Avslør de sosiale spillene

Mennesker trenger intime forbindelser til andre, men det er ikke alltid tilgjengelig. Som substitutt for ekte nærkontakt, spiller vi (ubevisst) «sosiale spill» for å få den følelsesmessige anerkjennelsen vi trenger.

«The games people play» er skrevet av Eric Berne på 60-tallet. I løpet av et par år hadde boken solgt over 300.000 eksemplarer. Det er en psykologibok, som bygger videre på Bernes ideer om transaksjonsanalyse, men tittelen og skrivestilen i denne boken appellerer til et bredt publikum. Dette er kanskje blant de mest innsiktsfulle og spennende bøkene som er skrevet innenfor psykologi, og «games people play» ble starten på en populærpsykologisk bølge hvor flere forfattere begynte å kombinere akademisk psykologi med folkelig språk og innslag av selvhjelpsstrategier. I denne artikkelen vil jeg forsøke å gi en innføring i noen av menneskets typiske spill, samt hvorfor vi spiller slike “sosiale spill” i møte med andre. Som psykolog og psykoterapeut i gruppeterapi er jeg daglig involvert i ulike spill, og dersom man ikke klarer å identifisere «spillets natur», kan man lett bli sugd inn i mellommenneskelige dynamikker som ikke alltid har et heldig utfall.

 

Mennesket er avhengig av kontakt med andre

Berne låner en del innsikt fra forskning på spedbarn. Han påpeker at spedbarn er avhengig av fysisk kontakt med omsorgspersoner for sunn utvikling. Han legger til at voksne mennesker som blir utsatt for sensorisk deprivasjon risikerer å ende i psykose. Hans argument er at voksne mennesker er like avhengig av kontakt med andre som spedbarn, men denne kontakten er ikke alltid tilgjengelig, og derfor inngår vi kompromisser. Isteden for ekte nærkontakt med andre mennesker, søker vi etter emosjonelle «klapp på skulderen» og bekreftelser av mer symbolsk karakter. En rockestjerne kan få sin mellommenneskelige kontakt dekket gjennom andres applaus. I dagens samfunn er facebook og andre sosiale medier internett baserte erstatninger hvor mennesket får sine symbolske kjærtegn gjennom likes og «tommel opp». En akademiker kan skrive artikler i flere år, og det kan være nok med én enkel anerkjennende bekreftelse fra en sentral person i fagfeltet.

 

Hvorfor spiller vi spill?

Når Berne har slått fast at mennesket er avhengig av mellommenneskelig kontakt, viser han leseren hvordan mennesket søker slik kontakt på ulikt vis, og videre hvordan selv negativ kontakt er bedre enn ingen kontakt. Vårt behov for intim kontakt er altså grunnen til at vi spiller spill, som substitutt for ekte nærhet. Et sosialt spill, slik Berne beskriver det, kan sammenlignes med andre spill som poker, men de sosiale spillene er på sett og vis mer subtile, og det er sjelden at vi som mennesker er oppmerksomme på at vi er i gang med et spill. Når vi spiller et spill er det for å nå et mål eller høste  en gevinst, og det foregår mellom mennesker hele tiden i mer eller mindre forutsigbare mønstre. Vi skjuler gjerne kortene vi har på hånd for at vi ikke skal avsløre vårt egentlige mål. Spillene foregår på alle arenaer fra arbeidsliv til privatliv. I våre nære relasjoner spiller vi gjerne om en eller annen følelsesmessig tilfredsstillelse eller om mer kontroll, i næringslivet spiller man om flest mulig kunder eller aksjekurser i vår favør.

 

Mennesket veksler mellom tre «mentale moduser»

Berne startet ut med den såkalte transaksjonsanalysen hvor han baserer seg mye på en slags videreutvikling av Freuds psykoanalyse. Bern bygget angivelig mange av sine teorier på en uttalelse fra en pasient. I terapi hadde han hatt en mann som innrømmet at han egentlig var et barn i en voksen manns kropp. I det videre terapiforløpet med denne mannen kunne Berne finne på spørre om det var den lille gutten eller den voksne mannen han snakket med. I dette spørsmålet ligger kjernen av Bernes teori, nemlig antakelsen om at mennesket fungerer i tre forskjellige moduser, som ofte motsier hverandre:

Foreldremodus: Her fungerer man med holdningen og tenkemåten til en foreldrefigur. Dette ligner Freuds Superego hvor foreldrerollen er inkarnert. Det dreier seg om «fornuftige» råd, regler for hvordan man skal og ikke skal oppføre seg, normer og føringer for god dannelse, takt og tone. Eventuelt litt moraliserende, bedrevitende og konformt.

