Skammens mange ansikter

Protestfestivalen i Kristiansand vier en hel kveld til tema: SKAM. I boken «Selvfølelsens psykologi», er skam et sentralt tema. Jeg blir invitert til å snakke om dette sammen med en rekke interessante mennesker som har kompetanse på området samt egne erfaringer.  

Debatten ledes av Rut Helen Gjævert fra VGTV. Hun har jobbet for VG i fire år. Rut Helen har også en historie som avhopper fra et religiøst samfunn, og hun er opptatt av hvordan lukkede menigheter og sekteriske bevegelser kan påføre folk usikkerhet og en følelse av skam under oppsyn av en streng Gud.  Jeg synes det var en spennende samtale med mange perspektiver rundt et viktig tema. Du kan se utdrag fra debatten og mine innspill her:

Trenger vi skam?

Skam er en følelse som har til hensikt å dempe følelser av mer positiv karakter. Det kan rett og slett fungere som en «klam hånd» over iver, glede, stolthet og andre positive sinnsstemninger. Hvorfor har vi en følelse som får oss til å krype sammen? Hvorfor har vi en følelse som bremser de positive følelsene? Mye skam er som å kjøre gjennom livet med håndbrekket på, og det høres vitterlig ikke ut som en god ting.

I panelet på protestfestivalen er det flere som mener at skam er en følelse vi bør kvitte oss med en gang for alle. Jeg forsøker å hevde at følelsen likevel kan ha en viss funksjon, og argumenterer for at følelsen i utgangspunktet skal fungere som en justering av individet i samhandling med andre. I et evolusjonsperspektiv er det sannsynlig at alle våre følelser har en funksjon. Når det kommer til skam, hevdes det at den skal sørge for at enkeltindividet ikke stikker seg for mye ut. Vår overlevelse som art handler mye om vår evne til å samarbeide og kommunisere. Det krever at vi omgås greit innad i flokken, og dersom mange av medlemmene i en gruppe stikker seg for mye ut, eller blir for ivrige på egne vegne, kan det skade samholdet i gruppa. Dermed er skam en følelse som dukker opp for å justere ned individet for å unngå konflikter i flokken.

For mye og for lite skam

I debatten hevder jeg at skam er en følelse jeg selv har moderate mengder, og at innslag av skam i mitt liv som regel fungerer som en sunn justering av mitt «ego». Noen ganger kan jeg bli litt for sneversynt, ivrig og pågående, og når jeg oppdager dette, kjenner jeg på skam. Det er vondt, men det hjelper meg å innhente en litt mer ydmyk variant av meg selv.

I min jobb som terapeut ved DPS Solvang psykiatriske poliklinikk, møter jeg imidlertid mange mennesker som skammer seg alt for mye. Noen har utviklet en grunnleggende lav selvfølelse som gjennomsyrer alt de gjør, og hver gang de hevder seg selv, overveldes de av en følelse av utilstrekkelighet, skam og mindreverd.  Jeg møter uhyre mange varianter av denne typen problemstillinger, og veldig mye av min hverdag handler om å arbeide med å heve folks selvfølelse og tro på egne evner.

Skam og skyldfølelse etter overgrep

I debatten om Skam fra protetsfestivalen, var flere av deltakerne utsatt for overgrep. Her dukker det opp en litt spesiell form for skam og skyldfølelse. Det er bemerkelsesverdig mange mennesker som føler skyld og skam etter at de har blitt utsatt for overgrep. Spesielt dersom overgrepene skjedde i barndommen eller ungdomsårene. Hvorfor er det slik at man kan bli krenket på det groveste av et annet menneske, og de verste senvirkningene handler om at man sliter med skyldfølelse og skam? Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har snakket med mennesker som ble seksuelt misbrukt, voldtatt, slått eller trakassert gjennom oppveksten uten at de har klart å fortelle om dette til noen. Ofte er de godt voksne før de forteller sin historie, og jeg har ofte lurt på hvorfor de har holdt på sin smerte uten å dele den med noen. Alt for mange sier at de både skammer seg over det som skjedde, og at de hele tiden har følt en viss skyld i overgrepene. Man kan ha blitt krenket som 10-åring, og likevel føle at man er medskyldig i det som skjedde. Hvorfor?

