse eller fremmedgjørende.

I et stadig mer sekularisert samfunn, er det mange som ikke har et religiøst fellesskap som omdreiningspunktet i livet. Det betyr ikke at behovet for en mer åndelig dimensjon ved livet har avtatt hos det moderne mennesket, men det er sannsynlig at de søker åndelighet på andre måter og gjennom andre fortellinger om livet. I denne artikkelen ser vi hvordan psykologi kan bidra i en slik sammenheng. Kanskje har psykologien fortellinger som kan skape en meningsfull ramme rundt livet, og kan det brukes ved høytidelige anledninger som for eksempel bryllup?

Moderne religiøsitet

Den moderne æra har belyst, avklart, avslørt, demystifisert, desillusjonert, konstatert og demytologisert den menneskelige situasjon. I vitenskapens navn er mennesket og verden plukket fra hverandre. I dag har mange liten tiltro til ”de store fortellingene”. Tradisjonelt sett har søkende mennesker som leter etter mening med livet, betydningsfulle symboler eller et bilde på håp og positiv kraft, funnet religion som et eksistensielt holdepunkt og en åndelig forklaringsmodell på livets mysterier. Når disse fortellingene gradvis vannes ut, er det sannsynlig at kirken mister noe av sin posisjon. Den frekventeres ved høytidelige anledninger, men jeg tror at mening bak de kirkelige seremoniene har gått tapt for mange mennesker, og dermed oppstår en skygge av ritualisme over blant annet bryllupsseremonier. Ritualisme refererer rett og slett til et sett handlinger som utføres uten at man vet hvorfor. Det er et handlingsmønster man følger blindt fordi det er diktert av en annen eller forankret i rudimentene av en kulturell forventing. Det oppleves rett og slett meiningsløst og fordummende når den opprinnelige konteksten har mistet sin status som fellesmenneskelig forankringspunkt.

Brudeparet som henvendte seg var to ”(post)moderne” mennesker. De hadde ingen Gud, men snarere en type åndelighet de erfarte innenfra – en følelse. For dem var valget om ekteskap basert på en slags erkjennelse av at dagens krav til individualitet og selvstendighet ga grobunn for en ubehagelig ensomhet. De ønsket seg et betydningsfullt og ”hellig” fellesskap. Individualismens forherligelse av selvstendigheten viste seg å ha en del bivirkninger i form av lengsler, savn, ensomhet og frykt. De hadde møtt og konfrontert sin egen avhengighet, og funnet viktig styrke i sitt kjærlighetsforhold. Dette forholdet ville de markere og feire på en verdig måte.

Kanskje er noe av det viktigste for mennesket å ha en sammenhengende og betydningsfull opplevelse av seg selv og sitt liv. Religion kan besørge dette behovet, men for dette brudeparet hadde de religiøse fortellingene mistet sin betydning for lenge siden. De etterspurte i så henseende en alternativ fortelling som kunne harmonere med deres kjærlighetsforhold samt gi en form for gjenklang hos den inviterte forsamlingen. Denne fortellingen måtte i tillegg knyttes sammen med et sett ritualer som virket meningsfulle i lyset av den fortellingen som skulle besørge sammenhengen i bryllupsseremonien. Trolig har psykologien mange ”historier” som kunne gi brudeparet et solid narrativ å bygge sitt ekteskap på. Det ville også være avgjørende at fortellingen inkluderte brudeparet på en litt mer personlig måte, og at man fant en symbolikk som kunne illustrere hele feiringen av ekteskapet på en meningsfull måte for å unngå fremmedgjørende ritualisme. ”Vårt fellesskap handler om følelser, og er det ikke nettopp det psykologen jobber med,” spurte brudeparet da de henvendte seg. Spørsmålet er om tanker og allegorier fra den psykologiske litteraturen kan tilby det brudeparet er ute etter.

Bryllupshybriden

Brudeparets ønske kan kanskje virke absurd. De så for seg en høytidsstemt seremoni uten religiøse assosiasjoner, mens det var en dommerfullmektig som administrerte selve vielsen i forkant. Bryllupsseremonien skulle holdes på en klippe i Hellas. De fortalte at den greske mytologien lå som et historisk slør over den plassen de hadde forelskets seg i. Det innledet en samtale om de greske gudene Apollon og Dionysos, men brudeparet ønsket altså å forankre seremonien i et psykologisk narrativ.

I en psykologisk oversettelse assosieres det dionysiske med fest, spontanitet og fri flyt av begjær og følelser. Dionysos var på mange måter Guden for det følelsesmessige. Apollon var derimot guden for det fornuftige. Det Apollinske dreier seg primært om selvkontroll, beherskelse og en slags tilbøyelighet til grubling og logiske analyser. I følge Nietzsche er det nettopp kampen mellom Dionysos og Apollon som befester det han kaller tragediens fødsel. Denne tragedien uspiller seg på mange plan. Den gjør seg gjeldende i samfunnslivet og i enkeltmennesket og i forholdet mellom mann og kvinne. Dypest sett er kampen mellom Dionysos og Apollon et bilde på en evig konflikt eller et paradoks i menneskets tilværelse: Nemlig følelser versus fornuft og tilknytning versus selvstendighet. I så henseende er dette kanskje et ”psykologisk” tema som virker meningsfullt ved inngåelse av ekteskap.