Voksenmodus: Her fungerer man som en «moden» voksenperson kjennetegnet av rasjonalitet, objektivitet og rimelig godt virkelighetsorientert.

Barnemodus: Her reagerer og føler man som et barn. Mange vil kjenne seg igjen i «barnemodus» når de krangler. Ofte kan voksne mennesker regrediere til et 4-års stadium når de krangler med ektefelle eller andre som står dem nær. Mange arveoppgjør blir vanskelige fordi partene plutselig befinner seg på et nivå som alle utenforstående (voksen) vil karakterisere som direkte barnslig, smålig og egosentrisk.

I ovenstående moduser kjenner vi altså løselig igjen Freuds Superego (foreldre), Ego (voksen) og Id (barn). Eric Berne forklarer hvordan alle mennesker veksler mellom ulike moduser i ulike situasjoner. Vi kan være i barnemodus på en positiv måte når vi er lekne, nysgjerrige og kreative uten å være begrenset av den voksne konformitet eller foreldrenes innskrenkende formaninger, men vi kan også være i barnemodus på en negativ måte når vi ikke evner å se andres perspektiver og fanges av egne følelser og behov. Vi kan med andre ord være produktive eller destruktive i alle de tre modusene.

Når vi spiller et spill, inntar vi en bestemt strategi som enten skriver seg fra voksen-, barn- eller foreldremodus. Istedenfor å forholde oss nøytrale, genuine og fortrolige for å nå våre mål, føler vi behov for å agere som en kommanderende forelder, en stridig unge eller med kald rasjonalitet eller en aura av pålitelighet tilsvarende en voksenperson.

 

La spillene begynne!

Hoveddelen av boken til Berne er beskrivelser av ulike spill. Dette er kanskje det mest interessante ved hele boken. Her er tre eksempler på «games people play».

 

Hvis det ikke var for deg…

projektiv identifikasjonDette er et av de vanligste spillene som foregår i ekteskap. Den ene parten klandrer den andre for å stå i veien for deres utfoldelse. «Hadde det ikke vært for at du holder meg tilbake, kunne jeg gjort både dette og hint» Berne foreslår at folk velger sin partner i et slags ubevisst ønske om visse rammer og restriksjoner. Han kommer med et eksempel på en dame som vil lære seg å danse, men gifter seg med en mann som ikke liker å gå ut, og dermed blir hennes sosiale liv begrenset. Hun melder seg opp til en dansekurs på egenhånd og lærer seg det grunnleggende. Siden oppdager hun at hun er livredd for å danse offentlig, og hopper av kurset. Bernes poeng er at mange mennesker skylder på sin partner for begrensninger som egentlig ligger i dem selv. Ved å spille spillet «hvis ikke det var for deg», slipper man å ta ansvar for sine egne komplekser fordi begrensningene skyldes partnerens tilkortkommenhet. Dette blir en variant av det spesielt Anna Freud kalte projektive forsvarsmekanismer. Det vil si at vi ikke tar ansvar for eller erkjenner vanskelige følelser i oss selv, men feilaktig tilskriver vanskeligheten andre personer. «Det er ikke jeg som er sur, det er DU!»

 

Hvorfor gjør du ikke bare… Jo, men…

Dette spillet møter man ofte, og kanskje kjenner man seg igjen dersom man skal være helt ærlig? Som terapeut i gruppeterapi er det etter hvert åpenbart at dette et svært utbredt spill. Det hele begynner med at noen forteller om et problem de har, og en annen person responderer med å foreslå konstruktive løsninger på problemet. Dersom vedkommende med et problem hadde befunnet seg i «voksenmodus», hadde han eller hun sannsynligvis tatt til seg løsningene og reflektert over forslagene, men det er ikke slik man spiller «ja, men spillet». I dette spillet tar man imot løsningsforslagene, men diskvalifiserer dem. På den måten vinner man andres sympati fordi man har et problem eller en konflikt som er så vanskelig at andres løsninger forblir utilstrekkelige. Man befinner seg i barnemodus, tiltrekker seg andres oppmerksomhet og støtte, og beholder oppmerksomheten og sympatien fordi ingen løsninger er «gode nok». De som stadig tilbyr løsninger og innspill får anledning til å prøve seg i rollen som «rådgivende forelder». Etter hvert blir man lei av å møte andres «umulige» problemer og man føler seg gradvis utilstrekkelig fordi alle forslag man kommer med blir avvist.