Her kan psykologisk teori kanskje kaste litt lys over dette fenomenet. W.R.D. Fairbairn er en representant for det som kalles objektrelasjonsteori. Denne teorien handler om forholdet mellom selvet og andre. Det innebærer både den faktiske relasjonen til andre og indre forestillinger om selvets relasjon til andre. Fairbairn har et sitat jeg ble kjent med i studietiden i 2002, og dette sitatet har fulgt meg siden: «For et barn er det bedre å være en djevel i en verden styrt av Gud, enn en engel i helvete.» Dette forteller noe helt sentralt om barns psykologiske overlevelse. Dersom det hjelpeløse barnet er snill og god, mens verden rundt barnet er slem, representerer dette en uutholdelig skremmende situasjon. For å unngå å være “snill” i en verden som er “slem”, vil barnet snu på situasjonen og oppleve at verden egentlig er snill, men oppfører seg slemt fordi barnet fortjener det. Da er det barnet som er «slemt», mens verden egentlig er snill, og det er det lettere å leve med når man er liten og forsvarsløs. Her begynner barnet altså å internalisere en «falsk skyldfølelse» som egentlig er et resultat av psykiske forsvarsmekanismer som skal beskytte barnet mot den overveldende følelsen av å bli «tråkket på» i en verden hvor det ikke har mulighet for å hevde seg selv eller «ta igjen».  På grunn av denne typen psykologisk dynamikk, er det mange overgrepsofre som går rundt med skam og skyldfølelse. Det er selvfølgelig en totalt malplassert skyldfølelse, men den har vært nødvendig for å overleve rent psykisk sett.

Skam og selvfølelsens psykologi

I boken «Selvfølelsens psykologi» har jeg forsøkt å se på menneskets selvfølelse fra så mange perspektiver som mulig. Skam ble en følelse som var nødt til å få plass i denne boken, men jeg skriver mest om den mer «hverdagslige skammen» som veldig mange mennesker opplever litt for mye av.

I boken blir du blant annet kjent med Marit som er redd for å dø. Hun er ung og overvektig. Hver dag drikker hun 1,5 liter Cola, vel vitende om at mange i hennes familie har utviklet diabetes, og hun er sannsynligvis i faresonen selv. Marit er redd for diabetes og andre livsstilssykdommer, men hun klarer ikke å regulere sitt forbruk av Cola. Her er selvdisiplin et tema: Dersom Marit klarer å drikke mindre Cola, vil hun indirekte bevise ovenfor seg selv at hun er «herre i eget hus» og har muligheten til å overstyre sine impulser. Det vil øke Marits selvfølelse. Men hver gang Marit ignorerer sin bedre viten, og drikker Cola selv om hun vet det er skadelig for henne, reduseres hennes selvfølelse. Marit er fanget i denne negative spiralen. Etter at jeg ble godt kjent med Marit, viset det seg at det lå mye skam under Marits overspisningsproblematikk.

Skam og overspising

De synlige problemene til Marit var overvekt, livsstil og mangel på pågangsmot. De mer usynlige problemene handlet mye om skam. Marit hadde få gode relasjoner gjennom oppveksten. Hun hadde alltid følt seg i veien for foreldrene, som drev en pub. Hun vokste opp på denne puben, og noen ganger ble hun jaget vekk, mens hun andre ganger ble oversett. 

Vygotskij var en sentral skikkelse innenfor noe som ofte kalles sovjetpsykologi. Han beskriver hvordan barnet utvikler seg ved å etablere en indre monolog eller dialog. Den samhandlingen og de samtalene barnet har med sine nærmeste, tar bolig i barnet og utgjør grunnmuren i dets selvforståelse og selvfølelse. Det er som om samtaler med andre internaliseres og blir den samtalen vi siden har med oss selv. Alle mennesker har slike indre samtaler med seg selv, og vi kaller det ofte for refleksjon. Denne indre dialogen er vi helt avhengige av for å kunne regulere følelser og forstå oss selv. Vi opplever at vår indre dialog har sitt opphav i oss selv, men Vygotskij påstår at den som regel er et ekko fra samtaler vi har hatt med andre mennesker tidligere i livet.