Kvinner forbindes gjerne med følelser og menn med fornuft. Det feminine står ofte som symbol for emosjonell tilknytning, og det maskuline representerer ikke så sjelden fornuften eller den logiske analysen. Brudeparet hadde lest boken som heter ”Menn er fra Mars, kvinner er fra Venus” av den amerikanske psykoterapeuten John Gray. Her portretteres noen ganske grove stereotypier med henblikk på menn og kvinners stresshåndtering. Grays idé er at kvinner vil snakke om problemene, selv om de vet at snakkingen ikke vil løse problemet i seg selv. Menn vil kun snakke om et problem dersom det kan føre til en løsning. Når mannen innser at samtaler om problemet ikke løser noe, trekker han seg heller tilbake for å tenke, mens kvinnen løper etter for å snakke. Gray setter opp noen ganske grove generaliseringer mellom menn og kvinner, men hvis man kan se bort i fra dette, er det i bunn og grunn en ganske viktig fortelling om to ulike måter å håndtere stress på: Snakke om det, eller trekke seg tilbake i egne tanker. Ekteskapet er en ”institusjon” som skal romme et nært forhold mellom de maskuline og de feminine kreftene, og i følge Nietzsche kan det ende i tragedie.

I tradisjonell psykoanalytisk forstand vil man forklare denne forskjellen mellom menn og kvinner som en følge av forskjellige modningsprosesser hos gutter og jenter. Gutters modningsprosess er betinget av separasjon fra moren for å utvikle maskulinitet og selvstendighet, mens jenters utvikling ikke er avhengig av en tilsvarende separasjon for å utvikle sin kvinnelige individualitet. Dette betyr grovt sett at maskulinitet defineres i kraft av separasjon og selvstendighet, mens det feminine defineres i kraft av tilknytning, noe som videre kan anstifte en underliggende frykt for intimitet hos gutter, og en underliggende frykt for separasjon hos jenter. Av den grunn kan man anta at gutter finner sine største utfordringer når det kommer til intime forhold, mens jenter har sine største utfordringer i forhold til egenrådighet og selvstendighet. I vår kultur innser vi stort sett at de feminine og de maskuline verdiene er like viktige, og ekteskapet er en arena hvor utfordringen er å utnytte hverandres styrker og avhjelpe svakheter.

Brudgommen beskriver bruden som varm og omsorgsfull med gode evner til å få andre til og føle seg vel og ivaretatt. Brudeparet ønsket å symbolisere dette gjennom en rød drink. Brudgommens mest fremtredende egenskaper var blant annet lojalitet. Han beskrives som rettferdig og har evnen til å holde hodet kaldt i de fleste situasjoner. Bruden beskriver ham som stabil og staut, noe som gjør ham til en person man føler seg trygg på. I forlengelsen av dette omtales han som fornuftig og handlekraftig. I denne konteksten ble blå naturlig nok symbolet for det maskuline prinsipp, fornuft og klokskap. Brudeparet ønsket å bygge denne fargesymbolikken inn i noen enkle ritualer hvor de drakk av hvert sitt glass og senere blandet drinkene i et større krus. Fargen på ekteskapet ble i så henseende lilla, og symbolsk sett blir det en forening av det feminine og det maskuline, fornuft og følelser, Apollon og Dionysos på en måte som gjennom forskjellighet skaper helhet. På et mer jordnært nivå møtes to mennesker som kan utfylle hverandre.

Et annet relevant og høyst ”psykologisk” tema i forbindelse med ekteskap, handler om ”kjærlighetens filosofi”. Kjærlighet er også et tema som kan utforskes på en meningsfull måte ved hjelp av psykologisk litteratur. Freud forstod langt på vei kjærlighet som infantile behov for omsorg og ivaretakelse. Kjærligheten var på sett og vis blind fordi den ikke våget å erkjenne ”virkeligheten”. I Freuds teorier fantes det knapt en ekte form for kjærlighet, nettopp fordi kjærligheten ikke hadde respekt for virkeligheten. Dersom det likevel fantes en ”ekte” kjærlighet, måtte den forstås i en helt annen filosofisk ramme i følge Freud. Jung mente derimot at det også fantes en ekte kjærlighet som ikke var bundet av barnslig avhengighet, men snarere noe som tilhørte de spirituelle nivåene i menneskets utvikling.

Psykologien er åpenbart full av fargerike og tenksomme fortellinger som kan skape en meningsfull ramme rundt inngåelse av ekteskap. Eksistensiell psykologi kan også danne et utmerket bakteppe for tematikken rundt kjærlighet, samhørighet og ekteskap.

Vår åndelige søken

Dersom Yalom (denne utg. 2007) har rett når han hevder at ”sammenbinding er en god fellesnevner for alle former av samtidens åndelige søken” (p. 47), er det ikke utenkelig at psykologien kan spille en viktig rolle. Det kan hende at ”det psykologiske bryllupet” kan fungere som et eksempel på et område hvor psykologiens fortellinger om menneskets eksistensielle grunnvilkår kan gi en form for ”åndelig føde”. De som ikke har sin åndelighet forankret i en ekstern Guddom, men snarere erfarer spiritualitet som en indre følelse, mangler kanskje et språk og en praksis for ”sammenbinding”.

Historisk sett har nok religion vært ”the only game in town” i forhold til menneskets eksistensielle behov. Jeg tror imidlertid at psykologien kan by på vel så meningsfulle samtaler om livet og døden, som et alternativ for dem som ikke vil forplikte seg til religiøs metafysikk.

Kilder

Gray, John (2007). Menn er fra Mars, og kvinner er fra Venus. Damm.

Yalom, Irvin (2007). Religion og psykiatri. Forord av Skårderud, Finn. Arneberg. (Anbefales!)

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no