En lignende dynamikk er beskrevet i teoriene om psykiske forsvarsmekanismer. Her er det spesielt forsvaret som kalles «hjelpeavvisende klage» som ligner «ja, men» spillet.

 

Hjelpe-avvisende klage

Hjelpe-avvisende klage forekommer ofte hos personer som bærer på mye sinne og skuffelse. De sinte følelsene oppleves forbudte og uakseptable, og vedkommende evner ikke å finne et mer modent uttrykk for sin iboende irritasjon. Dermed kanaliseres sinne ut i en ganske bestemt form for oppførsel og handling. Hjelpe-avvisende klage innebærer at personen stadig beklager seg over sin helse eller livsproblemer med det tilsynelatende formålet å be om hjelp. Men hver gang andre forøker å hjelpe til med råd, veiledning, forslag eller en utstrakt hånd, kommer den skjulte følelsen av harme eller fiendtlighet til utrykk ved at personen avviser hjelpen. Det vil si at personen gjentatte ganger klager og anmoder om hjelp, og hver gang noen forsøker å hjelpe, avviser vedkommende hjelpen fordi den forekommer utilstrekkelig eller ”for dårlig”. I rillen som «veiledende forelder» foreslår man konstruktive tiltak, og personen tar imot hjelpen ved å si «Ja, det er nok vel og bra for mange, men… [og her kommer forklaringen på hvorfor dette forslaget ikke er godt nok for han eller hun]. Man kan virkelig få en følelse av å stange hodet i veggen når man har viklet seg inn i foreldre rollen mot en person i barnemodus som spiller «ja, men»-spillet.

Gjennom denne avvisningen av den andre, finner personen som benytter seg av hjelpe-avvisende klage, eller «ja, men…»-spillet, en viss tilfredsstillelse. Den andre kommer til å føle seg utilstrekkelig, noe som sannsynligvis også er en sentral følelse hos han eller hun som avviser hjelpen (barnets følelse av tilkortkommenhet). På den måten kan man kanskje si at den «hjelpe-avvisende» personen opplever en viss lettelse i noe som ligner en slags ”skjult hevn” hvor den andre havner i en posisjon hvor de mislykkes eller ikke er gode nok. På den måten utrykkes fiendtligheten eller harmen mot den andre på en finurlig måte i et slags ”psykisk spill” – The games people play. Uansett hva man tilbyr en «hjelpe-avvisende» person, blir tilbudet avvist som utilstrekkelig.

Alle spill spilles får å nå et mål. Dette spillet spilles ofte for å vinne andres sympati ved å ha et problem som er umulig å løse, og dynamikken får etter hvert en klang av «dumme deg som ikke kan hjelpe stakkars meg».

I følgende artikkel har vi skrevet mer om en variant av «ja, men…»-spillet i forhold til å ta imot hjelp, og dernest avvise hjelpen.

hjelpe avvisende klageVil ha hjelp, men avviser hjelpen: Noen beklager seg mye over sine problemer, ber om hjelp, men avfeier hjelpen de får som «ikke god nok». Det kan forstås som forsvar mot det sinne personen opplever ved å være følelsesmessig avhengig av andre. Les mer

 

 

Trebein-spillet

De som spiller dette spillet har gjerne en litt forsvarspreget holdning som sier følgende: «Hva kan du egentlig forvente deg av meg som har et trebein / vanskelig barndom / alkoholproblemer / psykisk lidelse / smerter / traumer og lignende. I dette spillet bruker spilleren en egenskap ved seg selv som de definerer som «skadet». Denne egenskapen bruker de dernest som en unnskyldning for manglende kompetanse eller manglende motivasjon til å gjøre det de må for å ta ansvar for eget liv.

Ingvar Wilhelmsen har skrevet en hel bok om akkurat dette spillet, og han har kalt den «Det er ikke mer synd på deg enn på andre». Han beskriver blant annet en dame som er 72 år, og hun har hatt det vanskelig siden hun var 20 år. «Jeg er ødelagt», forteller hun til Wilhelmsen, og forklarer hvordan hun ble misbrukt som ungdom. Wilhelmsen påpeker at utsagnet «Jeg er ødelagt» representerer en holdning hun har, ikke nødvendigvis en sannhet. Han spør om hun ønsker å forandre livet sitt, og det kunne hun godt tenke seg, men legger til at det er for sent. «At det er for sent er også en holdning», responderer Wilhelmsen. Han hadde akkurat snakket med enn mann på 82 med en helt annen holdning; Han hadde snarere tenkt at det virkelig var på tiden å endre seg siden han var blitt så gammel. Den holdningen kan det hende at damen på 72 år hadde kommet lenger med? Dette er en variant av «trebein-spillet» hvor damen har blitt for gammel til å endre seg og hun ble ødelagt allerede som 20 åring.