Dersom barnet utsettes for mye kritikk eller blir oversett, risikerer man selvfølgelig at den indre dialogen eller monologen er av negativ karakter, og på den måten blir barnets selvfølelse skadet. Dersom man forstår barnet som et «sosialt produkt», er det lett å forestille seg at negative, kritiske, engstelige eller dømmende omsorgspersoner kan påvirke barnets identitet og selvfølelse på katastrofale måter. Det er en slags forgiftning av barnets måte å se seg selv på. Motgiften er å forstå dette, og deretter gå bevisst inn for å endre sine grunnleggende antakelser om egen verdi. Hos personer som sliter med lav selvfølelse eller dårlig selvtillit, er det ofte skam som representerer den primære og altoppslukende følelsen som hemmer livskraft og selvutvikling.

Skam og mangel på omsorg for seg selv

For Marit handlet mye om selvdisiplin, men for å klare å gjenvinne kontroll over sitt eget liv, måtte hun forstå hvorfor hun manglet selvdisiplin. Skam ble et viktig tema i denne prosessen. Marit innså at hun hadde en grunnleggende følelse av å være verdiløs. Utad var hun blid og hyggelig. Hun var hele tiden redd for ikke å bli akseptert av andre, og hun møtte denne frykten ved å være selvoppofrende og blid mot alle.

«Jeg er den tjukke og blide som er grei å være sammen med, men som hater seg selv uten at noen vet det.» Dette var noe Marit sa om seg selv tredje gang jeg møtte henne.

Hjemme følte Marit seg miserabel, men det var ikke noe hun kunne sette fingeren på. Skam og lav selvfølelse kan ofte være som en klam hånd over livet. Marit hadde problemer med å definere hva det var i henne som ikke var godt nok, men det var som om det lå noe i essensen av hennes vesen som måtte holdes skjult. Hun ser blid ut, men kun for at hun stadig frykter avvisningen. Den diffuse følelsen av utilstrekkelighet dempet hun ved å overspise og unne seg litt ekstra, noe som i neste omgang forsterket skammen. Etter et glass cola hadde Marit ofte skyldfølelse. Skyld og skam er to følelser som ofte henger sammen. Skyld følger av noe vi gjør, spesielt noe som kan skade andre. Marit skadet først og fremst seg selv, men indirekte skadet hun også sine barn – som trengte en mor med overskudd og energi. Skyld innebærer også frykt for straff dersom man har gjort noe som bryter med «takt og tone». Skam er i større grad knyttet til det vi opplever at vi er. Derfor oppleves skam som mer emosjonelt smertefullt enn skyld, og medfører økt utsatthet for psykiske lidelser (Tangney et al., 1992). Cola var en form for selvskading som gav skammen næring og gjorde den synlig i form av overvekt. Marit var inne i et mønster hvor skammen hindret enhver positiv følelse hun kunne hatt overfor seg selv, og så lenge hun var helt verdiløs uansett, spilte det liten rolle hva hun helte i seg av usunne drikkevarer.

Marit klarte til sist å komme seg ut av sitt destruktive mønster. Du kan lese om hvordan hun klarte dette i “Selvfølelsens Psykologi“.

Selvfølelsens psykologi

Ovenstående er bare noen få utdrag fra boken «Selvfølelsens psykologi». Er du mer interessert i de psykologiske drivkreftene som styrer livet vårt, og hvordan man kan styrke sin selvfølelse, håper jeg du vil kjøpe boken vår. Denne boken er godt faglig forankret, og den er primært skrevet for «folk flest», men også for behandlere som ønsker å hjelpe sine klienter med problemer knyttet til selvfølelse. Det er en psykologisk og filosofisk tilnærming til menneskets selvfølelse, som på sett og vis gjennomsyrer alle våre opplevelser, samtidig som det er en «arbeidsbok» med forslag til over 20 øvelser man kan gjøre for å styrke sin selvfølelse.

Kilder

Liverød, Sondre Risholm (2016) Selvfølelsens Psykologi – Bedre selvfølelse ved å bruke hodet litt annerledes. Kristiansand: Portal Forlag.

Tangney, J.P., Wagner, P. & Gramzow, R. (1992) Proneness to shame, proneness to guilt, and psychopathology. Journal of Abnormal Psychology, 101, 469–478.

Av Psykologspesialist
Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no