I kontakt med moderat til alvorlige psykiske lidelser vil man som kliniker ofte sitte med en fornemmelse av at mye patologi nettopp handler om ulike varianter av «trebein-spillet». Man møter mennesker i en slags tilbaketrukken posisjon som en slags passiv passasjer i eget liv. Utrygghet og lav selvfølelse er to stikkord som danner et bakteppe hvor pasienten i liten grad tror på egne muligheter til å influere på egen helse og livsførsel. De blir ofte liggende i en slags skyttergrav og vente på at krigen skal gå over av seg selv, mens deres egne symptomer blir stadig verre. De hemmes i sin egen livsførsel, ofte som følge av uheldige erfaringsgeneralisering som skriver seg inn i den mentale biologien og blir førende for oppfattelsen av eget liv. Og på den måten blir deres posisjon stadig mer tilknappet.

 

Hvis det skal skje noen endring som gir litt pusterom og symptomlette, må den ”utrygge” verden der ute endre seg, og andre mennesker må skjerpe seg (ta seg sammen/ikke skuffe meg), og før det eventuelt skjer, må jeg, for sikkerhets skyld, opprettholde min beredskap.

 

Jeg kan ikke forandre meg, på grunn av et «trebein», og «gevinsten» i dette spillet, er at man unngår å ta det ansvaret som må til for å skape positive endringer i eget liv. Men andre ord en dårlig premie.

I følgende artikler beskriver vi noen flere tilfeller av det som her kalles «trebein-spillet»:

 

Aktiv holdning til egen helseEn aktiv holdning til egen helse: Norge er verdens rikeste og beste land å bo i, men likevel er vi på verdenstoppen når det gjelder andel uføre og sykefravær. Kan det handle om vår holdning til smerte og sykdom? Er vi for passive? Les mer

 

 

 

Offerrollen, Alkoholisme og Familietragedie

Offerrollen, alkoholisme & familietragedie: Undertrykte følelser, bitterhet og lite ansvarsevne, blandet med alkohol som en emosjonell ventil, fører ofte til familietragedie, vold og impulsive handlinger. Les mer

 

 

Sosiale spill og spilleregler på godt og vondt

I dette intervjuet snakker vi med psykologspesialist Helge Sølvberg. Han har arbeidet i psykisk helsevern i en årrekke, og han besitter mye verdifull kunnskap og erfaring vedrørende den menneskelige psykologi. I samtalen under forteller Sølvberg mer om den kanadisk fødte psykiateren Erick Berne som først og fremst er kjent som opphavsmannen til transaksjonsanalyse, og selvfølgelig som forfatteren av boken vi har tatt opp i denne artikkelen, nemlig Games People Play som ble publisert I 1964. Vi har sett på tre av de mest kjente «spillene» beskrevet av Berne. Det er snakk om livsorienteringer eller mønstre i måten vi møter mennesker på. Psykoterapi og endringsprosesser handler ofte om å identifisere slike mønster og være bevisst de rollene man stadig kommer inn i sammen med andre. Noen roller kan være utviklende og tilfredsstillende, mens andre roller kan virke begrensende og utrygge. Helge Sølvberg drar her veksel på transaksjonsanalysen for å illustrere hvordan mennesker håndterer sosiale situasjoner, og ikke minst hva vi bør være oppmerksomme på for å håndtere våre relasjoner på en bedre og mer tilfredsstillende måte.

Sosiale spill og spilleregler på godt og vondt from Sondre Risholm Liverød on Vimeo.

 

Av Psykologspesialist
Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com, som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens psykologi», og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet». I 2018 ble «Psykologens journal» publisert på Cappelen Damm. Denne boken beskriver psykologens møte med livets store spørsmål. I regi av WebPsykologen.no har Sondre også en podcast som heter SinnSyn. Her publiserer han ukentlige foredrag og samtaler om psykologi, filosofi og livssyn. I forbindelse med «Psykologens journal» har Sondre hatt mange samtaler med Pastor Rune Tobiassen. En del av disse samtalene er spilt inn på en podcast som heter «Pastoren & Psykologen». Alle podcastene er tilgjengelige på WebPsykologen.no, iTunes og en del andre plattformer. På YouTube har WebPsykologen en egen kanal hvor Sondre har publisert over 100 videoer. Ønsker du å følge aktiviteten, er det fortrinnsvis WebPsykologens Facebook-side som holder deg oppdatert.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here